Webhefte 1


cancel

Døve i oldtiden

Like lenge som det har eksistert mennesker på jorden har det vært noen døve blant dem. I denne historiedelen skal vi reise tilbake i tiden og se på hva slags syn folk hadde på døve før, og hvordan døves livssituasjon har vært gjennom tiden. Vi starter med å gå tilbake til det gamle Egypt da Egypt var den største sivilisasjonen i verden.

Egypt

Egypts historie går lang tilbake i tiden. Landet hadde en høykultur lenge før Moses sin tid. Egypterne hadde et humanetisk menneskesyn, som gjorde at de følte omsorg for alle mennesker, inkludert de som hadde handikap. Døve ble sett på som en stille og litt mystisk gruppe. Ettersom egypterne trodde at døve var spesielt utvalgt av gudene ble de vennlig behandlet.

Egypterne underviste døve. Hieroglyfskrift (billedskrift) lignet på døves kroppsspråk. Man antar derfor at hieroglyfskrift ble brukt i undervisning av døve.

(For mer info om det gamle Egypt se her )

Oppgaver

1. Hvordan var døves stilling hos egypterne på den tiden da Egypt var den største sivilisasjonen i verden?

2. Det blir sagt at Hieroglyfskrift, billedskriften som egypterne brukte lignet på døves kroppsspråk. Undersøk dette og diskuter om dette kan stemme. Hvilken skrift ville dere ha brukt til tegnspråk?

 

Grekere

Under den greske tidsalderen, 2000 år f. Kr, var de døves stilling vanskelig. Grekere var et høyt kultivert og skjønnhetselskende folk. Alt skulle være perfekt. Dette fremheves i de bevarte skulpturverken fra greske antikken. På denne tiden levde folk i mye krig og våpenstrid.

Det gamle Sparta var en ren krigerstat, der en herskerklasse målbevisst oppfostret barn til senere å skulle kunne delta i krigens tjeneste. Individer som av en eller annen årsak hadde et avvik eller skade var ikke godtatt. De måtte avlives. Døve var også blant de som ble sett på som en belastning for staten. Barna ble derfor overlatt til seg selv i skogen eller kastet i elven. Døve ble sett på som mindreverdige mennesker.

Isokrates, gresk pedagog og filosof (436- 338 f.Kr)
Isokrates hevdet at språket er det som hever menneskene over dyrene. Språket er det viktigste middel og den nødvendige betingelse for ethvert menneskelige framskritt. Siden døve ikke hadde noe språk, mente han at det ikke var mulig for dem å lære noe eller tilegne seg kunnskap.

Aristoteles, gresk filosof (384- 322 f.Kr)
Aristoteles mente at hvis en av sansene ikke fungerte, er man et dyr. Døve kunne ikke høre eller snakke. Ut i fra dette trakk Aristoteles den slutningen at døve heller ikke kunne tenke. Han mente at ” den døvstumme, fordi han ikke kunne oppfatte og bruke menneskelig tale, heller ikke kunne bringes til å tenke fornuftig eller til å erkjenne hva som er rett og galt eller godt og vondt. Den døvstumme var et ufornuftig vesen uten utviklingsmuligheter”

I følge en amerikansk forsker kan Aristoteles muligens vært utsatt for en feiloversettelse av det greske ordet kwjos (kofós) som han brukte da han skrev om døve. Ordet kan oversettes som døv, stum eller vettløs. Enten mente Aristoteles at døve er vettløse og derfor ikke kan undervises, eller at fordi døve ikke kan høre, ikke kan  læres til å snakke eller til  å kommunisere. Uansett om det var en feiltolking av Aristoteles eller ikke, så har den tradisjonelle  oppfatning en fått store konsekvenser for synet på døve gjennom tiden.

På den tiden trodde folk at det var Guds straff hvis en hadde et handikap. Det samme gjaldt også for døve. De fikk et negativt stempel på seg og folk trodde at onde ånder hadde tatt bolig i dem. Hvis man oppdaget at barnet var døv, ble barnet overlatt til seg selv i skogen eller kastet i elven. Livet for døve under denne tidsperioden var vanskelig

De eldste kjente skrifter om tegnspråk
Aristoteles på sin side påstod at døve ikke kunne lære å snakke eller å kommunisere. Likevel kan man lese i gamle skrifter fra antikken om døve som brukte tegn.

Filosofen Sokrates hadde en elev som het Platon (427-347 f.kr). Platon skrev et kjente verk ”Kratylos”. I dette verket skrev Platon litt om hvordan døve gjorde seg forstått gjennom kroppsspråk og håndbevegelser.

I Kratylos kap 422E, har han skrevet om tegnspråk. Han så for seg et tenkt bilde av mennesker som ikke hadde tunge eller stemme, hvordan kunne de uttrykke seg og få fram sine meninger og tanker? I dette avsnittet beskriver han en dialog mellom srg selv, filosofen Sokrates og en tilfeldig person, Hermogenes. Platon siterer dette:

”Hvis vi verken hadde tunge eller stemme og enda ønsker å uttrykke ting for hverandre, skulle vi da ikke liksom de som nå er stumme forsøke å tilkjennegi vår mening med hendene, hodet og andre deler av vår kropp … Jeg tror at hvis vi ønsker å betegne det som er ovenfor og lett, skulle løfte hendene mot himmelen og herme selve sakens natur. Og hvis vi ville beskrive noe nedenfor og noe tungt, skulle peke med hendene mot jorden.”

Ut i fra kapitelet antar vi at døve allerede i antikken brukte tegnspråk for å kommunisere med hverandre.

Galenos, gresk lege og filosof (131- 201 e.Kr)
Galenos hadde en teori om at hørsel og tale er avhengig av hverandre for å fungere. Han trodde at hørsel og tale kom fra samme nervepar. Skades det ene organet, så skades det andre også. Følgene ble at døve ikke kunne lære å snakke.

Skriftene til Aristoteles og Galenos var sentrale helt fram til 1500- tallet, da begynte man å tvile på sluttsetningen om at døve ikke kunne lære å snakke.Først på 1600-tallet oppdaget en lege ved navn, Johann Bohn (1640-1718), at det var helt atskilte nerver som ledet til hørsel og tale. Den 7. hjernenerven er lokalisert til ansiktet og den 8. til hørselen.

Oppgaver

1. Hvorfor var døves situasjon vanskelig hos grekere under den greske tidsalderen?

2. Hva skjedde med barn som ble født med handikap?

3. Hvilken teori hadde Isokrates om språk og menneskenes mulighet for å utvikle seg? Hva slags syn hadde han på døve?

4. En amerikansk forsker mente at Aristoteles muligens kunne ha vært utsatt for feiloversettelse - hvilket ord var det som kunne ha blitt feiltolket og hva betyr ordet?

5. Hva trodde folk var grunnen til at døve ikke kunne høre?

 

Romerne

Under den romerske tidsalderen var døves situasjon vanskelig, særlig i begynnelsen av perioden. Den romerske familiefaren hadde stor makt over sine barns liv. Om barna var vanskapt eller hadde noen form for handikap, ble de kastet i elven Tiber. Romulus, som i følge myten var Romas grunnlegger og første konge, så at familiefarens makt måtte begrenses. Under århundret f.Kr fikk døve derfor beholde livet, og man bevilget døve visse rettigheter. Under keiser Augustus' regjering (63 f.Kr- 14 e-Kr) fikk døve, som viste evner, til og med undervisning i kunst.

Den første kjente døve kunstner
Naturforskeren Plinius, som døde ved Vesuvs utbrudd (79 e.Kr) i Pompeii, skrev i sin Naturhistoriske Encyklopedi: ”Ingen fødes døv uten å samtidig være stum”.

Plinius fortalte også om en døv mann ved navnet Quintus Pedius. Han var sønnesønn av en romersk konsul som hadde blitt undervist i malerkunsten. Pedius var en framstående maler og er den første døve som vi vet har laget kunstverk som er bevart for ettertiden.

På den tiden var det bare døve barn av rike og mektige som fikk undervisning. Selv om situasjonen for noen enkelte døve ble bedre var det slettes ikke alle som hadde det bra. Ennå under keiser Justinian I (527-565 e.Kr.) sin tid ble døve nektet å delta i offentlige anledninger. De fikk ikke forvalte eiendom eller opprette testamente.

Døve som pantomimikere
Gestbruk og mimikk stod høyt hos romerne. I Roma fantes 6000 yrkespantomimikere. På den tiden ble Roma regnet som verdens hovedstad. I Roma møttes ulike folk, og pantomimikerne tolket mellom de ulike språkene. Keiser Karl den store (742-814), forbød i midlertidig folk å bruke pantomimikere under kirkelige samlinger, noe som førte til at det ble færre pantomimikere. Antagelig har døve med sitt tegnspråk arbeidet som pantomimer.


Oppgaver

1. Hvem var det som bestemte under den romerske tidsalderen om barn som ble født med handikap skulle få leve eller om de måtte avvlives?

2. Hva het den kjente døve kunstner som naturforskeren Plinius har skrevet om?



Jødenes syn på døve

Døve hadde det bedre hos jødene enn hos grekere og romerne. Døve hadde ingen fordeler, men fikk beholde livet. I følge Moses fikk folk med funksjonshemming ikke besøke hellige rom. Dette gjaldt blinde og personer med leddgikt, mens døve fikk besøke tempel og hellige lokaler.

Jesus helbreder en døvstum gutt ved å berøre hans øre og munn.

I tredje Mosebok (19:14 Hellighetsregler) står det:


”Du skal ikke uttale forbannelser over en døv...”

I ordspråkboken 31:8 gikk kong Salomo enda lengre, da han anbefalte særskilt omsorg ”Åpne din munn til fordel for den stumme og til å skaffe alle hjelpeløse rett.”. Et bevis på at man virkelig høstet medlidenhet med døve var at man førte Jesus til døve og bad om hjelp. Jesus sa: ”Effata!” (Åpne deg!). Den døve kunne da høre og snakke. (Mark 7:32)

 

Oppgaver

1.Hvem fikk ikke lov til å besøke hellige rom i følge Moses?

2. Hva står skrevet om døve i tredje Mosebok 19:14?

3. Hva gjorde folk på den tiden for å helbrede døve?



Kristendommen


Kristendommen oppstod i en tid med religiøs oppløsning. Flere religioner ble oppløst fordi folk mistet tillitt til sin religion. Da kristendommen kom var det fred i Romeriket, kommunikasjonen dem i mellom fungerte bedre og kristendommen spredte seg derfor raskt. Flere ulike folk ble omvendte til kristne. Med kristendommen ble mennesket mer barmhjertig. Mildt og kjærlighetsfull gav de døve medmennesker mat og pleie. Men når det gjelder å tilegne seg kunnskap og mulighet til å utvikle seg så var det fortsatt like mørkt for døve og slik forble det i århundre.

Augustinus, teolog og filosof (354-430 e.Kr)
I et av Augustinus' mest kjente verk, Om Gudsstaten , beskriver han verdenshistorien som en kamp mellom gode og onde krefter. Den gode kraften, Guds stat, står for orden, harmoni og enhet mellom Gud og mennesker. Den onde kraften, verdensstaten, råder strid og urettferdighet, og menneskene er i opprør mot Gud.

Augustinus mente at uten Guds nåde er mennesket råttent, og har ingen tilhørighet hos Gud. Den eneste måten å oppnå tilhørighet hos Gud er å motstå alle fristelser og alle form for lyst.

En bit fra verket ”Om Guds stat” handler om døve. Det står at døve ikke kan bli kristne, da de ikke kan høre Guds ord. Denne oppfatning var veldig alminnelig opp gjennom hele middelalderen.

Denne teorien førte til at senere filosofer og teologer gikk videre og mente at tanken bare kunne videreformidles gjennom talen. Døve mennesker, som verken kunne høre Guds ord eller snakke ble sammenlignet med dyr. De hadde ingen rettigheter på den tiden. Foreldre til døve barn skammet seg over å ha satt dem til verden.

Noen forskere fant senere ut at mange antagelig hadde misforstått Augustins skrifter om døve. Mange trodde at Augustinus mente at døve ikke kunne bli frelst, men det Augustin mente var at døvheten stengte veien for å høre Guds ord, og at det derfor var viktig å formidle Guds ord visuelt for døve. Han anvendte de latinske ordene ”verba visibilia” – visuelle språk – og anså det som et språk for de som ikke hørte.

For Augustin var det ikke viktig om menneske var handikapet eller døv. Det viktigste for han var at alle mennesker skulle bli frelst fordi Gud ville at alle mennesker skulle bli frelst. For døve var det da viktig at talende ord ble synliggjort for dem.

John de Beverly, erkebiskop i England ( rundt 700- 721 e.Kr)
Middelalderen er kjent som den mørke tiden. Gjennom hele middelalderen var det den katolske kirken som hersket. Fra den tiden finnes det en legende om en mann ved navnet John de Beverly, han var erkebiskop i England.

Legenden forteller om en fattig, døvstum gutt som av og til var på døren til erkebiskopen for å tigge om mat. Maten som John de Beverly gav den fattige gutten framkalte tårer av takknemlighet hos gutten. John la merke til at gutten var spesiell. Han merket at den døve hadde et intelligent ansiktdrag. John ble interessert i gutten og bestemte seg for å hjelpe han. En dag da gutten kom intviterte erkebiskopen gutten inn og sa "si ja", og gutten sa "ja". Så ba John gutten framsi etter seg alle språklydene i det engelske språk og gutten gjorde det. Etterpå fulgte ord og setninger. Gutten gjentok det hele, og alt var gjort på en dag. Sant å si, - døvelærere gjorde senere andre erfaringer.

 

Oppgaver

1. Hva skjedde under perioden da kristendommen blomstret opp?

2. Hva heter det mest kjente verket som Augustinus har skrevet? Og hva skrev han om i dette verket?

3. Kunne døve bli frelst i følge Augustinus?

4. Hva står de latinske ordene "verba visibilia" for og hva betydde det?


Tyrkerne


Det tyrkiske rikets historie er kjent først fra 1280. Det finnes lite informasjoner om døves tilstand i Tyrkia på den tiden. Døves skjebne var avhengig av sultanens vilkårlighet. Det finnes historier om døve som fikk visse jobber i selve haremet og at døve med sin pantomime underholdte sultanen.


Døves lovbestemte rettigheter

Døves rettighetshistorie begynte med jødenes juridiske lover i Talmud. De skilte mellom døvstumme og dem som bare var døv eller bare stum. Døvstumme ble betraktet som uegnet til å eie eiendom. Den romerske rettighetsloven, Codex Justianus (Codex= lovsamling), bygde på den samme loven som jødene hadde, men denne skilte døvstumme enda mer spesifikt:

- Døv og stum fra fødselen

- Døv og stum etter fødselen

- Døvfødte men ikke stum

- Døvblitt men ikke stum

- Stumme

De som var døv og stumme var helt uten rettigheter. De kunne verken eie eiendom eller opprette kontrakter. Men de døve som kunne snakke hadde visse rettigheter. De fikk eie eiendom, gifte seg og opprette testamenter. Disse ble innført i den romerske loven. En viktig lov som var utgangspunkt for flere andre lovsamlinger.

På 1500- tallet var dette et problem for mange velstående familier i Spania, der det var vanlig at man giftet seg innenfor slekten og det forekom ofte arvelig døvhet. Men døve kunne jo ikke arve noe eller overta tittel og det ble derfor problemer av den grunn.

Oppgaver

1. Hvor ble døves juridiske rettigheter nedskrevet for første gang? Og hva stod det der?

2. Hvordan skilte den romerske retten de ulike grader av døvheten?

3. Hvem var det som fikk minst rettigheter?

4. Hvorfor skapte dette regelmentet problemer i Spania på 1500-tallet?


Undervisning av døve

På slutten av 1400- tallet før boktrykker kunsten kom var det vanlig at folk innhentet kunnskap gjennom hørselen. For døve ble det vanskelig. I Tyskland (Heidelberg) var det en professor i filosofi, Rudolf Agricola, som så at situasjonen for døve ikke var lett. Han så at de ble forhindret i å få kunnskap og bestemte seg derfor å hjelpe.

Agricola ville hjelpe et lite døv barn. Han gav barnet undervisning, etterhvert klarte barnet både å lære å snakke og skrive. Resultatet ble så vellykket at Agricola ønsket å meddele dette med omgivelsen. Verken den døves navn, tid eller sted for undervisning er dokumentert, man har derfor ingen garanti for at dette virkelig har skjedd. Agricola døde i 1485, og i 1538 kom boken hans på trykk (”de Inventione Dialectia”) om hans undervisning. Grunnen til at Agricola ikke fikk noe umiddelbart etterfølgere skyldes at det på den tiden var dårlige forbindelser. Folk bodde spredt og det tok tid før informasjonen nådde fram. Det gikk derfor mer enn ett halvt århundre før det skjedde noe nytt i døveundervisning

 

Oppgaver

1. Hvordan var døves mulighet til å innhente kunnskap før boktrykker kunsten kom?

2. Hva het professoren i Tyskland som underviste et lite døvt barn?


3. Hvorfor kunne ikke undervisningen hans dokumenteres?

 


Tileggsstoff:

Tegn og tale nr. 1, 1952, Døves forhold i gamle dager