CI og musikk

Musikk synes å tjene behov som er så viktige for mennesket at hjernen har avsatt plass til bearbeiding av musikk.“Thrilling music activates brain systems closely involved in reward and arousal” (Parsons, G. Plant – forelesning 2006). Musikk finnes i alle kulturer, men er ikke betraktet som noe vi må ha for å overleve. Det er gjort undersøkelser hvor CI-brukere er blitt spurt hvilke forhåpninger de har til utbyttet av CI. Nest etter å oppfatte tale er det å ha glede av musikk den mest vanlige forhåpningen.

I de siste 25 år har man opplevd store fremskritt i CI-teknologi og utførelse. Dette har resultert i store forbedringer i taleoppfattelse. Med forbedret taleoppfattelse kommer et økende behov for bedre opplevelse av musikk. Selv om mange er fornøyde med kvaliteten på opplevelsen av musikk, uttrykker andre stor misnøye. En rekke studier har hatt fokus på musikkopplevelsen til cochleaimplanterte. Studiene viser samme trend. Grovt sett er fordelingen slik at ca. halvparten av de spurte er fornøyde i varierende grad, og den andre halvparten er det ikke i varierende grad.

Utsagn fra voksne med CI kan være:
”Jeg er meget fornøyd med mitt CI når det gjelder taleoppfattelse, men skuffet over musikkoppfattelse som ikke i det hele tatt oppleves riktig. Det er ofte vanskelig å oppfatte selv kjent musikk og slettes ikke å kunne glede meg over ukjent musikk.”

Et sitat fra forskere sier:
”Språklyder oppfattes naturlig og tydelig i implantatet, men ingen bruker, etter vår erfaring, har beskrevet musikk på denne måten”( Dorman og Wilson, 2003 G. Plant – forelesning 2006).

Tale og musikk har noen felles akustiske karakteristika, men det er også noen viktige forskjeller. Det er lettere å overføre elementene av talen via nåværende CI-teknologi, enn elementene som karakteriserer musikk. Enkelt sagt kan en sammenligne de ulike typer lyder med bladene i en food-prosessor. Noen er fine til å hakke med, andre til å skjære med, og atter andre til å elte. Ett blad kan ikke gjøre alt. Dagens CI’ er passer bedre til å overføre ord enn melodier.

Nedenfor følger linken til artikkelen “Music and implants – Piecing the puzzle together”.
http://www.cochlear.com/files/assets/music_implants_piecing_puzzle.pdf

Cochleaimplantatet er først og fremst konstruert for oppfattelse av tale. Området for taleoppfattelse befinner seg innenfor frekvensområdet 125- 8000Hz. Området for musikkoppfattelse kan være i frekvensområdet rundt 25 – 18 000Hz.

Med CI har man gode muligheter for oppfattelse innenfor talefrekvensområdet, men klare begrensninger for musikkopplevelsen. Forbedringen med det utvidede frekvensområdet gir likevel et mye bedre utgangspunkt for nye og annerledes musikkopplevelser enn før implantasjon.

Er det så faktorer som kan forutsi hvorvidt man får glede av musikk etter CI? Det ser ut til at det ikke er noen sammenheng mellom god taleoppfattelse (i stille omgivelser) og hvor god musikkopplevelse man kan få. Det er heller ikke noen sterk sammenheng med hvor lenge man har hatt CI og god musikkopplevelse (Gfeller et al, 2005). Ferdighet i musikk før CI ser også ut til å ha liten sammenheng med hvor godt den implanterte oppfatter musikk etterpå. Motivasjonen vil ha betydning, fordi den som går inn for å lytte til musikk vil med mye trening kunne få en bedre opplevelse.

Musikkens elementer

Musikkens elementer består av rytme, tempo, klang og melodi/tonehøyde.

›Rytme og tempo

Rytme innebærer grunnrytme og ulike rytmemønstre. Tempo representerer variasjonene innenfor fort, moderat og sakte. Tempo og rytme kan bidra til å identifisere et kjent musikkstykke:
”en meget komplisert lytteprosess hvor lytteren bruker minne av rytmiske mønstre han har hørt tidligere mens han lytter til den pågående sekvensen av tonehøyder og rytmer”( Gfeller et al.2002).
Studier har vist at sammenlignet med normalthørende har voksne med CI liten eller ingen vanske med å oppfatte rytme som er presentert i moderat tempo (75 – 90 %). Foreløpig er cochleaimplantatet mest effektiv ved overføring av rytme og tekst (Gfeller, 2005).)

›Klang

Dersom man spiller en og samme tone på ulike instrumenter eller tonen blir sunget av to sangere, kan man med normal hørsel identifisere instrumentet eller stemmen på grunn av ulik klang. Den unike klangen forskjellige instrumenter / stemmer /grupper / orkestre har er en viktig side ved den estetiske nytelsen. Klang gjør lytteren i stand til å oppfatte forskjeller mellom toner med samme frekvens, varighet, intensitet, når tonene er laget på ulike måter på ulike instrumenter.

Grunnen til at man kan identifisere ut fra klang har med overtoner å gjøre og henger nøye sammen med hvordan lyden skapes, for eksempel om det er stryke-, blåse- eller knipseteknikk. Overtoner er de toner som klinger med ved frembringelsen av en enkelt tone (grunntone). Overtonenes svingetall er 2, 3, 4, 5, osv, ganger så høy som grunntonens.

Et eksempel: Musikk avhenger av at man oppfatter både høye og lave frekvenser for å oppleve klang i musikken. Den laveste tonen på gitaren svinger 83 ganger per sekund (Hz). Deler av strengen svinger fortere, dvs. overtoner. Med et implantat kan man i de lavere frekvensområder oppfatte 250 – 125 Hz. Man hører at det spilles på en streng, men det er ikke 83 Hz. Det er de delene av strengen som svinger fortere, altså overtonene implantatet tar inn.

Klikk for eksempel på overtoner

Klarinett, fløyte og tuba har færre overtoner i sitt spekter og lyder ikke så gjennomtrengende. Saksofon, trompet og fiolin er rike på høye overtoner og oppfattes av normalthørende som gjennomtrengende og lyse.

Eksempler på instrumenter uten overtoner er tromme, cymbal (ikke-tonale instrumenter).
Fra noen personer med CI blir klangen av instrumenter beskrevet som unaturlig eller metallisk, særlig for instrumenter i de høyere frekvensområdene.

Gfeller et al.(2002) gjennomførte en studie om gjenkjenning av instrumenter hvor personer med forskjellige typer implantater deltok. Personer med CI skåret gjennomsnittlig 47 % korrekt, men blandet sammen instrumenter på tvers av instrumentfamilier. Personer med normal hørsel skåret, ikke overraskende, gjennomsnittlig 91 % korrekt. Disse blandet sammen instrumenter innen samme instrumentfamilie.

Grasmeder og Lutman (2006) undersøkte i hvilken grad CI-brukere kunne identifisere ulike instrumenter via CI og om noen instrumenter var lettere å identifisere enn andre. Spørreskjema ble sendt til 72 postlinguale personer med CI som hadde opplevd musikk tidligere. En kontrollgruppe av normalthørende fikk samme spørsmål. Selv-rapportering via spørreskjema kan ha sine begrensninger, men begge grupper ble spurt om hvilke instrumenter av en liste på 10 de klart kunne identifisere. Svarene viste at normalthørende var mye bedre til å identifisere instrumenter enn CI-brukere (statistisk signifikant). Noen instrumenter var vanskeligere å identifisere enn andre for CI-brukerne (statistisk signifikant). Halvparten mente de kunne identifisere tromme, piano og gitar. Mindre enn
20 % kunne identifisere klarinett, tuba og saksofon. Trommen var signifikant lettere å identifisere enn piano. Det var ingen signifikant forskjell i å identifisere piano og gitar. De andre instrumentene var vanskeligere å identifisere.

Å identifisere saksofon bød ikke på problemer hos normalthørende, men bare 20 % eller færre av personer med CI identifiserte dette instrumentet. Dette kan skyldes at instrumentet har mange overtoner.

En vil presisere at dette gjelder identifikasjon / gjenkjenning av instrumenter. Brukere vi har møtt rapporterer glede av opplevelsen av sistnevnte instrument, selv med de begrensninger teknikken gir.

Tuba er et instrument i de lavere frekvensområder som starter to oktaver under enstrøken C. Frekvensen ved denne tone på tubaen er under implantatets frekvensområde, og dette resulterer i redusert energi etter prosessering. Brukere som anvender moderate sensitivitets-innstillinger på sine prosessorer kan ikke være i stand til å oppfatte denne lyden i det hele tatt, da stimuleringen er sparsom.

Fravær av overtoner gir altså redusert tonekvalitet, dvs. klang.

Studier rapporterer imidlertid at det er mulig å trene instrumentgjenkjennelse. Gfeller,(2002), lot CI-brukere trene daglig over 12 uker på instrumentgjenkjennelse fra pc. CI-brukerne som mottok trening viste signifikant forbedring i gjenkjennelse av klang sammenlignet med en kontrollgruppe. Treningsgruppen satte også bedre pris på den klangen de erfarte etter trening. Selv om implantatet har tekniske mangler når det gjelder overføring av klang, så gir det tilstrekkelige spektrale trekk til at det er mulig å gjenkjenne klang etter fokusert lytting og øvelse, spesielt ved å knytte lyd til bilder av instrumenter.

Det kan heller ikke utelukkes at en forbedret evne til å skjelne klangfarger i musikk kan ha en positiv smitte-effekt på taleforståelse (Petersen, 2011).

›Melodi

Variasjon i tonehøyde bestemmer den melodiske kontur, opp- og nedadgående bevegelser, og dermed den enkelte melodis særpreg (Petersen, 2011). Flere undersøkelser har vist at det er vanskelig for personer med CI å oppfatte forskjeller i tonehøyde. Dette henger sammen med implantatets sterkt reduserte representasjon av spesielt de dype frekvensene.

Brukere med CI har beskrevet opplevelsen av melodi som:

  • Monoton, ensformig
  • Tilfeldig rekkefølge med toner
  • Kan oppfatte når tonen går opp eller ned ut fra minnet om melodien
  • Kan oppfatte melodien som et omriss av det de husker fra før – men matcher ikke og oppfattes falskt

En tone kan via implantatet oppfattes innen et spenn på fire halvtoner. Ikke rart det kan lyde falskt for en som har hørt musikken tidligere.

Gfeller,(2005) utførte en studie hvor hun undersøkte hvor presist postlinguale døve CI-brukere kunne gjenkjenne utdrag av dagligdags musikk de kjente før døvheten inntrådte. Musikksjangrene var pop, country og klassisk musikk. Disse sjangrene har ulike kjennetegn. I denne studien har pop vært presentert med fremtredende melodiske linjer sunget av en vokalist eller liten gruppe og vanligvis med et enkelt harmonisk akkompagnement. Country and western fokuserte på historier fra dagliglivet med tekst som hovedingrediens. Klassisk musikk ble presentert instrumentalt, uten sang.

Studien ville undersøke om sjangerne ble oppfattet forskjellig? Det ble også inkludert musikk som trolig var ukjent for brukeren fordi man ville teste den empiriske påstanden om at CI brukere bare kan identifisere kjent musikk.

Resultatet viste, ikke overraskende, at brukere med CI som gruppe skåret signifikant dårligere enn kontrollgruppen med normalthørende.

Som gruppe klarte personer med CI å gjenkjenne musikkeksemplene i svært begrenset omfang.

Som enkeltindivider klarte en «stjerne»- bruker riktig svar på 90 % av 20 oppgaver med musikk som han var kjent med før implantasjonen. En annen bruker klarte mellom 40 og 69 % riktig. Dette viser at noen personer med CI kunne oppfatte bra i disse utfordrende oppgavene.

Klassisk musikk ble svært dårlig gjenkjent av CI brukerne.

Den store forskjellen mht. riktige svar på pop og country i motsetning til klassisk musikk sier noe om at CI- brukere trekker ut mye informasjon av teksten de oppfatter, stemmen eller rytmen eller klangen fra enkelte soloinstrumenter. ( Jfr. implantatets evne til å ta inn tale og at klang oppfattes bedre enn tonehøyde /melodi).

I tillegg til nevnte karakteristika ved musikken, vil individuelle forskjeller auditivt og nevralt i hjernen bidra til i hvilken grad gjenkjennelse av musikk er mulig. Nevrale forskjeller bidrar til at hjernen håndterer overføring av lyd fra implantatet ulikt.

›Aktiv lytting

Som med lyttetrening til tale, ser det ut til at aktiv lytting gir best resultat sammenlignet med tilfeldig lytting. Nedenfor følger link til informasjon om musikkoppfattelse og til praktiske tips utformet av Kate Gfeller:

http://www.asha.org/Publications/leader/2003/030429/f030429a.htm

Her er tipsene oversatt til norsk:

  • Kjente sanger er vanligvis lettest å følge og forstå.

  • Musikk med klar rytme, tydelig tonekvalitet og relativ enkel form bidrar til at lytteren kan koble sitt musikalske minne til det han hører

  • Lytt til musikk med bare ett eller få instrumenter (1 – 3). Musikk med rolig tempo hjelper lytteren til å ”henge med” og sammenholde det han hører med sitt musikalske minne.

  • Begynn med å lytte til enkel musikk, og utvid til mer sammensatt musikk.

  • Begynn med sanger hvor det er mange gjentagelser (både melodisk og evt. i tekst).

  • Noen CI-brukere foretrekker å begynne med å lytte til sang med en enkelt stemme, slik at de kan få med seg noen ord i teksten.

  • CI-brukere er forskjellige mht. hvilke instrumenter de foretrekker, og individuelle forsøk er nødvendig for å finner ut hva som fungerer for den enkelte. Indikasjoner finnes på at mange synes lyden er bedre å lytte til ved instrumenter i de lavere - til midt-frekvenser (cello, saksofon, trompet) enn instrumenter i høyere frekvensområder (fiolin).

  • Lytt i stille rom med god akustikk.

  • Bruk av hodetelefoner over mikrofonen kan bedre oppfattelsen av musikk.

  • Lytt til gode lydopptak med god kvalitet på avspillingsutstyr.

  • Ikke ha for sterkt volum på musikken. Kan medføre forvrengning av lyden.

  • Se på artistens ansikt (på scenen, TV, video m.m.) slik at visuelle holdepunkter kan bidra til lytteopplevelsen.

  • ØV!!! Musikk lyder som oftest bedre og bedre etter å ha lyttet gjentagende ganger.

  • Prøving og feiling og realistiske forventninger er viktige for å finne den mest tilfredsstillende musikken for en person. Husk at mennesker med normal hørsel ikke liker alle typer musikk. Så hvorfor skulle personer som bruker høreapparat /CI forventes å like alle typer musikk?

 

Geoff Plant foreslår å bruke en enkel skåring for å fange opp brukerens reaksjoner på den musikken han lytter til. Bruk informasjonen til å bygge opp en ”spilleliste” og se hvordan utbyttet oppleves etter å ha lyttet mange ganger over uker og måneder. Før logg over erfaringene. Hvordan oppleves musikkstykket du lytter til i ditt implantat?


›To historier om lytting til musikk

Mark Ross, professor emeritus ved Universitetet i Connecticut, har skrevet om sine erfaringer med lytting til musikk etter CI. Nedenfor følger link:

http://www.hearinglossweb.com/tech/ci/music/ross.htm

Ross presiserer at det han beretter gjelder hans egen opplevelse. Hvis det er en generalisering som gjelder i fht utbyttet av CI, enten det gjelder oppfattelse av tale eller musikk, så er det at individuelle variasjoner er regelen og ikke unntaket.

Han lyttet til musikk i 40 minutter daglig, alt fra opera-arier til country, folk, pop, musikaler. For ham var det både opplysende, frustrerende, skuffende. Av og til opplevde han en følelse av belønning.

Han mener at oppmerksomhet er en måte å øke sentralnervesystemets evne til å nyttiggjøre seg av de auditive stimuli som mottas. Målet med lyttingen var å gjenerobre, i det minste, noe av den fornøyelsen han tidligere hadde hatt ved å lytte til musikk.

Han uttrykker at lyttingen krever fokus på å skille de akustiske elementer samtidig som han identifiserer og erfarer de melodiske tema. Av og til skifter han fra oppmerksomhetsmodus/treningsmodus til å nyte musikken som er det egentlige mål for treningen.

Ross betoner at det auditive minnet er aktivt i lytteprosessen. Han prøver å gjenkjenne kjente mønstre i musikken og sammenligner med musikk han har i minnet. Uten disse lagrede minner av musikken, kunne han ikke ha oppfattet melodi i det hele tatt, sier han. Det ville bare vært en kakofoni av lyder. Han fremhever at hans evne til å nyte musikk avhenger både av hva han oppfatter av lyd via implantatet, og det hans auditive minne bidrar med.

Hans konklusjon etter mange timer med lytting er at ved ukjent musikk kan han oppfatte rytme og skjelne klang på flere instrumenter. Han kan oppfatte mye av teksten, mer enn før CI. Han sier også han kan oppfatte tonehøyde og tonehøydeforandringer, noe som er forutsetningen for oppfatte melodi. Men, han klarer ikke å skape en musikalsk opplevelse av disse auditive inntrykkene. Alle de musikalske sjangerne han har lyttet til av ukjent musikk lyder «flatt» og atonalt. Han vil derfor bare bruke tid på musikk han har et minne av. Musikk han ikke likte tidligere, liker han fremdeles ikke, selv om den kan gjenkjennes. Han poengterer at musikkpreferanser endres ikke etter CI.

Etter hvert lurte han på om han hadde de nødvendige forutsetninger for å oppfatte melodi og fikk hjelp til å teste ut hvorvidt han kunne skille mellom tonene på et piano/keyboard. Han klarte ikke å skille toner i diskant og bassområder, men klarte å skille toner i leiet på midten. Ved hjelp av audioingeniør fikk han også nye «mappinger» uten at dette endret musikkoppfattelsen.

Etter fire måneders aktiv lytting konkluderer Mark Ross med at, etter repetert lytting til kjent musikk, er opplevelsen av musikken bedre. Men han legger seg på en «lavere standard» og nøyer seg med mindre enn optimalt. Han overser opplevelsen av falske eller atonale passasjer i melodien. Ross har ingen klare preferanser når det gjelder sjanger. I alt han lytter til er det deler av musikken som lyder «ikke verst», «bra» eller «kan tolereres».

Hvis han synger med når han lytter til popmusikk, føles opplevelsen bedre. Det er som om han blander det han hører og det han produserer. Han er ikke sikker på om han synger rent.

Gfellers tips til musikklytting (se tips ovenfor) og opplevelsen til Ross samsvarer godt. Han opplever at det må være et klart skille mellom sang eller få instrumenter og bakgrunnslyden/ akkompagnementet. Det må være et balansert forhold mellom solist og akkompagnement. Ved for mye lyd (fullt orkester, band eller lignende, med eller uten sang) lyder alt ”kompakt” eller alt blandes sammen. Det oppleves likedan med kormusikk hvor han liker solisten best.
Musikk via CI beveger ikke Ross på samme måte som tidligere. Musikk er en kompleks akustisk hendelse, forskjellig fra tale, og den eksisterende teknologien i implantatene er ikke laget for å gjengi et fullverdig musikalsk signal.

Det arbeides imidlertid med utvikling av cochleaimplantatets muligheter for å prosessere musikk. I artikkelen «My Bionic Quest for «Bolero»» beskriver Michael Chorost hvordan han fikk være med på et forsøk i et team hos Advanced Bionics.

Nedenfor følger link til artikkelen.

http://www.wired.com/wired/archive/13.11/bolero_pr.html

Michael Chorost, som har skrevet boken «How Becoming Part Computer Made Me More Human», var høreapparatbruker fra fødselen og oppfattet tale brukbart, men mesteparten av musikken var «lost for me». Da han var 15 år kom han over en kjent komposisjon av Maurice Ravel – ”«Bolero»” som er en av de mest kjente orkesterstykker i verden. Den ble fremført i Paris første gang i 1928. (Man finner flere opptak av «Bolero» på Youtube.com) Chorost beskriver opplevelsen slik; «den traff meg som et lynnedslag i nervesystemet mitt, overveldende og strålende».

«Bolero» starter enkelt med en eneste fløyte som spiller en melodi/tema fulgt av trommer i en rytme som blir gjentatt 17 ganger i løpet av komposisjonen. For hver gjentagelse kommer det flere og flere instrumenter til, den øker i styrke, og til slutt er alle instrumentene med. Styrken er på slutten intens i en mektig finale av rytme og lyd.

Musikken hadde for Chorost en struktur som han lett kunne oppfatte og nok variasjon til å holde interessen ved like, selv om han var nesten døv da han ble kjent med denne musikken.

Hver gang han fikk tilpasset nye høreapparater, sjekket han kvaliteten på lyden ved å lytte til «Bolero». Hvis ikke lyden var tilfredsstillende, gikk han tilbake med apparatene.

I 2001 mistet han brått hørselen og dermed evnen til å oppfatte tale og «Bolero». Han fikk CI. Etter iherdig trening oppfattet han tale tilfredsstillende. Men ikke «Bolero»!

Han kunne høre trommerytmen i «Bolero» bra, men de andre instrumentene var falske / sure og klangløse. Fløytene hørtes ut som om de spilte inne i en pute. Oboene og fiolinene «knurret». Han spilte «Bolero» om og om igjen i håp om få den samme opplevelsen som tidligere, hvilket ikke skjedde.

Han kunne ikke sende implantatet i retur som han tidligere hadde gjort med høreapparatet. Prosessoren var jo en datamaskin, tenkte han og visste at forskerne hele tiden jobber for å utvikle bedre programvare. Han møtte en forsker på en konferanse som fortalte ham at ideelt sett skulle et implantat hatt minst 100 kanaler/elektroder for at musikk skal lyde bra.

Chorost ble forsøksperson. Først ble han forklart noe som kalles stochastisk resonans. Etter at et nevron fyrer av, ”sovner» det i brøkdelen av et sekund, før det gjør seg klar for neste synapseoverføring. I den fasen går informasjon tapt. Når en elektrode sender ut strøm til tusenvis av nevroner samtidig, tvinges nevronene til å ”sovne”, og de er da ikke i stand til å ta imot pulser før de nullstilles. Denne synkronien gjør at man mister deler av informasjonen. Det å få alle nevronene til ikke å sovne samtidig (desyncronizing,) ville garantere informasjonsflyten.

Den beste måten å få dem ut av synkroni, er å utstråle tilfeldig elektrisk støy. Oppfattelse av musikk kan altså bli hjulpet ved å tilsette støy til det man hører, dvs. stochastisk resonans.

Chorost fikk prøve en prosessor ladet med stochastisk resonans programvare (støy).

Det første han hørte var et høyt «svusj» – altså støyen. Det lød som om man startet opp en sveiv eller elektrisk vifte, dvs. en økning av lydstyrke. Til Chorosts overraskelse, forsvant støyen etter 30 sekunder. ”Du har tilpasset deg den” sa teknikeren. Nervesystemet kan venne seg til all slags hverdagslig lyd, men tilpasser seg spesielt raskt til jevn støy. Stochastic resonans støy er så ”innholdsfri” at hjernen toner den inn i løpet av sekunder. I teorien vil støyen legge akkurat nok energi til lyden slik at den gjør svake detaljer i lydbildet hørbart.

Chorost beskriver videre: «I praksis ble alt jeg hørte skurrende og grovt. Min egen stemme hørtes ut som den hadde vibrato, mekanisk og klynkende, som om den hele tiden jamret seg. Vi prøvde noen små tester for å se hvordan det fungerte. Programmet fungerte litt bedre på noen måter, og litt dårligere på andre måter, men det var ingen dramatisk forbedring. Audiologen var ikke overrasket. Hun fortalte at en persons hjerne vanligvis trenger uker eller måneder på å tilpasse seg å få mening i den tilleggsinformasjonen som programmet hadde gitt. Videre var det programmet hun hadde tilpasset en antagelse i forhold til hva som passet meg og min fysiologi best. Alle er forskjellige. Å finne den riktige tilpasningen er som å fiske etter en spesiell torsk i Atlanterhavet. Jeg skulle prøve ut prosessoren over noen måneder. Lyttingen til «Bolero» rett etter tilpasningen ga et annet, men ikke noe bedre lydinntrykk.

Han fikk delta i et annet forsøk, en programvare - algoritme for såkalte «virtual channels». Chorosts implantat har 16 elektroder, «virtual channels» har 121! Han fikk lagt inn dette programmet i prosessoren. Musikken lød fyldig og lik det han tidligere hadde i minnet. Han prøvde også ut forskjellen mellom gammelt og nytt program. Det nye var overlegent i oppfattelse av «Bolero».

Chorost lyttet til annen musikk mens han prøvde ut gammelt og nytt program. Alt var bedre med 121 kanaler! Med musikk med vokalist/sanger, oppdaget han at 121 kanaler ikke løser problemet. Stemmen lød som hvit støy.

Mer utviklingsarbeid må gjøres, og flere fremskritt må til før CI gjengir musikk bedre.

I de neste dagene etter dette forsøket lyttet han til «Bolero» om og om igjen. En musikkprofessor ga ham kaldt vann i blodet og sa at «Bolero» har en enkel struktur. I «Bolero» er det crescendo, dvs. at den øker i styrke gjennom hele komposisjonen. Det er ingen overraskelser, temaet går om og om igjen, det er ingen mellomspill eller kontraster i musikken. Komposisjonen passer derfor veldig godt til Chorost! Ved mer inngående lytting til «Bolero» lød trommene «knirkete». Med økende styrke i siste halvdel av komposisjonen klarte han ikke å skille instrumentene fra hverandre.

Han opplevde at det var vanskeligere å oppfatte tale med 121 kanaler.

Chorost forteller at ideen med «virtual channels» var et gjennombrudd, men teknologien var i et tidlig stadium av utviklingen. Ingen tvil om at utrolige ting fremdeles kan gjøres med de ubrukte 90 % av implantatets hardware/maskinvare-kapasitet.

Chorost ble testet etter en måneds bruk av programmet. Resultatet viste at evnen til å skille mellom toner hadde forbedret seg. Tidligere kunne han skille mellom toner som var 70 Hz fra hverandre. Med «virtual channels» kan han nå skille mellom toner som er 30Hz fra hverandre.

Docent i rytmisk musikk, Bjørn Petersen, formidlet ved en konferanse ved Center for høretab, Fredericia, Danmark, i 2011, at noen brukere med CI oppnår forbausende gode resultater etter trening:
«Der er dog enkeltstående eksempler på CI-brugere, der har stor glæde af at høre musik, og som kan skelne sange og musikstykker fra hinanden. For eksempel 23-årige Jeppe, som er i stand til at stemme sin guitar og synge rent. Også den amerikanske musiker Richard Reed har med sit CI opnået at genoptage karrieren som pianist og organist. Fælles for disse tilfælde er, at de har haft et meget stærkt ønske om at komme til at høre musik og har brugt meget tid på at opnå det – vilje parret med hård træning. Andre omstændigheder omkring operation, tilpasning, tidligere musikinteresse m.m. har også været gunstige.»
Les mer her

Richard Reeds historie finnes her:
http://www.cochlear.com/files/assets/music_implants_piecing_puzzle.pdf

http://www.audiologyonline.com/interview/pf_interview_detail.asp?interview_id=555

Ovenfor har vi bare omtalt brukere med CI som har minne om musikk de tidligere har erfart. Situasjonen for prelinguale døve er nok noe annerledes, da de ikke har tilstrekkelige musikkminner som kan kombineres med det de hører via implantatet. De brukere vi har møtt som har liten eller ingen erfaring med musikk, uttrykker imidlertid at de er fornøyde med den opplevelsen de nå har fått etter CI.

Nedenfor følger et såkalt «nyhetsbrev» og produktkatalog fra Med-el om lytting til musikk med tips om hvor man bl.a. kan få tak i komposisjoner som er spesielt komponert med tanke på CI-brukere.

http://www.nciua.org.uk/ufiles/file/Problem%20with%20Music.pdf

Flere «nyhetsbrev» som omhandler lytting til musikk finnes her:

NCIUA

MEDEL

Som Geoff Plant sier i en av sine forelesninger, fritt oversatt: Musikk gjennom CI må sees på som en annen slags lytteopplevelse før den blir akseptabel for brukeren. Det samme maleriet kan ha flere ulike representasjoner, men likevel forbli kunst. Hvorfor ikke betrakte musikk på samme måte?



til toppen