U

Webhefte 13


cancel

DØVES ORGANISASJONSLIV

www.deafnet.no

INNHOLD:

Hva er en organisasjon?

Historisk tilbakeblikk

Hvorfor er døveorganisasjonen viktig?

Døveforeningen - samlingssted og politisk vugge.. og grav?

Saker døveorganisasjonen har jobbet med gjennom tidene:

Internasjonal døveorganisasjon


Bistandsarbeid

Oppgaver

Ressurser

Litteratur/ressursliste

Klikk på det avsnittet du er interessert i


Hva er en organisasjon?

"En organisasjon er et kollektiv som arbeider systematisk for å realisere et eller flere eksplisitt formulerte mål".
(Fra Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok)

Oppgaver

 


 

Historisk tilbakeblikk


Den første døveforeningen i verden ble stiftet i Paris i 1834, men først i 1873 kom den første organiserte sammenslutning av døve i Norge. Før den tid var døveskolen samlingspunktet også for voksne døve.

Det som skjedde i 1873 var at det ble opprettet en "Sygekasse for døvstumme" i Oslo. I 1876 ble sykekassen åpnet for medlemskap for døve i hele landet. Dette var et veldig viktig tiltak fordi det ikke fantes noen trygdeordninger den gangen.

Den første døveforeningen ble startet i Oslo høsten 1878 av de to døve akademikerne Lars Havstad og Halvard Aschehoug. Navnet var "De norske Døvstummes Forening i Kristiania". Døveskolens bestyrer Balchen som var hørende ble foreningens første formann.

I formålsparagrafen sto det at foreningen skulle arbeide for døves "åndelige og økonomiske framgang".

 

Underavdelinger

Døveforeningenen har tradisjonelt hatt flere underavdelinger, og allerede i 1885 kom den første kvinneforeningen i Oslo. Der møttes kvinnene for å sy og strikke gevinster til basarer som ble arrangert for å samle inn penger til døveforeningen. Det var også et sosialt forum der de kunne diskutere sine problemer.

Etterhver kom det også til andre underavdelinger som: dødelade (begravelseskasse), spareklubb, avholdslag, sjakk- og brideklubb, ungdomsklubb, kulturavdeling, feriehjem osv. I 1892 kom "De døves skiklubb" i Oslo, som var starten på døveidretten.


Starten på Norske døves Landsforbund

Logoen til Norske Døves Landsforbund, stiftet i 1918.

Gammel versjon til venstre, nyere versjon til høyre.

I "Freidig", et håndskrevet blad utgitt av medlemmer i Oslo Døveforening, hadde Martin Henrichsen i desember 1908 et innlegg med tittelen "Organisation", hvor han bl.a skriver: "Hvad den ene ikke magter, magter de ti.... De døve i Kristiania, Bergen, Trondhjem og Stavanger har forlængst sine foreninger, men jeg vover at paastaa, at de endnu ikke føler seg fult ut organiseret. Endnu er øiet ikke oppladt for, at disse foreninger tilsammen kunne sidde inde med en stor og afgjørende magt, naar blot medlemmerne er enige om at løfte i flok"..." (Sander 1993 s.13).

Johannes Berge en hørende døvelærer fra Trondheim tok i 1918 initiativet til et stiftelsesmøte for døveorganisasjonen. Den 18. mai i 1918 ble "Norske Døves Landsforbund" stiftet i Rødbygget i Trondheim. Formann ble Johannes Berge og styret besto av tre døve og tre hørende.

I 1933 ble den første døve formannen valgt. Han het Helmer Moe, var fra Trondheim og jobbet som steinhogger i Nidarosdomen.

Et av de sterkeste kravene fra den nye organisasjonen var at man skulle få egne døveprester i Trondheim og Bergen.

En annen sak som også var prioritert var å lage et eget blad for døve i Norge.

I 1920 ble det første landsmøtet holdt og et prøvenummer av bladet kom ut i den sammenheng. Bladet het "Tegn og Tale".

Se ellers de fire punktene om forbundets formål her.

1. januar 1977 endret Norske Døves Landsforbund navn til Norges Døveforbund.

 

Artikler fra Tegn og Tale og Døves Tidsskrift som gjenspeiler ulike saker og debatter man har hatt oppe i døveorganisasjonen finnes på

http://www.andata.no

Hvis du vil vite mer om Helmer Moe, steinhoggeren, så kan du se videoen "Døve Steinhoggere i Nidarosdomen"

 

Hvis du vil gå grundigere inn i døveorganisasjonens historie kan du se på webheftet med samme navn.

 

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen

 

Hvorfor er døveorganisasjonen viktig?


Interessegruppe: "En gruppe, organisasjon som søker å fremme visse (politiske, økonomiske eller sosiale) interesser"
(Fra Aschehoug og Gyldendals Store Norske Ordbok)

Norges Døveforbund er en interessepolitisk organisasjon. Det betyr at de har fokus på endring og at de ønsker å bedre forholdene for døve.


Organisasjonen er drevet av døve og deres arbeid er rettet mot ulike offentlige myndigheter. Mest er innsatsen rettet mot Sosial og Helsedepartementet, men i tillegg arbeider de mot Undervisnings og Forskingsdepartementet (UFD), Kulturdepartementet, Samferdselsdepartementet og Justisdepartementet. NDF har også jevnlig kontakt med de ulike komiteene på Stortinget. Organisasjonen tar innimellom også opp saker i media.


NDF eier Ål folkehøyskole, Designtrykkeriet AS og Døves Media.

Norges Døveforbund er medlem av Døves nordiske råd, EUD (European Union of the Deaf) og WFD (World Federation of the Deaf).

Døve ser på Norges Døveforbund som en garantist for sin egen velferd, det er NDF som har ansvar for å ta opp saker som er av betydning for døve.

I Norge i dag er det 26 døveforeninger som er organisert gjennom Norges Døveforbund. De stiller med representanter til landsmøter hvert 3. år. Landsmøter blir arrangert på ulike steder for hver gang, slik at det skal bli en rettferdig fordeling av reiseutgifter(Haualand 2002).

Døveforeningene har spilt, og spiller en stor rolle for starten på og utviklingen av det nasjonale døveforbundet.

Som du snart vil se, så har døve, gjennom organisasjonen oppnådd mye i Norge.

 

Internasjonale nettverk

Døve i Norge har oppnådd mye gjennom sin organisasjon. Den kunnskapen organisasjonen har fått her til lands, kommer nå døve i utviklingsland til gode. Ved at døve har internasjonale forbindelser kan de lærer hverandre hvordan de kan oppnå rettigheter i majoritetssamfunnet. Det å få styrke gjennom samarbeid og gjennom å få lærdom fra likesinnede er uhyre viktig når man skal kjempe for sin sak.

 

Videoklipp

Toralf Ringsø:

Hvordan jobber man for å få gjennom saker hos politikerne?


Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Døveforeningen - samlingssted og politisk vugge.. og grav?

Historisk overblikk

Den første døveforeningen i Norge kom i Oslo i 1878. Noen år senere kom det døveforeninger i Bergen og Trondheim og etterhvert i mange av landets byer.

Mange døve har betegnet døveforeningen som deres annet hjem. Det var dit de kom etter arbeidstid for å møte likesinnede. De fleste døve jobbet sammen med bare hørende eller så jobbet de for seg selv.

I tillegg til at det var et aktivt sosialt miljø var det også mye organisasjonsvirksomhet i form av ulike utvalg og underavdelinger i døveforeningene. I motsetning til i dag var det mange som ønsket å ha styreverv og det var rift om posisjonene.

Etterhvert begynte det å melde seg et behov for en landsdekkende organisasjon. Som nevnt tidligere skrev Martin Henrichsen et innlegg i "Freidig" i 1908, der han gav uttrykk for at døve ikke følte at de var "full ut organiseret" og at foreningene kunne få større makt bare de løftet i flokk.

Utgangspunktet for det som først fikk navnet "Norske Døves Landsforbund" (NDL) og senere ble hetende "Norges Døveforbund" var altså i døveforeningene rundt omkring i landet. Da forbundet ble stiftet i 1918 kom det representanter fra flere av landets døveforeninger til møtet. Det var de som sammen ble enige om forbundets lover og det var de som satt i styret for forbundet. Roten til døveforbundet var altså døveforeningene.

Døveforeningene i dag

I dag er engasjementet rundt døveforeningene et annet. Flere og flere døveforeninger opplever at døve svikter. Antallet besøkende har gått ned og det er få som ønsker å påta seg verv i foreningene. Det er spesielt få unge døve som oppsøker døveforeningene, de sier at de ikke føler seg hjemme der.

Oslo døveforening truet medlemmene med nedleggelse fodi de ikke klarte å skaffe ny leder. Andre foreninger har solgt sine feriehjem og hytter fordi det er for lite aktivitet. Det er selvsagt ulike årsaker til endringene når det gjelder døveforeningen - tidene endrer seg. Det ser man i mange ulike former for organisasjoner. Når det gjelder endringer i døvemiljøet vet vi at døveskolene er blitt mindre og at gruppen døve ikke lenger er ensartet. Det betyr at døve barn- og ungdom ikke kommer i kontakt med døvemiljøet i like stor grad som før, dermed får de kanskje ikke samme forhold til historien.

Selv om det er nedgang i besøket til døveforeningene mener mange at det fremdeles er behov for dem. Det er der døve finner likesinnede. Spørsmålet blir hvordan døveforeningen skal se ut i fremtiden.

 

Eksempel på en døveforening i endring

Noen døveforeninger har bekymret seg for at få døve kommer til foreningene og de har satt i gang tiltak for å bedre situasjonen. I Bergen Døveforening så de at besøkstallene gikk ned og bestemte seg for å gjøre noe. De satte ned et utvalg som skulle jobbe med saken. Dette utvalget dro blant annet på studietur til inn- og utland og så hvordan døveforeninger var organisert ute. Etter å jobbet med en prosess som gikk over flere år, der målet var å snu utviklingen, gjorde de noen grep. De fikk ansatt en daglig leder som både skal drive foreningen i det daglige og sørge for aktivitet på ettermiddags- og kveldstid. Daglig leder har også ansvar for kontakten utad mot politikere og andre som bør vite om hva døveforeningen driver med. Etterhvert skiftet de navn til Bergen Døvesenter, det var et mer passende navn i forhold til hvordan foreningen skulle oppfattes utad.

Bergen Døvesenter har omorganisert hele sin virksomhet. Før var det egne styrer for hver undergruppe, det betydde selvfølgelig mange styrer og mange årsmøter. Nå er styrene slått sammen og den nye organisasjonsstrukturen ser slik ut:

 

Hva har så resultatet vært av endringene i Bergen døvesenter? Jo, det viser seg at noen av dem som "forsvant" er kommet tilbake. Det er ikke lenger medlemsplikt i Bergen Døvesenter, alle er velkommen, men hvis du er medlem så har du fordeler av bla. lavere pris på middag og arrangement.

 

Døveforeningen og ungdom

Døv ungdom føler seg som nevnt ikke helt hjemme i døveforeningen. Det er noe Bergen Døvesenter ønsker å gjøre noe med, blant annet ved å ansette en barne- og ungdomsarbeider som organiserer aktiviteter. Det er en utfordring å finne ut av hva ungdommen ønsker seg, samt å klare å møte deres behov.

Døv ungdom er lite tilstede i døveforeningene, mange mener kanskje at det å jobbe med organisasjonsarbeid er kjedelig. Styreleder i Bergen Døvesenter, Toralf Ringsø vil gjerne avlive den myten. Han mener at det å være med i organisasjonsarbeid er veldig lærerikt.

Døveforeningene var starten på døveorganisasjone, der blir tillitsvalgte i den sentrale døveorganisasjonen hentet: Hvis aktiviteten i døveforeningene går drastisk ned, hva skjer da med rekrutteringen til Norges Døveforbund?

 

Kopioriginal

Innlegg av Martin Henrichsen "Freidig" i 1908

Organisasjonskartet over Bergen Døvesenter

Lenker til internett

Bergen Døvesenter - http://www.bgds.no

Oslo Døveforening - http://www.odf.no

Videoklipp

Odd-Inge Schröder:

Det sosiale livet og organisasjonlivet i Oslo døveforening

Endringer i døvemiljøet

Mulige årsak til endringen

 

Sven-Arne Petterson:

Døveforeningenes fremtid

 

Toralf Ringsø:

Døveforeningens ulike funksjoner

Hva gjør Bergen Døvesenter i forhold til ungdom?

Hva er positivt ved organisasjonsarbeid?

I Ressursvideo 2 finner du disse intervjuene i sin helhet

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Saker døveorganisasjonen har jobbet for opp gjennom tidene:

Nå skal vi ta for oss noe av de sakene Norges Døveforbund har jobbet for gjennom tidene, mye er oppnådd og mye kan vi fremdeles jobbe med. Etter at du har fått kjennskap til døveorganisasjonens arbeid før og nå, kan du kanskje ta stilling til om du mener det fremdeles er behov for døveorganisasjonen.



Tegnspråk i undervisningen på døveskolene

Andreas Christian Møller innførte tegnmetoden ved døveskolen i Trondheim i 1825, men døveskolene som senere kom i Oslo (1848), Bergen og Kristiansand (1850) brukte den orale metoden. De mente det samme som senere ble nevnt i resolusjon på Milano-kongressen i 1880; at tegnspråket hemmet taleutviklingen. (Per Eriksson, 1994) Så fra slutten av 1800-tallet og fram til 1970-tallet har ikke tegnspråk vært brukt i undervisningen av døve barn.

A.C Møller

Krav fra medlemmer i NDLF

På det første landsmøte for Norske Døves Landsforbund i 1920 foreslo Henning Dahl en resolusjon som krevde at døveskolene skulle endre sin holdning til tegnspråket, og at alle døvelærere måtte kunne og bruke tegnspråket. Dette var et "revolusjonerende" forslag som dessverre fikk bare èn stemme. (Sander 1993, s. 23)

Et forslag fra Per Anderson, Oslo ble derimot vedtatt: "Landsmøtet uttaler ønskeligheten av at de døves foreninger optar arbeidet for, at medlemmene bruker et vakkert tegnsprog med felles tegn over hele landet". (Sander 1993, s. 24) Forslaget nevnte ikke døveskolene eller døvelærerne.

I 1922 skrev forbundsformann Johannes Berge et innlegg i" Tegn og Tale" der han argumenterte for at man måtte få et ensartet tegnspråk for hele landet. For å klare det mente han at elevene på døveskolen måtte få undervisning i tegnspråk fra første klasse. Han formulerte seg slik:

"Kravet blir altså: For det første et ensartet tegnsprog for alle døve i landet, for det andet skal vi beflitte oss på å tale vort tegnsprog så vakkert som mulig. - Nu blir spørsmålet: Hvorledes kan dette krav imøtekommes? Det må sees i sammenheng med tegnsprogets stilling i det hele tatt. Der er dem som mener at det kan være tilstrekkelig å gi barneskolens elever nogen undervisning i tegnsprog i de to siste skoleår. Vi for vor del er ikke enig i at dette er nok. Vi mener at skolen bør ta hånd om barnets tegnsprog fra og med første klasse. Tegnet er det eneste meddelelsemiddel barnet kan bruke og forstå i dets første skoleår. Det er da stikk i strid både med enhver god pedagogsisk regel og med almindelig sund menneskeforstand at ikke så langt gjørlig utnytter dette grunnlag for barnets oplæring og utvikling. Og det er likeså meningsløst å overlate oplæringen i de døves fremtidige innbyrdes talesprog - tegnet - til elevene selv, hvorved de utvikler sig et skolesprog, som ikke brukes av dem som voksne. Man pleier da ellers i all almindelighet å følge den regel at barneskolen skal gi nyttig lærdom for livet og at det som der skal læres skal læres rett . Tegnsproget danner ingen undtagelse fra denne regel. Det kan læres i barneskolen, og det bør da også læres rett der." (Sander, 1993 s. 28-29).

 

Kampen fortsetter

Uttalelsenen og kravene fra Norges Døveforbund blir sterkere etterhvert som årene går. Tegnspråkopplæring for foreldre til døve barn og lærere som underviser døve har også vært viktige kampsaker. Forbundet har bl.a. hatt eget skoleutvalg, og i 1986 ble det vedtatt på landsmøtet å sende en resolusjon til Kirke- og undervisningsdepartementet, der man krever et formelt vedtak som lovfestet døves rett til to-språklighet og en tospråklig undervisning;

"Forskning og kunnskap omkring døve og deres språksituasjon har økt betraktelig det siste tiåret. Det gjelder såvel her i landet som i andre land. Forskningen har vist at tegnspråk er fullt utviklede og selvstendige språk, på lik linje med andre språk. Tegnspråk er døves naturlige og sikreste kommunikasjonsmiddel og danner grunnlaget for døve barns sosiale og intellektuelle utvikling. Målet må derfor være å gjøre døve tospråklige, gjennom opplæring både i norsk og tegnspråk. Landsmøtet har med glede merket seg uttalelsene om døves tospråklighet i Stortingsmelding 61-84/85, men beklager sterkt at man ikke har tatt konsekvensene av dette i utarbeidelsen av den nye Mønsterplanen. Vi vil defor anmode myndighetene om å gjøre de nødvendige formelle vedtak for å lovfeste døves rett til tospråklighet. Videre ber vi om at forholdene blir lagt til rette for tegnspråkopplæring til alle som arbeider blant døve."

Kampen for tegnspråk i døveskolen fortsatte, og i 1997 fikk man §2.6 i Grunnskoleloven. Dette er en tegnspråkforskrift som sikrer at elever med tegnspråk som førstespråk har rett til opplæring i og på tegnspråk, i et tegnspråkmiljø. Dette året fikk også døve egne læreplaner i de fire fagene; tegnspråk som førstespråk, norsk for døve, engelsk for døve og drama og rytmikk for døve. I disse læreplanen skal fagene tegnspråk som førstespråk, og norsk for døve danne grunnlaget for døves funksjonelle tospråklighet. Lærere som underviser døve barn skal nå ha en viss kompetanse i tegnspråk, derfor må de fullføre et 10-vektallskurs i tegnspråk på høyskolenivå. Dette har ført til at døve barn får opplæring i og på tegnspråk helt fra 1. klasse og ut videregående skole. Foreldrene har også fått rett på 40 ukers tegnspråkopplæring.

OPPLÆRINGSLOVEN § 2-6

Elevar som har teiknspråk som førstespråk, har rett til grunnskoleopplæring i og på teiknspråk. Omfanget av opplæringa i tid og innhaldet i opplæringa fastsetjast i forskrifter etter § 2-2 og § 2-3 i denne lova.

Kommunen kan bestemme at opplæringa i og på teiknspråk skal givast på ein annan stad enn den skulen eleven soknar til.

Barn under opplæringspliktig alder som har særlege behov for teiknspråkopplæring, har rett til slik opplæring. Departementet gir nærmare forskrifter.

Før kommunene gjer vedtak etter første og tredje leddet, skal det liggje føre ei sakkunnig vurdering.


Disse gjennombruddene i forhold til tegnspråk har vært betraktet som en stor seier for døve i Norge og en endelig aksept for tegnspråk som språk.

Debatten har gått i medlemsbladet til Norges Døveforbund alle de år man har jobbet for aksept av tegnspråk. Når man leser de ulike innleggene, så vil man se at alle ikke er helt enige om hva kampen om tegnspråk bør dreie seg om.

Kopioriginaler

Tegn og Tale nr. 7 1929
Kampen for "tegnsproget" må bli internasjonal

Tegn og Tale nr. 9 1930
Princip-rytteri

Tegn og Tale nr. 10-11 1930
Landsmøtet vil ha tegnspråkopplæring for døvelærere

Tegn og Tale nr. 1 1935
En appell for tegnsproget

Tegn og Tale nr. 11 1949
Tegnspråket er de døves morsmål

Tegn og Tale nr. 11 1975
Er tegnspråkforskerne blitt våre fiender?

Tegn og Tale nr. 13 1975
Er tegnspråkforskerne blitt våre fiender?
Forskerne har ordet

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen



"La døveskolen leve"

 
Emblemet fra protestkampen for døveskolen i 1988

Lars A. Havstad, som selv var døv, kjempet for obligatorisk skolegang for døve. (Schröder, 1998) Skoleplikt for alle døve kom i 1881 (Th. J. Sander: "Døveskolens historie" - webhefte)

Gjennom tidene har døveskoler/tunghørtskoler startet opp og blitt nedlagt. Det har vært ulike årsaker til dette, bl.a. metodeendringer, krig og epidemi som har ført til nedgang og oppgang i elevantall. Noen ganger har det altså vært naturlige årsaker til nedlegging og utbygging. Det har også skjedd at myndighetene har ønsket å legge ned døveskolen til tross for at det har vært nok elever, da har døvesamfunnet vært nødt til å kjempe for å få beholde skolene sine.

Et eksempel på det er " Prosjekt S" som kom i 1988 og innebar at Stortinget ønsket å legge ned spesialskolenen og integrere alle elever. Dette ble ikke godtatt av døve, som ville beholde sine døveskoler. Døvesamfunnet mobiliserte derfor alle krefter og protesterte. Resultatet ble at døveskolen fikk bestå. (Sander, 1993, Video: "Norges Døveforbund 75 år").

 

Fra demonstrasjonen i Oslo i 1988  

 

Er døveskolen fremdeles trygg?

Fra 1997 fikk døve barn med tegnspråk som førstespråk rett til opplæring i og på tegnspråk og lærere som skal undervise døve barn må ha gjennomført et 10 vekttallskurs i tegnspråk. Resultatet av dette er at flere og flere døve barn er integrert på det som kalles "bostedsskole", altså på skolen der de bor. Disse elevene er på besøk på døveskolen innimellom for å få kontakt med et tegnspråklig miljø. Konsekvensen av dette er at det blir færre helårselever ved døveskolene. Dette er en av grunnene til at Stortinget i 2004, gjennom Stortingsmelding 14 foreslo å legge ned døveskolene og overføre døve elever til en hørende skole. En slik skolemodell kalles "tvillingskolemodellen".

Døveorganisasjonen og foreldre til døve barn reagerte sterkt på disse forslagene. Her er forslaget det ble reagert sterkest på:

"Kvar av skolene ved kompetansesentra må lokaliserast saman med ein kommunal grunnskole for å kunne utnytte dei moglegheitene samlokaliseringa og tvillingskolemodellen gir. Dette gjeld skolane ved Møller, Nedre Gausen og Vestlandet kompetansesenter. (...)"

Denne stortingsmeldingen gjorde at døve barn og deres foreldre nok en gang måtte gå på barrikadene for å beholde døveskolen. De skrev brev til utdanningsministeren og andre politikere for å uttryke sine bekymringer og sitt sinne. Det viste seg at politikerne lyttet på alle protestene og tok dem på alvor. Før man eventuelt skulle vedta å gjennomføre de tiltak som stortingsmelding 14 foreslo, ble det holdt en høring i Stortinget. Der uttalte medlemmer av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen seg ganske kritisk til mye av innholdet i meldingen. Det gjorde de på bakgrunn av informasjon og innspill de hadde fått fra blant annet døve elever, deres foreldre, lærere og døveorganisasjonen. Resultatet av høringen munnet ut i en innstilling. En innstilling er et vedtak på hva man skal gjøre i en sak, til forskjell fra en stortingsmelding som er et forslag man kan komme med innspill til.

Innstillingen, som fikk nr. 161, var hyggelig lesning i forhold til Stortingsmeldingen.

Under følger noen sitater fra innstillingen som viser at det nytter å organisere seg som gruppe og si fra når man mener at noe ikke er riktig:

(...) "Komiteen har merket seg at foreldre- og brukerorganisasjonene er opptatt av å opprettholde Skådalen som et statlig tilbud, b.la fordi de åpenbart føler at denne løsningen er den som best sikrer at barn får en god utdannelse. (...)"

(...)"Komiteen finner å ville legge vekt på foreldrenes og elevenes syn...."(...)

Døveorganisasjonen har i mange år måttet kjempe for døveskolene og den kjemper fremdeles sammen med døve barn og deres foreldre. Antallet heltidselever i døveskolen går stadig nedover og fremdeles er mange redde for at det kan ende med nedleggelse. Døveorganisasjonen fastholder fremdeles at døveskolen gir døve barn et fullverdig, godt og likeverdig opplæringstilbud.

Dette skrives i 2004, men siste kapittel er nok ikke skrevet. Døveorganisasjonen er hele tiden på vakt overfor nye trusler om nedlegging av døveskolen og jobber kontinuerlig for at døve barn skal få den opplæring de har krav på.

Kopioriginaler

Norges Døveforbund sin pressemelding om døve barn og tegnspråk fra september 2004

Odd-Inge Schröder - foredrag om menneskesyn og undervisning

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Yrkesskole for døve

Allerede i 1916 ble det vedtatt i Stortinget at det skulle opprettes en fortsettelsesskole for døve. Denne fortsettelsesskolen skulle for guttene inneholde snekkeri, skomakeri og skredderi, mens jentene skulle få opplæring som syersker og i husstell. Saken ble med jevne mellomrom tatt opp på landsmøter i døveforbundet, men det skulle likevel gå lang tid før det ble gjort alvor av planene. Først i 1942 ble det opprettet en yrkesskole for døve. Den ble opprettet i Bergen Døveforenings hus og var bare for gutter.

Det var døveorganisasjonen som presset på for å få opprettet fortsettelses/yrkesskole for døve, men det var døveprester og døvelærere som påtok seg æren for at skolen i Bergen ble til. Dette var forbundsformannen, som den gang het Helmer Moe meget skuffet over.

Døveorganisasjonen var heller ikke fornøyd med at skolen bare kunne tilby opplæring i de tradisjonelle S-yrkene. Døve hadde ønske om å få opplæring i nye yrker. Likevel var de fornøyd med at det ble satset mer på teoretiske fag enn tidligere. En liten sensasjon var det også at alle lærerne gikk inn for å bruke tegnspråk i undervisningen.

Etterhvert fikk guttene en ny linje for jern og metall. Det ble også foreslått at de skulle få ta revisorutdanning, men man fant ut at døve passet best til praktiske yrker. (Sander 1993).

I 1946 opprettet man en yrkesskole for jenter i Stavanger. Den holdt til i Døves hus (Sander, 1993). Ved åpningen uttalte døveprest A.M Brekke at det var nødvendig å starte en yrkesskole for døve piker, "fordi deres lukkede ører stenger dem ute fra andre skoler, der de hørende har adgang". Jentene som gikk på skolen i Stavanger hadde disse fagtilbudene: husstell og søm. (Artikkel av K. Gilje i "Døv i dagens norske samfunn - 1991"). Skolen har etterpå blitt hetende "Kongstein videregående skole".

Målsettingen med disse yrkesskolene var at elevene skulle lære seg et yrke. På vitnemålet sto det "Bør kunne forsørge seg selv".

 

Fra yrkesskole til videregående skole

Det som skulle bli Bjørkåsen skole, videreutdanningssenter for hørselshemmede, ble påbegynt i 1971, det var meningen at den skulle være for gutter og jenter. Som en følge av dette skulle jenteskolen i Stavanger nedlegges. Skolen besto imidlertid til høsten 2002, da ble den nedlagt. I 1972 ble den nye Bjørkåsen skole tatt i bruk. Det ble en videregående skole som hadde en rekke ulike fagtilbud. Døve kunne nå få utdanning utover de tradisjonelle S-yrkene. Både Bjørkåsen og Kongstein videregående skoler var drevet av staten.

 

Dagens situasjon

Bjørkåsen var fra høsten 2002 og fram til januar 2005 den eneste statlige videregående skolen for døve i Norge, da ble det vedtatt at skolen skulle overtas av Hordaland Fylkeskommune fra høsten 2005 og at den skulle bli en knutepunktskole. Det ble imidlertid vedtatt at den fortsatt skulle være landsdekkende. Det betyr at det fra høsten 2005 er fem videregående skoler rundt omkring i landet som har det man kaller "knutepunktfunksjon" for tegnspråklige elever. Alle skolene unntatt Bjørkåsen, er vanlige videregående skoler, som har et spesielt ansvar for å tilrettelegge for tegnspråklige elever. Det betyr at tegnspråklige elever som går på disse skolene, enten blir undervist på tegnspråk eller ved hjelp av tolk.

Bakgrunnen for at noen ordinære videregående skoler fikk knutepunktfunksjon er at det ble rettet kritikk mot det videregående opplæringstilbudet staten kunne tilby døve. Kritikken mot opplæringen gjaldt blant annet at elevene ble avstengt fra det ordinære utdanningssystemet og at de hadde et begrenset linjevalg. Skolene lå også ofte lang fra elevenes hjemsted og kontakten med familie ble begrenset.

Tanken bak knutepunktskolen er at det skal være et tilbud for hørselshemmede i det ordinære skolesystemet på videregående nivå. Hovedprinsippet er at tegnspråklige elever kan være sammen i egne klasser i allmenne fag, men delta i integrerte klasser ved ulike studieretninger. Elevene får både være sammen med andre tegsnpråklige elever, samtidig som de deltar i det ordinære tilbudet (Berge, 2003). Dette er mulig å gjennomføre fordi døve elever har rett på tolk i opplæring. Denne retten har de fått mye på grunn av Døveforbundets kamp for å få et bedre tolketilbud for døve.

 

Døves yrkesmuligheter

NDF har arbeidet med å utvide yrkesmulighetene fram til i dag. Det har skjedd en utvikling fra å tenke at døve kun kan jobbe med praktisk arbeid til at døve nå også tar høyere utdanning. Døveforbundet har jobbet direkte med å opprette arbeidsplasser for døve gjennom blant annet å starte Designtrykkeriet, som før het Døves Trykkeri. Formålet med det var at døve skulle kunne ta fagutdanning som typografer og trykkere.

Døveforbundet har også kjempet for at døve skal kunne ha ubegrensede muligheter for arbeid og utdanning. Først da tolketjenesten ble utbygd åpnet det seg bedre muligheter for å ta høyere utdanning. De fleste døve som tar høyere utdanning gjennomfører studiene ved hjelp av tolk. På Høyskolen i Sør-Trøndelag og ved universitetet i Oslo er det opprettet egne tilbud for døve studenter. Deler av undervisningen får de av tegnspråklige lærere, men endel av undervisningen her går også via tolk.

Det er altså ikke lenger slik at døve er utelukket hverken fra høyere utdanning eller fra områder i arbeidslivet på grunn av manglende hørsel. Det meste kan tilrettelegges slik at døve kan delta på lik linje med hørende. Selv om døve har rett til tilrettelegging, f.eks. i form av tolketjenester, så er det fremdeles endel som opplever å ikke få tolk i når de trenger det. Det fører til at de må utsette studier og går glipp av viktig informasjon.

Selv om det i moderne tid tilsynelatende er få jobber døve ikke kan gjøre, hindrer av og til fordommer og lovverket at døve kan ta spesielle jobber. Spesielt strenge regler er det for arbeid til sjøs, noe som gjør at døve for eksempel ikke kan få arbeide på boreplattform eller på skip. Et eksempel på at døve hindres av fordommer er de to fiskerne som i 1999 mistet jobbene sine fordi de var døve. En av fiskerne fikk senere tillatelse til å vende tilbake til arbeidet med en dispensasjon som sier at han må vurderes annethvert år for å få fortsette.

Døveforbundet ser altså at det stadig dukker opp saker å kjempe for .

 

Kopioriginaler

Klikk her for så se en artikkel i Døves Tidsskrift 2/99 om fiskerne som mistet jobben

Klikk her for å lese lederen i Døves Tidsskrift 8/99 som følger opp saken

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Tolking

En historisk gjennomgang
Norske Døves landsforbund måtte kjempe lenge for å få Rikstrygdeverket til å dekke utgifter til tolk, men da de endelig gikk med på å betale, var timelønnen så lav at forbundet ikke kunne akseptere det. Tolking ble også bare dekket i spesielle situasjoner, som ved legebesøk og ved innleggelse på sykehus. Utenom dette kunne man få dekket gruppetolking fra et statstilskudd som forbundet fikk. I andre situasjoner måtte døve betale selv, eller be tolker stille opp. (Sander, 1993)

I 1975 opprettet forbundet et tolkeutvalg som skulle ta seg av tolkesaker. Da skjedde det noe; Kirke- og utdanningsdepartementet opprettet en arbeidsgruppe som skulle ha ansvar for gjennomføring av det første utdanningskurset for døvetolker. Dette kurset var på tilsammen fem uker inkludert praksis, og i 1978 tok det første kullet eksamen, slik at de fikk departementets "legitimasjon" som godkjente tolker. Like etterpå opprettet tolkene Norsk Døvetolkforening (Sander, 1993).

I 1981 fikk tolkene betalt lønn fra trygdekontorene og dette året ble det satt av 1 million kroner på statsbudsjettet til tolk for døve. Hver døv person fikk utdelt 60 tolkekuponger á en halv time per år, som skulle dekke deres behov for tolkehjelp til dagliglivets gjøremål. At denne ordningen trådte i kraft har vært viktig i norsk døvehistorie. Forbundet jobbet videre for at departementet skulle sette av nok midler slik at utdanningen av tolker, og tolkenes arbeidssituasjon kunne bedres. Døve var avhengige av tolkehjelp i forbindelse med videreutdanning, derfor var utbygging av tolkesentraler viktig. Men siden det ikke var vedtak på hvem som skulle dekke utgiftene til tolk under utdanning, så hadde faktisk ikke døve lik rett til utdanning. (Sander, 1993)

I 1989 ble et tolkeprosjekt satt igang, det var en prøveordning med etablering av tolkesentraler i blant annet Oslo, Trondheim og Tønsberg. Fra 1. januar 1994 ble tolketjenesten organisert som en del av hjelpemiddelsentralen. Målet var en landsdekkende tolketjeneste og i 1997 hadde alle hjelpemiddelsentralene i landets 19 fylker etablert en tolketjeneste (Woll, 1999).

 

Dagens situasjon

For å få rett til døvetolk må det foreligge et vedtak fra Trygdekontoret. Når dette foreligger har døve, som for eksempel ønsker å ta høyere utdanning, rett på døvetolk i undervisningen. I jobbsammenheng har man rett på 30 timer tolking i måneden. Til dagliglivets gjøremål har man hatt rett på 60 timer i året (500 for døvblinde). Tolkeformidlingen skulle følge opp hvor mye man hadde brukt av kvoten.

Tolkeutdanning

I 1989 ble det satt igang utdanningskurs for tolker (Sander, 1993). I dag er det Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Bergen, som utdanner tolker. For studenter uten tidligere tegnspråkkompetanse er utdanningen 3-årig, for de som har denne denne kompetansen fra før er den 2-årig. De som har tegnspråkkompetanse fra før må likevel ta eksamen i tegnspråk grunnkurs for å få godkjent tolkeutdanning.

Godkjenning

Det har i mange år vært to kategorier av tolker, offentlig- og midlertidig godkjente tolker. Førstnevnte gruppe har tolkeutdanning, den andre gruppen praktiserer som tolk uten å ha formell utdanning, men mange av dem har lang erfaring med tolking. I 1998 ble det varslet at ordningen med midlertidig godkjente tolker skulle opphøre. Døveorganisasjonen protesterte på dette, derfor ble det vedtatt at ordningen skulle få fortsette en stund til. Midlertidig godkjente tolker fikk da en siste sjans til å ta utdanningen i moduler, slik at de kunne bli offentlig godkjente. Det betyr at vi får flere og flere profesjonelle tolker, noe som gjør at kvaliteten hele tiden øker.

Skoletolk

I tillegg til tolkeprosjektet fra 1989-1994, satte Tolketjenesten i Sør- og Nord-Trøndelag i gang et "Skoletolkprosjekt" (1993-1996). Dette gikk ut på at tolker som tolket i høyere utdanning skulle være tilknyttet tolketjenesten. Dette var ønskelig fordi tolking i høyere utdanning også er folketrygdens ansvar. Denne form for organisering viste seg å være effektiv i forhold til å utnytte de knappe tolkeressurser best mulig. Det ble imidlertid en lang kamp for å få etablert en slik ordning. Først i 2001 ble det bestemt at undervisningstolker i høyere utdanning skulle organiseres gjennom Hjelpemiddelsentralenes tolketjeneste.

 

Ubegrenset rett til tolk...

Fra og med 2002 er taket for tolking til dagliglivets gjøremål opphevet slik at døve kan bruke tolk ut fra den enkeltes behov. Hørselshemmede og døvblinde har nå ingen begrensninger når det gjelder antall timer de har til rådighet. Men det er dessverre for få tolker til å dekke brukernes behov, slik at Hjelpemiddelsentralenes tolketjenester må prioritere oppdrag ut fra kriterier som gies av Rikstrygdeverket. Ved siden av akutte oppdrag med fare for liv og helse og sentrale begivenheter i brukerens liv, henvises det til prioriteringer som ellers gjelder i Trygdeetaten (jfr. ”Nasjonal standard for tolketjenesten”). Tolkeformidlingen er lagt under hjelpemiddelsentralene og åpningstidene er ikke tilfredsstillende for brukere som trenger tolketjeneste til alle døgnets tider. I mange fylker oppleves det vanskelig å få tolk til aktiviteter som foregår på ettermiddag og helg.

Hørselshemmede og døvblinde har med hjemmel i Folketrygdloven lovfestet rett til tolk. Likevel ser vi at økonomi kan være et hinder i formidling av tolker, spesielt etter Hjelpemiddelsentralens stengetid. Tolketjenestens faste tolker blir lønnet over tolketjenestens driftsbudsjett, og når dette er tomt kan ikke fast ansatte tolker jobbe overtid. Frilanstolkene derimot kan jobbe overtid, fordi de får lønn over stønadsbudsjettet som ikke har de samme begrensningene. Hvis økonomi skal få påvirke hvilke tolker som blir formidlet kan en også risikere at det går utover den faglige vurderingen - for eksempel hvis en frilanstolk fremfor en fast ansatt tolk blir bedt om å ta oppdraget på grunn av et lavt overtidsbudsjett. En annen problemstilling i denne sammenheng er at døve ikke fritt kan velge hvilken tolk de ønsker til kveldsoppdrag.

Antall ansatte tolker og frilanstolker varierer veldig fra fylke til fylke, og generelt er det for få tolker til å dekke brukernes behov for tolk til enhver tid. Hjelpemiddelsentralens åpningstid er en annen utfordring, kanskje hadde turnusordning ved Tolketjenesten møtt brukernes behov på en bedre måte?

I samarbeid med hjelpemiddelsentralene og landets tolker har Rikstrygdeverket utarbeidet en Nasjonal standard for Tolketjenesten. Dette er et ledd i trygdeetatens kvalitetssikring og et av målene er at brukere over hele landet skal oppleve et likeverdig tjenestetilbud. Når det gjelder prioriteringer av oppdrag blir tolketjenestene oppfordret til å samarbeide med brukerorganisasjonene om hvordan ressursene skal fordeles og prioriteres. Det er med andre ord viktig at hørselshemmede selv engasjerer seg i den videre utviklingen av tolketjenesten (Fevang 2004).

For mange døve er tolk nøkkelen til likeverdig deltagelse i samfunnet og myndighetene står ovenfor en stor utfordring når det gjelder tilbudet om tolketjeneste. Døveorganiasjonen går foran i arbeidet med å møte utfordringene.

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


TV for døve?

 
Kursboka for tv-kurset i munnavlesning

NDF har siden fjernsynet kom til Norge kjempet for et bedre tv-tilbud for døve. Sentrale myndigheter og NRK-ledelsen har ikke hatt forståelse for døves ønsker og behov. NRK mente i starten at døve måtte bli bedre til å munnavlese. Som et ledd i dette sendte de i 1974 munnavlesningsprogrammet "Lytt med øynene". Etterhvert ble det flere og bedre tilbud. Ettermiddagsnytt ble tekstet og noen programmer ble tekstet i reprise. NRK sendte også i 1978 tegnspråkkurset "Kan du se hva jeg sier?". Likevel var ikke forbundet fornøyd og de begynte å diskuterte om de skulle sette i gang streik mot NRK på grunn av det dårlige tilbudet til døve. Begrunnelsen for å streike var:

- dårlig teksting av programmer
- dårlige sendetidspunkt for repriser med tekst.

En streik mot NRK ble foreslått første gang i 1976, men ble ikke en realitet før 1988. NRK hadde i denne perioden kommet med enkelte tilbud til døve, men det var ikke godt nok. Da NRK i 1988 sluttet å tekste Ettermiddagsnytt hadde Norges Døveforbund fått nok og på landsmøtet dette året ble det gitt støtte til en lisensstreik. Forbundet ville ikke stå ansvarlig for aksjonen da denne streiken ar ulovlig. Det ble derfor opprettet en streikekomité utenom forbundet. Lisenspengene fra alle de som støttet streiken ble satt inn på egen postgirokonto og kravene ved streiken var:

- daglige nyheter på tegnspråk
- bruk av døvetolk i TV programmer
- barne-TV tilpasset for døve
- teksting ved førstegangssending
- døveprogrammer på TV
- egen konsulent for døve i NRK-fjernsynet (Sander 1993)

Resultatet av denne streiken ble at NRK kom med konkret tilbud om daglig nyhetssending på tegnspråk, månedlige halvtimes døveprogrammer, tilrettelegging av barneprogrammer og et mål om å tekste 80% av alle programmer når en ny tekstemaskinen kom i drift. Aksjonskomiteen syntes disse løftene var så klare og positive at de avblåste streiken og lisenspenger som var blitt innbetalt på den sperrede kontoen ble tilbakeført til NRK.

 

 

 

Fra v. Sissi Urgård (foreldrerepresentant), Thorbjørn Johan Sander (aksjonskomiteen), fjernsynsdirektør Tor Strand og forbundsleder Toralf Ringsø utenfor Marienlyst etter møtet der NDF fikk det svaret de ønsket

(Bildet er fra "Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år")  

Bedre tilbud, men..

Etter den gangen har døve i Norge fått et mye bedre TV-tilbud. Fem minutter nyheter hver ettermiddag og magasin for døve hver mandag som varer fra 17.40- 17.55. Dette magasinet produseres av Døves Media på Ål for NRK. Det inneholder nyheter fra døvemiljøet samt programmer for barn og unge.

I dag har har NRK også tilbud om tolket TV om ettermiddagen. Tjenesten kan brukes dersom man har en digital dekoder, parabol, en TV med bilde i bilde-funksjon eller så kan man ha en tv-skjerm i tillegg for tolken. NRK har også egne nettsider for tegnspråk.

Inntil videre er NRK i gang med å forbedre tekstbehandlingsprogrammet slik at det skal gå enda raskere å tekste under direktesending.

Hos TV2 er man også i gang med å forberede økt teksting. Reklamekanalen ble i de nye konsesjonsvilkårene pålagt å legge opp til mer teksting. Norges Døveforbund synes imidlertid at dette arbeidet går for tregt og sendte i 2004 brev til TV2 og klaget. TV2 svarte, men NDF var ikke fornøyd med svaret, noe de ga uttrykk for i avisen VG.

Lenker til internett

Døves Media

NRKs nettsider for tegnspråk

Artikkel i VG om NDFs misnøye med TV2

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Rødbygget

 
"Kamplogoen" for aksjonen for å beholde Rødbygget som døves museum/ kulturbygg

Etter at Trondheim offentlige skole for døve, Norges eldste døveskole, ble flyttet fra lokalene i Bispegata i Trondheim, startet kampen for å bevare den gamle døveskolen som kultursenter for døve. I 1989 ble det opprettet et utvalg som skulle sikre lokalene og at de ble brukt til beste for døve (Sander 1993). I 1990 ble dette utvalget avløst av stiftelsen Norsk Døvehistorisk Museum. Målet var å erverve hele "Rødbygget" og finansiere dette kjøpet ved utleie av lokaler. Dessverre var det allerede lagt planer for lokalene, så intensjonen kunne ikke gjennomføres.

Norges Døveforbund har tidligere leid deler av lokalene, men har nå trukket seg ut. Huset rommer det døvehistoriske museet som ble innviet i 1995. Trondheim døveforening har åpen kafe der hver lørdag og studentforeningen for tegnspråklige har hatt samlingssted der. Døves menighet og Rådgivingstjenesten for døve og døvblinde har kontor og møterom der. Det har helt siden NDF tok over deler av bygget, vært diskusjoner om hva huset skal brukes til. NDF ville blant annet at døve studenter og tolkeutdanningen ved Høyskolen i Sør-Trøndelag (HiST) skulle flytte inn. Men ledelsen ved HiST ville ikke dette, da de mente det ville segregere den døve studentgruppen fra de andre studentene.
(Aase Lyngvær Hansen - muntlig informant 1999).

 

 

 

 

 

Fra demonstrasjonen for å beholde Rødbygget. Den fant sted i Trondheim

(Bildet er fra "Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år")  

Store planer

I det nye årtusenet skjer det mye i forhold til Rødbygget og planenen rundt et nasjonalt museum for døve. I rapport nr.1/2003 fra Trøndelag Folkemuseum kan vi lese følgende:

"Stiftelsen Norsk Døvehistorisk museum og Trøndelag Folkemuseum inngikk i 2001 en avtale om å uvikle et nasjonalt museum for døves historie, språk og kultur. I forbindelse med statsbudsjettet 2002 bestemte Stortinget at Norsk Døvehistorisk museum skal innlemmes i Trøndelag Folkemuseum, noe som betyr at vi har fått et nasjonalt ansvar for døves kulturhistorie. "

"Trøndelag Folkemuseum har fra 1. august 2002, ansatt en konservator som skal arbeide med å utvikle Norsk Døvemuseum i den tidligere Trondheim Offentlige Døveskole i Bispegata 9, det såkalte Rødbygget. Dette bygget ble ferdig i 1855, og vi planlegger å ha en utstilling ferdig til 150-årsjubileet i 2005."

Rapporten begrunner behovet for et eget Døvemuseum slik: "Døve er en spesiell gruppe, men de er også en del av en større kategori av "annerledeshet" innenfor det norske storsamfunnet."

Det er mange og spennende planer for Norsk Døvemuseum, spesielt er det fokus på at alt det som Rødbygget og døvehistorien rommer skal komme ut til barn- unge- og voksne døve i hele landet.

Lenke til internett

Norsk døvemuseum

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Døve og forsikring

Da yrkesskolen for døve ble opprettet i 1942, oppdaget man at ingen forsikringsselskaper ville tegne ulykkesforsikring for elevene. Dette var rystende og det viste seg at døve generelt var dårlig stilt overfor forsikringsselskapene, som heller ikke ville la døve tegne livsforsikring på vanlige vilkår. Yrkesskolen og døveforbundet jobbet sammen om å gjøre noe med dette.

1. januar 1954 var man kommet så langt at døve kunne få ulykkesforsikring ved å betale "bare" 50 prosent i tilleggspremie. Forbundet måtte jobbe videre med saken og i 1964 ble tillegget redusert til 25 prosent. I dag får døve forsikring på lik linje med hørende, og dette er en av de store kampsakene døveforbundet har vunnet fram med. (Sander, 1993)

Idag får medlemmer av Norges Døveforbund rabatt på forsikring i et bestemt forsikringsselskap. Selskapet ser ikke på om medlemmene er døve, de ser dem som en kundegruppe som de kan tjene penger på, på lik linje med alle andre.

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Kan døve kjøre bil?

Det har ikke vært lett å få myndighetene til å forstå at døve kan kjøre bil like godt, eller like dårlig som hørende. Døveprest Bonnevie var den første som i 1933 tok til orde for at døve skulle få ta førerkort på lik linje med hørende, han henviste til erfaringer man hadde gjort i utlandet; at døve "kan føre motorvogn på en helt betryggende måte" (Sander,1993).

Ting tar tid

Kampen ble langvarig her i landet, men mange restriksjoner ble fjernet, en etter en. En døv man forteller at han i 1964 ønsket å ta førerkort. Han skrev brev med anbefaling fra sin sjef og i tillegg fikk han vandelsattest fra politimesteren i Bergen, fordi sjefen hans kjente politimesteren. Dette var imidlertid ikke nok. Fførst da han fikk en anbefaling fra døvepresten der presten kunne gå god for at denne døve mannen var til å stole på, da fikk han begynne å ta kjøretimer. Han sier likevel at han er glad han slapp å dokumentere at han hadde behov for å ha bil, slik andre døve hadde opplevd. Norske Døves Landsforbund jobbet lenge med saken og først i 1967 kunne døve i Norge få førerkort på lik linje med hørende. Lykken varer imidertid ikke evig.

Er kampen over?

Tidligere hadde døve mulighet til å ta sertifikat også for å kjøre minibuss, men den muligheten har de ikke lenger. Statens Helsetilsyn stiller nå krav om at man skal kunne oppfatte tale fra 4 meters avstand uten høreapparat for å få utvidet sertifikat som kreves for å kjøre minibuss.

På mottatt klagebrev svarer Statens Helsetilsyn slik: "Vi kan ikke se at hørselshemmede diskrimineres ved førerkortforskriftenes krav eller helsemyndighetenes dispensasjonspraksis" (Døves Tidsskrift 2/99).

Døve raste og skrev blant annet leserinnlegg i avisen. Døve følte dette som urettferdig. En døv trafikklærerstuden har skrevet oppgave om denne bestemmelsen og konkluderer med at bestemmelsen er diskriminerende.

I 2004 var saken enda ikke løst. Døve får i dag ikke ta minibussertifikat om de ikke oppfyller kriteriene som er nevnt ovenfor.

Kopioriginal

Leserbrev i Bergens Tidende- av Rune Anda

 

Lenke til internett

Geir Frode Lunden sin oppgave om døve og førerkort

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen

 


Døvekultur

Hva er kultur?

Paddy Ladd skriver i sin bok at "kulturell beskrivelse er første steg i å forstå menneskeheten". Det betyr at vi også må beskrive døvekulturen for at man skal kunne forstå den døve delen av menneskeheten.

Ofte når vi snakker om "kultur" tenker vi nok på teater, maleri og andre kunstneriske uttrykksformer. Kultur er mer enn det. Språk og uttrykksmåter er kultur, mat er kultur, omgangsform er uttrykk for kultur og så videre. Det at døve blinker med lysene og tramper i gulvet for å få kontakt med hverandre er et eksempel på en kulturell særegenhet.

Tidligere President i World Federation of the Deaf, Liisa Kauppinen fra Finland, sa dette på Døves Nordiske Kulturfestival i 1982 på Lillehammer:

"Døve er en eksepsjonell minoritetsgruppe. Vi bor ikke samlet i et land, men vi bor spredt i hele samfunnet. Normalt bor språklige minoritetsgrupper i samme område. Vår kulturelle identitet ligger i at vi er døve. Det er våre uttrykksformer, som spiller den avgjørende rolle i døves kultur. Disse uttrykksformer avspeiler således våre erfaringer, våre kunnskaper, følelser, holdninger og evner."

 

Døveorganisasjonens syn latterliggjøres

Døve og døveorganisasjonen mener at døve er en språklig og kulturell minoritet på lik linje med andre språklige og kulturelle minoriteter. Dette blir ikke alltid forstått, noe vi kan se ut fra den debatten som ble ført i media i 1998. Debatten omhandlet CI (cochlea-implantat) og døvebevegelsen i Norge hevdet at døve barn var en del av en annen kultur enn sine foreldre. De ble møtt med massiv fordømmelse og hoderysting fra norsk offentlighet (Haualand 2002).

Journalist Petter Norman Waage var en av de som latterliggjorde og kritiserte døves syn. Det gjorde han i en kronikk i Dagbladet, som hadde tittelen "For døve ører?". Teksten er formet som en samtale mellom ham og hans venn, som er norsk-pakistaner. I kronikken hevdet han at "noen" ekstremister hadde overbevist døve om at de var en kulturell minoritet. Han mener at døve ikke kan karakteriseres som en kulturell minoritet fordi de har et handikap. Han hevder også at det å nekte å la et barn få CI er det samme som å nekte barnet utvikling.

Hilde Haualand, døv sosialantropolog, svarte ham i en kronikk med tittelen "Ørene viktigere enn det mellom?" i samme avis litt senere. Hun skrev blant annet om det at døve alltid har visst at de har vært noe annet og mer enn en gruppe funksjonshemmede som søker sammen i skjebnefellesskap. Hun mener også at det faktum at sosialantropologer er interessert i døves kultur, er et uttrykk for kulturens styrke.

 

Kopioriginaler

Waages kronikk i sin helhet

Haualand sin kronikk i sin helhet

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen

Kulturuttrykk

Som vi skrev over tenker mange av oss på kultur som kunst, teater, poesi og andre kunstneriske uttrykksformer. Det finnes selvfølgelig endel døve utøvende kunstnere på ulike felt. Har de et annet uttrykk enn hørende kunstnere? Er det nødvendig med egne fora for døve kunstnere?

Når det gjelder teater og annen scenisk kunst fremholder døve at de helst vil se teater på tegnspråk, å se teater via tolk er andrevalget. Det er best å selv se hva skuespillerne sier.

Døves kulturdager

Døves kulturdager har vært en institusjon i det norske døvemiljøet siden 1967, den gangen het det "Unge Døves kulturdager". Tradisjonen har vært at forskjellige døveforeninger rundt omkring i landet arrangerer kulturdagene. Det betyr at alle får bidra og at de fleste får oppleve at kulturdagene arrangeres der de bor, eller i nærheten.

Toralf Ringsø sier at mange døve liker å holde på med teater og at mange har talent for det (Ressursvideo 2). Mange døveforeninger rundt omkring i landet har teatergrupper som setter opp stykker de viser på Døves kulturdager. Behovet for et eget profesjonelt teater har vært meldt i mange år. Flere har ønsket å videreutvikle sitt dramatiske talent. De har ønsket å sette opp teaterstykker med like god kvalitet som det man finner rundt omkring på landets ulike teaterscener.

Tegnspråkteater

På lik linje med andre saker, så har det tatt lang tid å få opprettet et eget døveteater i Norge. Mens man i Sverige fikk eget teater for tegnspråk i 1977, måtte man i Norge vente til det ble etablert som et prøveprosjekt i perioden 1992-2001.

1. januar 2003 ble stiftelsen Norsk tegnspråkteater opprettet av Norges Døvefobund etter vedtak fra Kultur- og Kirkedepartement. Det ble da bevilget penger over statsbudsjettet til "Det norske Tegnspråkteateret". Det var en viktig seier og det betød mye å få anerkjennelse for døves kultur i Norge. Våren 2004 skiftet DNT navn til "Teater Manu", "Manu" betyr "hånd" på latin (www.teatermanu.no).

Kultur i Norden

Døve i norden har møttes hvert fjerde år siden 1907. I begynnelsen het arrangementet Nordisk døvekongress, men i 1972 sikftet den navn til "Døves nordiske kulturfestival". For å kunne bevare sin kultur er det også viktig med politisk engasjement. I tillegg til at festivalen er et arrangement der døve i norden viser hverandre sin kunst og sin kultur, er den også et forum for å argumenter politisk for å bevare og styrke døves kultur. Det ser vi av L. Kauppinens sitat fra 1982, og av kongressen som ble avholdt i Norge i 2002. Der ble man enige om en resolusjon som hadde grunnsetningen " Ja til språklig mangfold - nei til assimilasjon!".

 

 

 

 

Fremføring av skuespillet "Maskerade" under nordisk kongress for døve i 1965.

Fra venstre: Kurt Oksnes, Sverre Bjørø, Turid Sandvik, Toralf Ringsø og Dagny Nesse.

(Bildet er fra "Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år")  

 

Kopioriginaler

Programmet for de første "Unge Døves kulturdager" i 1967

Programmet for Døves kulturdager i 2004

Lenker til internett

Teater Manu

 

Videoklipp

Toralf Ringsø:

Hvorfor ville man ha egne kulturdager for døve?

(Du kan se mer om historien bak Unge Døves kulturdager, som i dag heter Døves kulturdager, på Ressursvideo 2.)

 

Oppgaver

 

Tilbake til toppen


Tegnspråk som offisielt språk

Døve ser på seg selv som en språklig og kulturell minoritet. Helt siden døveforbundet ble stiftet har man prøvd å få aksept for tegnspråk som døves språk, på en eller annen måte. De siste årene har man kommet et stykke på vei. Først ved at det var fire egne læreplaner for døve i det nye læreplanverket for grunnskolen, som kom i 1997. Her stadfestes det at døve barn har rett til å få opplæring i og på tegnspråk. Dette var et viktig steg. Neste steg blir å få en lovfestet rett til tegnspråk for alle. Det er utarbeidet en rapport som anbefaler at tegnspråk blir godkjent som offisielt språk i Norge, på lik linje med de øvrige norske språkene. Samene har oppnådd det allerede oppnådd å få samisk godkjent som et offentllig språk noe som gir dem en del rettigheter i forhold til språket sitt. Disse rettighetene innebærer blant annet at de har rett til å få offentlig informasjon på samisk.

I rapporten står det at tegnspråkbrukere må få rett til å bruke norsk tegnspråk for å ivareta sine egne interesser i møte med offentlige instanser, i utdanning, i arbeids- og dagligliv og på fritiden. Det står også at man må ha en tolketjenteste for å gjennomføre dette. Vi har allerede en tolketjeneste som gjør så godt den kan, med de ressurser den har. Hvis tegnspråk blir et offisielt språk og døve får lovfestet rett til tolk i alle de situasjoner som nevnes ovenfor, så er myndighetene forpliktet til å tilføre mer ressurser til tolketjenesten. Bare på denne måten kan de møte døves behov for tolk i alle sammenhenger. Hvis dette skjer, så kan vi kanskje endelig si at døve får en reell mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med hørende. Rapporten konkludere med dette:

"Bedrede rettigheter til å bruke norsk tegnspråk og få informasjon på tegnspråk, vil gi den enkelte mulighet til bedre integrering og deltakelse i det hørende samfunnet".

 

Kopioriginal

Rapporten til ABM-utvikling

 

Tilbake til toppen


 

Internasjonal døveorg

Norges Døveforbund er medlem i Døves Nordiske Råd, European Union of the Deaf og World Federation of the Deaf. Døves internasjonale forbindelser er veldig viktige, både på det politiske og det menneskelige plan. I norden har man i mange år hatt et utstrakt samarbeid. Det politiske samarbeid har nok vært en viktig del av prosessen med å gjøre døves kår bedre i norden. Vi ser i mange sammehenger at norden er langt framme når det gjelder tegnspråk og døveundervisning. En måte å påvirke politisk, er å henvise til resultater i andre nordiske land i saker som vi ikke har nådd frem med her i Norge.

På det personlige plan er internasjonale treff, både i norden, Europa og verden, viktige. Mange døve føler seg ensomme i majoritetssamfunnet og da er det godt å komme på store internasjonale treff med flere hundre, eller flere tusen likesinnede. Det alle har felles er tegnspråk og språk er kultur. Derfor føler ofte døve at de deler en viktig kultur på tvers av landegrenser. Dette er det Hilde Haualand kaller "Døves transnasjonale forbindelser" (VGS Ressursvideo 8 og webhefte 11).

 

Oppgaver

 

Her er litt informasjon om ulike internasjonale organisasjoner for døve:

Døves Nordiske Råd


De essensielle og viktigste oppgavene til Døves Nordiske råd er følgende:

- at tegnspråk blir offisielt anerkjent som døves førstespråk

- å utveksle informasjon om utvikling og endringer i forhold til døve og deres situasjon i medlemslandene

- å arrangere seminarer for å utveksle erfaringer på ulike områder, f.eks. tegnspråk, utdanning, sosiale problemer

- å sette i verk ulike tiltak når det gjelder felles problemstillinger

De siste par årene har forpliktelsene overfor land i den Tredje verden økt. I dag driver de fleste medlemslandene ulike prosjekter, for eksempel i Afrika og Sør-Amerika, for å prøve å etablere og støtte nasjonale forbund for døve der. Leire for barn, unge og treff for pensjonister er andre arrangementer som er organisert av Døves Nordiske Råd.

Organisasjon:
Hver land har ansvar for DNR sitt sekretariat i fire år om gangen. Vertslandet utnevner president og sekretær for sekretariatet, som har ansvar for å sende ut referat fra organisasjonens møter. De sørger også for at offisielle brev blir sendt til organisasjoner og personer DNR har bestemt seg for å kontakte.
(Oversatt etter tekst fra DNRs nettsider)

 

Oppgaver

 

European Union of the Deaf

Norges Døveforbund er et såkalt tilknyttet medlem av EUD. Det betyr at de har hatt stemmerett på generalforsamlingene etter spesielt vedtak og får være med i diskusjon om saker, men at de ikke kan være med å ta avgjørelser. På generalforsamlingen i 2004 ble det åpnet for at EØS-land kan få fullt medlemskap i EUD. Norges Døveforbund venter nå på en bekreftelse på at de kan bli medlem fullt ut (desember 2004).

"EUDs formål er å fremme, forbedre og beskytte rettigheter og mulighet for Døve mennesker i Den Europeiske Union. Frigjøring og like rettigheter er hovedfilosofien bak vårt arbeide mot å oppnå en likeverdig stilling i samfunnet, med anerkjennelse av Døve mennesker som fullverdige borgere på våre egne premisser."
(Oversatt etter tekst fra EUD sine nettsider)

Oppgaver

 

World Federation of the Deaf

The World Federation of the Deaf (WFD) representerer ca. 70 millioner døve over hele verden. Man har regnet ut at mer enn 80% av disse lever i utviklingsland, der myndighetene sjelden kjenner til deres behov eller ønsker.

WFDs filosofi er likeverd, menneskerettigheter og respekt for alle mennesker, uavhengig av rase, nasjonalitet, religion, kjønn, seksuell orientering og alle andre ulikheter. WFD fremmer i sitt arbeid De Forente Nasjoners konvensjoner om menneskerettigheter. De har fokus på døve mennesker som bruker tegnspråk, deres venner og deres familier. WFD arbeider med et mål om solidaritet og fellesskap for å gjøre verden til et bedre sted å leve.

WFD har ulike seksjoner som har ansvar for hvert sitt områder. De har også en ungdomsseksjon som har sitt eget styre. Deres oppgave er i første rekke å arranger barne- og ungdomsleir for døve med jevne mellomrom. Ungdomsleiren arrangeres i tilknytning til verdenskongressen for døve som WFD arrangerer hvert 4. år.

Kopioriginaler

Klikk her for å se en lengre presentasjon av EUD

WFDs politikk

WFD - mot full deltakelse og like rettigheter

Utdrag fra WFDs vedtekter

Lenker til internett

World Federation of the Deaf

 

Videoklipp

Joe Murray - intervjuet under Deaf Way II, da han var president i WFDYS:

om WFDYS - hvis du trenger oversettelse, så klikk her

om viktigheten av å engasjere seg - hvis du trenger oversettelse, så klikk her

 

 

Oppgaver


Bistandsarbeid

Som nevnt lever 80% av verdens døve i utviklingsland. Få av disse får gå på skole og de som går på skole får i hovedsak en ren oral undervisning. I dette webheftet fokuserer vi på døves organisasjonsliv og hvor viktig dette er for at døve skal få gode levevilkår og mulighet til å utvikle seg på sine egne premisser. Her i Norge har døveorganisasjonen fått til mye, de har påvirkningskraft overfor myndighetene. I mange u-land har ikke døve egne organisasjoner og det sier seg selv at det er vanskelig å nå frem i byråkratiet når en ikke har en sterk organisasjon som kan kjempe for en. Tar man også i betraktning at mange døve ikke får gå på skole for å lære å lese og skrive, blir utfordringene enda tydeligere. Derfor er et av WFDs hovedmål å hjelpe døve i u-land med å bygge sin egen organisasjon. I tillegg driver WFD med bistandsprosjekter som har som formål å bygge opp skoler og å utdanne tolker. Et annet viktig formål i bistandsarbeid blant døve er å heve statusen til tegnspråket i de ulike landene. Dette gjøres blant annet ved å dokumenter tegnspråket gjennom å lage tegnordbøker og gjennom forskning. Forskning viser at tegnspråk er et fullverdig språk, noe som er viktig å vise myndighetene i ulike land. Når døves språk blir anerkjent, blir også døve selv anerkjent.

 

Norge

Norges Døveforbund begynte å arbeide med bistandsarbeid i 1985. Da satte de igang et forprosjekt i Sri Lanka. Men det viste seg at det var vanskelig å få kontakt med døveforeninger der. Prosjektet rant ettehvert ut i sanden fordi det ble krig i landet og NORAD som er under Utenriksdepartementet (UD) trakk seg ut.

NDF har tidligere også hatt bistandsprosjekter i Pakistan og Bangladesh.

Det er flere aktører i Norge som driver bistandsprosjekter for døve. Disse er: Norges Døveforbund, Signo og døvekirken. Aktørene jobber sammen i noen prosjekter og utveksler ellers erfaringer.

Døve på Madagaskar har i over 50 år fått hjelp av den norske døvekirken som blant annet har drevet døveskole der. Nå har døve på Madagaskar også fått hjelp av Norges Døveforbund til å stifte sitt eget forbund. I Palestina har Signo samme mål; at døve skal få sin egen organisasjon for å kunne fronte sine egne saker. Det er viktig at døve driver sin egen organisasjon og at de slipper å være avhengig av "snille" hørende. I Kina driver Signo et prosjekt der måler er å få anerkjent tegnspråk som eget språk. Tiltak de setter i verk er å fremme tospråklig undervisning, tegnspråkforskning, samt å opprette ressurssenter for døve der de blant annet kan drive med tegnspråkopplæring (DT 13/02).

 

 

 

 

 

 


Døve kvinner i Palestina

Foto: Toralf Ringsø  

 

Sverige

Sveriges Dövas Riksforbund driver med bistandsarbeid, eller med "samarbeid og solidaritetsutveksling" som de også kaller det, på ulike områder:
- styrke døves muligheter til innflytelse og påvirkning gjennom å styrke deres organisasjoner
- støtte til virksomhet som gir inntekt
- styrke tegnspråkets stilling
- styrke virksomheten rundt tegnspråktolking
- styrke døves rett til utdanning
- forskning og utvikling
(fra SDRs nettsider)

 

 

 

 

Skole er viktig for døve barn i Palestina

Foto: Toralf Ringsø  

 

Danmark

Danske Døves Landsforbund har vært engasjert i et prosjekt i Uganda siden 1992. Prosjektet har som formål å bistå døve med å bygge opp en egen nasjonal interesseorganisasjon, "Ugandan National Association of the Deaf". Forbundet, som forkortet heter UNAD, driver idag et aktivt forbund med lokale foreninger, et sekretariat som ivaretar medlemmenes interesser, de driver med interessepolitisk arbeid, informasjons- og lobbyvirksomhet og administrering.

Mye er oppnådd i prosjektet, f.eks.:
- Uganda var det første landet i verden som grunnlovsfestet døves rett til tegnspråk
- den døve direktøren for UNAD er medlem i det nasjonale parlamentet på grunnlag av et program som omfatter anerkjennelse og utbredelse av tegnspråk i samfunnet
- tegnspråktolking av tv-nyheter
- produksjon av tegnordbok og tolkeutdanning

Prosjektet avsluttes 31. desember 2005, men det er fortsatt mye arbeid som gjenstår. Blant annet vil de øke "grasrotarbeidet" og ha spesiell fokus på døve kvinner.
(fra www.deaf.dk)

 

 

 

 

 

 


Sosialt liv i døveforening i Palestina

Foto: Toralf Ringsø  

For mer informasjon, klikk på lenkene:

Kopioriginal
WFDs bistandspolicy (fra Deafnet)

Lenker til internett
Bistandsutvalget i Norges Døveforbund

NORAD

Danmark
(her er informasjon også på dansk tegnspråk)

Videoklipp

Toralf Ringsø:

Starten på bistandsarbeidet i Norges Døveforbund

Formålet med prosjektet i Palestina

Utdanning for døve Palestina

Planen for arbeidet i Palestina

Hele denne videoen kan sees på "Ressursvideo 2".

Se også på VGS Ressursvideo 3, der tidligere presiden i WFD er intervjuet. Hun snakker om WFDs arbeid blant døve i u-land.

 

Oppgaver


Oppgaver

Klikk på overskriften for å vende tilbake til kapittelet

Undersøk hvilke underavdelinger din nærmeste døveforening har idag. Finn også ut hvor aktive de ulike avdelingene er og hvilke aktiviteter der har. Er det noe som passer for deg?

Hvis ikke din døveforening har aktiviteter som du er interessert i, så kan du henvende deg ditt og si fra om hva du ønsker deg. Du kan kanskje selv bidra med å dra i gang aktiviteter?

Hva er ditt forhold til døveorganisasjonen?

Hvilke mål har døveorganisasjonen?

Hvilken type organisasjon er Norges Døveforbund?

Hvilke virksomheter eier Norges Døveforbund?

Hvordan jobber Norges Døveforbund internasjonalt?

Synes du det er viktig at vi har Norges Døveforbund?

Undersøk om Norges Døveforbund akkurat nå jobber med saker som berører deg.

 

Tolkeutdanning før og nå - hva er forskjellen?

Hva betyr det å ha tilgang på døvetolk for deg?

Undersøk hva de ulike tv-kanalene gjør i forhold til teksting av programmer.

Er du fornøyd med tilbudet tv-kanalene gir døve?

Diskuter i klassen hva som er problematisk med at ikke alt som foregår på tv er tekstet for hørselshemmede. Stikkord i diskusjonen kan være:
- demokrati
- likeverd
- tilgjengelighet
- osv.

 

Hva er Rødbygget?

Hvorfor vil man ha Norsk døvemuseum i Rødbygget i Trondheim?

Hva er målet med å ha et døvemuseum i Norge?

Hva synes du om et eget museum for døve?

Undersøk om det er grupper av funksjonshemmede som blir diskrimert av forsikringsselskap.

Er døve og hørende like flinke til å kjøre bil? Lag en argumenterende tekst om døve bilførere.
- Bruk oppgaven til Geir Frode Lunden for å få faktaopplysninger til teksten din.

Undersøk om det fremdeles er slik at døve ikke kan ta sertifikat for minibuss hvis de ikke oppfyller kravet om å kunne høre på 6 meters avstand.

Hvilke internasjonale organisasjoner samarbeider Norges Døveforbund med?

Hvorfor er det viktig at døve har internasjonalt samarbeid?

Hva er formålet med DNR?

Hvordan organiserer de arbeidet sitt?

Se på nettsidene til Døves Nordiske Råd og nettsidene til døveforbundene i de andre nordiske landene. Lag en presentasjon av dem. Du kan presentere dem hver for seg, eller sammenfatte hva som er likheter og forskjeller mellom dem.

Hva er formålet med EUD?

Undersøk hvilket forhold NDF har til EUD nå.

Hvor mange døve representerer WFD?

Hva jobber WFD for?

Hvordan samarbeider WFD og FN?

Hva er WFDYS sine oppgaver?

I hvilke land jobber de nordiske døveforbundene med bistand?

Finland har også bistandsprosjekt, kan du finne ut hva de driver med?

Hva er formålene med bistandsarbeidet?

Hvorfor er det viktig at døve i i-land hjelpe døve i u-land?

Hva mener du er viktig å hjelpe døve i u-land med?

Prøv å finn ut om det er noe du kan bidra med når det gjelder bistandsarbeid.

 


 

Oppgave : Vet du om det er noen av disse sakene man fremdeles jobber med? Undersøk på www.deafnet.no, ta kontakt med døveforbundet om nødvendig. Undersøk også hva HLF (Hørselshemmedes Landsforbund) jobber med på www.hlf.no.

 

Ressurser

Døve kunstenere - div. ressursvideoer.. + fra grunnskolen

Døves Tidsskrift nr 13/02 (om bistandsarbeid)

Tegnspråk i videregående skole, Møller kompetansesenter: "Ressursvideo 2"

Tegnspråk i videregående skole, Møller kompetansesenter: "Ressursvideo 3 "

Tegnspråk i videregående skole, Møller kompetansesenter: "Døve steinhoggere i Nidarosdomen"

VGS CD-ROM: "Døveskolens historie"

Video fra Døves Media:

 

Litteraturliste/kilder

Berge, Sigrid Slettebakk: Rapport - Undersøkelse av knutepunktskoler for hørselshemmede - 2003

Det kongelige utdannings- og forskningsdepartement: St. meld. 14

Eriksson, Per: Døvas Historia

Fevang, Line Beate: muntlig informant ang. dagens problematikk rundt tolking og finansiering - 2004

Greftegreff, Irene: muntlig informant

Hansen, Aase Lungvær: Muntlig informant om "Rødbygget"

Haualand, Hilde: "I endringens tegn" - virkelighetsforståelser og argumentasjon i døvebevegelsen, (Unipub AS, 2002)

Innstiling til Stortinget fra kirke, - utdannings- og forskningskomiteen: Innst. S. nr. 161

Ladd, Paddy: Understanding Deaf Culture - In search of Deafhood, (Multilingual Matters Ltd. 2003 )

Norsk Døvemuseum - Skisse til utstilling, Rapport nr. 1/2003, Trøndelag Folkemuseum

Petterson, Sven-Arne: Ressursvideo 2 - intervju

Ringsø, Toralf: Ressursvideo 2 - div. intervju

Sander, Thorbjørn, red.: Døv i dagens norske samfunn - 1991

Sander, Thorbjørn J. : Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år (Døves Forlag AS, 1993)

Sander, Thorbjørn J.: Med landets døve gjennom hundre år, Bergen Døveforening 1880-1980, annen del (Bergen Døveforening 1980)

Sander; Thorbjørn J.: Døveforeningen i Stavanger gjennom hundre år, 1900-2000

Schröder, Odd-Inge: Om menneskesyn og døveundervisning, foredrag ved Norges Døveforbunds kongress i 1988, gjengitt i Døves Tidsskrift nr. 11 og 12/1998

Schröder, Odd-Inge: Ressursvideo 2 - intervju

Tid for Tegn (fra ressursvideo 2)

Woll, Heidi: " Historien om tolkeyrkets fremvekst : hvordan døvetolker og døvblindetolker ble en egen yrkesgruppe i Norge", Døves Forlag 1999

 

Medvirkende på denne CDen:

Tekst: Torill Ringsø

Oversettelse av spørsmål: Dag Haualand

Oversettelse og tolking av teoristoff til tegnspråk: Ellen Johanne Hildrum Olsen, Anne Grete Moxness og Torill Ringsø

Oversettelse av fakta om internasjonale døveorganisasjoner: Helene Sommerseth

Redigering: Tone Ervik og Torill Ringsø

 

Tilbake til toppen