Webhefte 2


cancel

Tegnspråkets historie

 

Innholdsfortegnelse:

Tegnspråkets historie

Tidlige beskrivelser av døve

Holdninger til døve

Undervisning av døve

Ulike undervisningsmetoder

Tegnspråkets utvikling på 1900-tallet

Krav om tegnspråk som eget fag i skolen

De første tegnspråkkursene

Tegnspråkutvalgets arbeid

Tegnspråk blir eget fag i skolen

Tegnendringer

Tegnvariasjoner

Refleksjonsspørsmål


 

Tegnspråkets historie

Jeg lurer på hvordan døve hadde det for lenge, lenge siden. For 1000 år siden, 5000 år siden, 10000 år siden. Hadde de tegnspråk den gangen? Det er ikke godt å si.

Mye teori og lingvistisk forskning sier at tegnspråket kom først. Andre sier at talespråket kom først. Det er umulig å si sikkert hva som er riktig. Arkeologene kan vel ikke se på et skjelett om det brukte talespråk eller tegnspråk!? Nei, det er nok helt umulig.

Istedet har jeg lyst til å fortelle en døvevits. Det er en døv mann fra Danmark som heter Rødtopp som har fortalt den. Han fortalte den på internasjonalt tegnspråk, men jeg skal fortelle på norsk tegnspråk. Vitsen går slik:

Dere vet at Gud skapte Adam og Eva. Gud skapte dem slik at de både kunne tale og tegnspråk. Hver kveld kom Gud ned og snakket med Adam og Eva. De brukte tale og tegnspråk om hverandre. De hadde fin kontakt. Slangen var sjalu på Adam og Eva fordi de kunne både tale og tegnspråk. Slangen hadde ikke armer, stakkar. Han kunne bare tale. Slangen grublet over hva den skulle gjøre, og fikk til slutt en idè. Den tok kontakt med Eva og ba henne spise et eple. Eva tok et jafs av eplet og svelget, hun fikk en åpenbaring og gav så eplet til Adam som også svelget en bit. Plutselig oppdaget de at de var nakne. De visste ikke hva de skulle gjøre. Om kvelden kom Gud, han vinket og sa "hallo". Adam og Eva syntes det var så flaut at de var nakne og dekket derfor kroppen med hender og armer, dermed kunne de bare tale. Slangen vant.

 



Tidlige beskrivelser av døve

Det jeg ønsker er skriftlig bevis på døves historie langt tilbake. Det eldste vi vet som er skrevet om døve, ble skrevet for 5000 år siden. Det kom fra det landet som i dag er Irak. På en leirtavle sto det med "kileskrift" at det var djevelen som hadde "angrepet" døve.

Etter mye leting har man funnet mer om døve i en gresk bok som var skrevet av Xenofandes. Den ble skrevet for ca. 2400 år siden og handler om krig. Historien forteller om greske soldater som marsjerte i Lille-Asia, det som i dag heter Tyrkia, hæren var på 10 000 mann. Soldatene snakket gresk, men folkene i landsbyen de kom til snakket ikke gresk, så de forsto ikke hverandre. I boken står det skrevet at da soldatene oppdaget at landsbybeboerne ikke forsto dem, spilte de døvstumme og brukte tegn for å få kjøpt mat og klær. Av dette kan vi altså lese at døve for 2400 år siden brukte tegnspråk, det er et slags indirekte bevis.

Andre som har skrevet om døve og kommunikasjon, er den kjente filosofen Platon, han skrev at døve brukte tegnspråk.

Senere omkring år 400, etter vår tidsregning, var det en leder som het Augustin, han bodde i Algerie. Han skrev følgende: hvis en døv mann og en døv kvinne var i et skipsforlis og havnet på en øde øy der de fikk hørende barn; hvilket språk ville barna fått da? Jo, Augustin mente at barna ville bruke tegnspråk fordi de ville sett på og lært av mor og far. Det er bevis for at hørende barn av døve foreldre brukte tegnspråk den gangen.

Før var det mye kommunikasjon og kontakt over hele Romerriket, som strakte seg fra Spania i vest til Iran i øst, fra Skottland i nord til Egypt i Sør. Det inbefattet også Frankrike, Tyskland, Romania og Bulgaria. Hele dette området var ett land med mange ulike språk. Hvordan kommuniserte de så? Viktige språk var latin og gresk, men ikke alle kunne de språkene, derfor måtte de ha tolker. Det var ikke tolker slik som vi tenker på dem i dag, men mer tolk/pantomimiker. De byttet mellom de to formene tolking og pantomime. Slik var det frem til ca. år 800 da Karl den store, som var keiser, i år 800 forbød tolking, eller pantomime som det egentlig var. Det finnes brutale historier om de 6000 menneskene som fungerte som kontaktskapere i form av å tolke visuelt og ved å bruke pantomime. Keiser Karl mente det de drev med var griseri og forbød det.

Å kommunisere ved hjelp av tegn har vært naturlig langt tilbake i historien. De fleste mennesker som levde for 2-3000 år siden fikk ingen utdanning, derfor var døve likestilte med hørende og alle samhandlet naturlig med både tegn og tale.

 

Spørsmål

  1. Hva står det i den eldste teksten som er funnet om døve?

  2. Hva skrev de to kjente filosofene, Platon og Augustin, om døve?

  3. Hvorfor kommuniserte folk ved hjelp av pantomime?

 

 


 

Holdninger til døve

Jeg skal snakke litt om språkuttrykk i forbindelse med døve.

I gresk er det et ord for døv - kwjos (kofós). Ordet står i Bibelen og når man skal oversette det i den sammenhengen, kan det bety både stum, dum og døv. Døve kan derfor oppfattes som stumme og dumme. Det er et diffust begrep. Respekten for døve har variert. Resultatet av dette har vært at holdningene til døve har vært ulike på forskjellige steder. Jeg skal ta for meg to eksempler på dette.

På nord-østkysten i USA utenfor Boston er det en øy som heter Martha`s Vineyard. På den øya var det mange døve på grunn av inngifte, slik at døvheten gikk i arv. Mange fødte døve barn og opptil 25 % av befolkningen var døv. Derfor var det utstrakt bruk av både tegn og tale på øya. Døve brukte tegnspråk, hørende brukte begge deler. Næringsveien var fiske og når båtene var langt fra land var det umulig å rope, det fungerte bedre å bruke tegnspråk. Det var altså en aksept for døve, som på denne øya eide både gårder og hus. Under rettssaker vitnet døve på tegnspråk, det var akseptert også der. På 1700-tallet var det altså en positiv holdning til døve på den øya. Det var ingen som gikk på skole der.

En annen øy som heter Providszia islas utenfor Nicaragua i Mellom-Amerika. Der var det mange døve som hadde det arvelige syndromet som gjør at man får en hvit stripe i håret og øynene står litt langt fra hverandre. Til tross for at det var mange døve der, var ikke kommunikasjonen i befolkning bra. Dette skyldtes at de hørende så på døve som litt dumme og overbeskyttet dem, samtidig som de bare ga dem ordre om hva de skulle gjøre. De kommuniserte altså ikke skikkelig, men ga ordrer istedet. De døve svarte på tiltale når oppgaven var gjort. Det var ikke noen naturlig samhandling. De døve fikk ordrer om å hente vann, sage ved osv.

Hvilket språk man bruker og hvordan man kommuniserer avgjøres av holdning. Har man en positiv holdning, så fungere kommunikasjonen bra og omvendt; med negativ holdning blir kommunikasjonen skadelidende.

Hvordan det var i Norge for så lenge siden vet vi ikke helt. I et dikt som heter "Håvamål" står det at den som er halt, kan ri og den som er døv kan fekte. Håvamål omtaler ikke kommunikasjon, men krig.

Senere, på 16-1700 tallet, var det diskusjon blant prestene i Danmark og Norge om hvordan man skulle håndtere det med døve. Noen prester mente at døve ikke kunne ta imot kunnskap og ville derfor ekskludere dem, de skulle ikke få nattverd. Noen mente at døve kunne forstå. Slik fortsatte uenighetene. Noen av prestene ønsket døve velkommen inn, mens andre avviste dem.

I 1799 ble det sendt et brev fra Kristiansand til kongen i København. Kongen leste brevet og undertegnet det 17. mai 1799. Brevet ga en pike som ble omtalt som S. Larsdatter tillatelse til å få nattverd. Men betingelsen var at foreldrene hennes måtte forklare situasjonen ved hjelp av tegn og mimikk, foran 5 viktige personer. Det viste seg at disse hadde en positiv holdning til tegnspråk. De så at jenta forsto når de brukte tegnspråk til henne, og de avgjorde at hun kunne få nattverd.

Ellers var døve isolert, har jeg lest. Noen døve hadde god kontakt med hjemmemiljøet fordi noen kunne tegn. Noen måtte jobbe nesten som en slave. Holdningene varierte altså veldig.

 

Spørsmål

  1. Det greske ordet kofòs har 3 ulike betydninger, hvilke?

  2. Hvordan påvirker holdningen til tegnspråk kommunikasjonen?

  3. Hva står det om døve i diktet "Håvamål"?

  4. Hvordan var holdningen til døve i Norge på 16-1700 tallet?

 

 


 

Undervisning av døve

Hvordan situasjonen endrer seg for døve i verden har sammenheng med døveundervisningen. I døveundervisningen har man samlet mange døve og undervist etter forskjellige metoder opp gjennom tidene. Når døve er samlet på denne måten, 24 timer i døgnet, da kan de begynne å utvikle et felles språk.

Jeg vil fokusere på Norge nå. På 1800-tallet var Norge i union med Danmark. Landene hadde en felles konge og var også sammen med Nord-Tyskland, ned til Hamburg. Den første døveskolen for hele dette området ble startet i Kiel. Der begynte det etterhvert en døv lærer som het Otto Krause, han underviste på tegnspråk og ved hjelp av tale.

Det ble også startet en døveskole i København, han som startet den het Castberg. Dette skjedde i 1806. Han begynte med privatundervisning og etterhvert vokste skolen. Castberg brukte tegnmetoden som kom fra Paris, fra den første offentlige skole for døve som startet i 1770. Metoden de brukte der spredde seg.

Castberg hadde en døv elev fra Trondheim i Norge som het Andreas Christian Møller, han ble født i 1796 og døde i 1874.

Castberg så at Møller var en flink elev og ønsket å ha ham som lærer. Men Møller ville hjem til Trondheim. Han fikk sin lærerutdanning på døveskolen i København og dro hjem til Trondheim da han var ferdig. Han begynte med å undervise 4 døve elever privat, to gutter og to piker. De brukte alle tegnspråk. Dette var i 1815, altså 10 år før døveskolen ble opprettet. Undervisningen foregikk på tegnspråk, de brukte håndalfabetet og de lærte å skrive dansk, som man gjorde den gangen, og regning.

Det er synd at vi ikke har videooptak av tegnspråket de brukte den gangen, vi vet jo ikke hvordan det var. Vi antar at Møller lærte tegnspråk i København som han tok med seg tilbake til Trondheim, men miljøet i Trondheim endret og tilpasset nok språket. Vi ser noen tegn som er like i Trondheim og Danmark. F.eks. tegnet "hvit". Et annet eksempel er et tegn for "barn". Dette tegnet brukes ikke her i Norge lenger, men det brukes i Danmark.

Vi kan se paralleller med USA, som på 1800-tallet, ca. 1810-1815, hadde stort behov for døvelærere. Gallaudet dro til Paris og fikk kontakt med en døv man som het Clerc, de to dro sammen tilbake til USA. Clerc underviste på fransk tegnspråk. Amerikanerne tok imot språket, men endret det. Så på samme måte som USA og Frankrikes tegnspråk ble knyttet sammen, ble også Norge og Danmarks tegnspråk knyttet sammen.

Møller fortsatte sin undervisning og i 1825 ble døveskolen i Trondheim opprettet. Hele familien til Møller var med og underviste på tegnspråk. Det er funnet en lesebok som ble trykket i Trondheim i 1825. Der står det: "Jeg er født døv, for .... år siden. Da var jeg døvstum, men nå er jeg døv." Jeg undres på hva det betyr. Jeg antar at Castberg mente at når man ikke har språk, ikke kan skrive, ikke kan lese og ikke kan tegnspråk, da er man døvstum. Mens hvis man kan skrive, lese og kan håndalfabetet tegnspråk, da kan man kommunisere og er ikke stum. Da er det mulig å formidle sine tanker og følelser. Slik tolker jeg Castberg. Sitatet "Jeg er ikke stum" sto i en bok fra 1825! Ganske overraskende.

 

Spørsmål

  1. Hvem var Krause?

  2. Hvem startet døveskolen i København og når skjedde det?

  3. Hvilken undervisningsmetode ble brukt på døveskolen i København?

  4. Hvor var Andras C. Møller fra? Hvor fikk han sin lærerutdanning og hvor startet han døveskole?

  5. Andreas Christian Møller har påvirket norsk tegnspråk, på hvilken måte?

  6. Hvordan påvirket Clerc amerikansk tegnspråk?

  7. Hvem underviste på døveskolen i Trondheim i 1825?

 

 


 

 

Ulike undervisningsmetoder

Møller underviste etter tegnmetoden. Det var andre som brukte andre metoder, som for eksempel skriftmetoden. Den metoden gikk ut på at de underviste ved å skrive på tavlen. Talemetoden ble også brukt, der brukte de bare tale og munnavlesning. I tillegg hadde man en blandingsmetode der tegn og tale ble blandet sammen.

I Norge diskuterte de på 1800-tallet hvilken metode som var best å bruke. Det var fire viktige personer i denne debatten.

Den ene var Møller som var for tegnmetoden, en annen var Fredrik Glad Balchen, 1815-1893, han var hørende og var for den orale metoden. Han ville undervise døve i Kristiania. Han søkte om penger fra staten så han kunne foreta en studiereise. Først dro han til Trondheim for å studere tegnmetoden og skriftmetoden. Deretter reiste han til Stockholm for å studere undervisningsmetoden der. Til slutt dro han til Tyskland, der han fant metoden han ønsket å bruke, den tyske metoden. Han dro tilbake til Kristiania og startet døveskole der i 1848.

Balchen var en klok mann, han var ikke så streng på å følge den orale metoden helt konsekvent. Han blandet metodene litt. I første klasse underviste han ved hjelp av naturlige tegn for å få kontakt med klassen og få elevenes oppmerksomhet. Etterhvert gikk han mer og mer over til oral metode og brukte mindre tegn. Elevene fikk bruke tegnspråk i fritiden men i undervisningen var det forbudt. De fikk heller ikke bruke håndalfabetet. Elevene måtte istedet lese på munnen. Gamle døve i Kristiania kunne derfor ikke håndalfabetet, men de brukte andre metoder for å avkode nye ord. La oss ta ordet "lingvistikk". De kunne ikke tegnet og de kunne ikke bruke håndalfabetet for å stave ordet. Istedet uttalte de ordet veldlig tydelig og satte pekefingeren på haken for å rette oppmerksomheten mot ordbildet, ling-vi-stikk. Mange døve som ikke kunne håndalfabetet brukte den metoden.

Balchen startet det som ble kalt for den første taleskolen for døvstumme i Norden. Balchen var stolt over dette. Han underviste mange elever over flere klassetrinn, men det var to elever i høyere klassetrinn som utmerket seg. De fikk undervisning på et slikt nivå at de kunne studere. De var de første døve i Norden som studerte. Den ene av de to het Lars Havstad og den andre het Hallvard Aschehoug. De fikk undervisning med tegn i starten, så ble det mer og mer oral undervisning. De to klarte å bestå eksamen. Utgangspunkt deres var ulikt. Lars Havstad ble født hørende og ble døv, og blind på det ene øyet da han var 6 år gammel. Han kunne lese og skrive før han begynte på døveskolen. Aschehoug ble født døv og brukte tegnspråk hele oppveksten. Havstad tok eksamen ved å skrive på norsk, han skrev prikkfritt. Aschehoug var ikke så dyktig i norsk. Forskjellen var at Havstad hadde hørt før, så han kjente det norske språket godt. Aschehoug var født døv og hadde ikke samme forutsetning. Man kunne se forskjell på norsken deres. Begge to ville ha tegnspråkmetoden. De kjempet for det og var med i døveforeningen i Kristiania der de både brukte tegnspråk og tale.

Det meste av tegnspråket fulgte norsk, på samme måte som i Tyskland der den døve bestyreren på døveskolen Otto Krause mente det var viktig at man brukte stemme samtidig som tegnspråk. Det var et viktig argument for å få hørende til å forstå at døve ikke var dumme. På den tiden var det mange tegn der man måtte se på munnen for å få tak i betydningen. For eksempel hadde tegnene for mor, pike, kone og dame samme manuelle tegn. Tegnet var der for å hjelpe munnavlesningen. Dere ser sikkert mange tegn idag der vi må se på munnen for å få tak i betydningen. Otto Krause var den tredje personen i denne debatten.

Den fjerde personen i debatten var Døveprest Conrad Svendsen. Conrad Svendsen begynte først å jobbe som overlærer/førstelærer på den orale skolen. Han underviste ved hjelp av tale. Etterhvert fikk han et godt rykte blant døve i Kristiania, han var flink til å kommunisere med dem. De ønsket ham først som sosialrådgiver, men senere ville de gjerne ha ham som prest. De døve skrev da et brev til myndighetene der de informerte om at de ønsket Conrad Svendsen som prest. Det fikk de tillatelse til og han ble ansatt. I begynnelsen brukte han bare tale i sitt arbeid som prest blant døve. Etterhvert så han at døve ble så sliten at de sovnet av i kirken, alle sammen, fordi de måtte konsentrere seg så veldig om å munnavlese. Da sa Svendsen at "hvis man vil nå døves hjerte, må man bruke tegnspråk". Han tilpasset seg etter hvem han snakket med. Han brukte tale til dem som ville det, tegn og tale til dem som brukte det og tegnspråk til dem som var døvstumme.

Conrad Svendsens politikk gikk i retning av at man i døvekirken skulle bruke tegn, mens det i døveskolen derimot ikke var lov å bruke tegn. De to institusjonene gikk altså i ulik retning. Det var ofte konflikt mellom døvekirken og døveskolen, helt frem til 1960. Døvelærerne ristet på hodet av døvepresten, her jobbet de masse med taletrening, men når elevene ble voksne så var de i døvemiljøet der det bare ble brukt tegnspråk. Døve ble ødelagt, mente lærerne. Døvpresten ga dem svar på tiltale ved å si at døve ikke skjønte noen av de ordene de trente så mye på i skolen, det var bare ord uten sammenheng! Denne konflikten startet allerede på 1800-tallet.

Men hvem hadde lært Conrad Svendsen tegnspråk? Jo, man har funnet ut at det var en mann som het Erik Strangestad, han ble døv da han var 6 år gammel. Han var så flink til å kommunisere med- og forklare ting for elevene. Han forklarte dem ting som lærerene oppfattet som bortimot umulig å forklare, det dreide seg om fag som religion og matematikk. Han forklarte slik at elevene forsto. Svendsen trodde tegnspråket hans var bra nok, men Strangestad ga ham klar beskjed om at det ikke var godt nok, barna forsto ham ikke. Conrad Svendsen øvde og øvde til Strangestad var fornøyd. Han ga seg ikke før det var godt nok til at døve oppfattet hva som ble sagt.

Det at Strangestad lærte Conrad Svendsen et pent tegnspråk, det påvirket også tegnspråket til dem som kom etter ham.

Nå skal jeg ta for meg den femte personen i denne debatten, det var en hørende kvinne. Hun het Hedvig Rosing. Hun ville bruke ren oral metode og kjempet hardt for det. Undervisningen gikk ut på at elevene måtte si lydene etter henne, samtidig som de pekte på munnen og kjente på nese og hals for å føle hvordan det skulle være. Et eksempel: de sa først lydene f-e-m. Neste steg var å skrive bokstavene en etter en, store og små. Til slutt skrev de tallet 5, og da skjønte de hva det var de hadde øvd på å si. Det ble trukket en parallell til hørende som hører ord og lærer dem på den måten.

Fru Rosing trodde at alt ville bli bra hvis barna bare lærte seg å munnavlese. Hun skrev en liten bok som ble solgt til inntekt for oppstarten av en ny forening for døve som het "De norske døvstummes forening i Kristiania" i 1878. I boken skrev hun at døve kunne bli flinke til å munnavlese, det illustrerte hun med et eksempel. På døveskolen var det en døv dame som jobbet som lærerinne. Hun var flink til å munnavlese. Damen bodde i en gate i Kristiania og på den andre siden av gaten bodde det en hørende døvelærer. En dag den døve damen så ut vinduet og over på den andre siden av gata, så hun at kollegaen hadde besøk av en mann. Hun ble nysgjerrig og ble stående, da så hun at mannen knelte og spurte døvelærerinnen om hun ville gifte seg med ham og hun svarte ja. Han spurte henne når de skulle gifte seg og da svarte hun "24. juni", de diskuterte også klokkeslett. Den døve lærerinnen trakk seg da tilbake, men neste morgen da hun gikk ned for å møte sin kollega slik at de kunne gå sammen til skolen, gratulerte hun med giftermålet. Den hørende lærerinnen ble bestyrtet, hun skjønte ikke hvordan dette hadde kommet ut. Da fortalte den døve lærerinnen at hun hadde munnavlest det de hadde snakket om.

Du kan prøve selv og se om du klarer å munnavlese noen som står på den andre siden av gaten.

På 1800-tallet var det altså mye diskusjon om hvilke undervisningsmetoder man skulle bruke. De ulike metodenen var: tegnmetoden, skriftmetoden, talemetoden og blandet metode. Talemetoden var populær. Det skyldtes at anbefalingen fra Milano-kongressen i 1880 spredde seg. I Norge kom det en lov som sa at det bare kunne brukes en metode i skolene, derfor måtte de velge en av de fire metodene. I Sør-Norge var det den orale metoden som spredte seg, men i Trondheim ble det problematisk fordi de hadde døve ansatte. Redningen ble at de døve lærerene døde, den ene etter den andre. Etterhvert hadde alle skolene gått over til talemetoden. I Kristiania derimot var det en døv lærer, som jeg har nevnt tidligere - Strangestad. Han var flink til å undervise, men skolen i Kristiania skulle gå over til talemetoden, så da visste de ikke hva de skulle gjøre med ham. Løsningen ble å sende ham til Hamar døveskole, men der gikk de også over til talemetoden etterhvert. De kunne jo ikke sparke Strangestad, han var en bra mann. Lærerne diskuterte det og sendte saken videre til Stortinget med en beskrivelse av hvilken fin lærer han var. Dermed ble det bestemt at han skulle få gå av med førtidspensjon. Han fikk 400 kr i lønn hvert år.

Dette vil si at fra ca. 1890 var det helt slutt på at døve fikk undervise. Talemetoden var rådende helt frem til 1975, da kunne døve undervise igjen. Helt frem til da var det ikke lov å bruke tegn på døveskolen. På fritiden brukte de selvfølgelig tegn, men i undervisningen var det strengt forbudt.

På 1800 tallet startet man med døveundervisning. Døveskolene begynte å dukke opp rundt omkring, både seks og syv og åtte skoler. Døveforeninger ble stiftet i Kristiania, Bergen, Stavanger og Trondheim. Det kom skiklubb og egen døveprest. Det ble utgitt eget døveblad, som het "Journal for døve", det kom i 1890. I dette kan man overraskende nok lese følgende: "Tegnspråket i dag blir ødelagt, det var bedre før". Det de mente var at det flytende tegnspråket var mye bedre enn det som var blandet med tale - dette skrev de allerede i 1890!

Det var altså lenge stridigheter om metode, men man fikk ha et tegnspråkmiljø - og det fikk vi utbytte av på 1800-tallet.

 

Kopioriginaler

Artikkel om Fredrik Glad Balchen og hans undervisning fra Tegn og Tale nr. 7 1944

Artikkel om Fredrik Glad Balchen i Tegn og Tale nr. 8 1944

Minneord om Conrad Svendsen i Tegn og Tale nr. 8 1943

Minneord om Lars Havstad fra Tegn og Tale nr.1 1950

Artikkel om Lars Havstad fra Tegn og Tale nr. 1 og 2 1951

To leserinnlegg med ulike perspektiv i Tegn og Tale nr. 10 1944.

Artikkel om munn-hånd-system i Tegn og Tale nr. 10 1944

 

 

Spørsmål

  1. Hva kjennetegnet de fire ulike metodene man underviste etter på 1800-tallet?

  2. Hvem startet døveskolen i Kristiania? Hvilken metode brukte de der og hvorfor valgte de akkurat den metoden?

  3. Hvem var Lars Havstad og Halvard Aschehoug?

  4. Hvilken holdning hadde Conrad Svendsen til tegnspråk?

  5. Hvem var Erik Strangestad?

  6. Hvordan påvirket Strangestad tegnspråk i denne perioden?
  1. Frem til 1880 brukte man fire ulike metoder i døveundervisningen i Norge.
    I 1880 ble tre av dem fjernet og bare en metode ble brukt. Hvilken metode var det og hva gikk den ut på?

  2. Hva skjedde med Erik Strangestad da det ble bestemt at man skulle satse på talemetoden?

  3. I "Journal for døve" i 1890 sto det at tegnspråket før var bedre enn nå, hva betydde det?

 

 


 

Tegnspråkets utvikling på 1900-tallet

Vi ser at tegnspråket har utviklet seg på 1900-tallet.

Den første nordiske døvekongress ble arrangert i København i 1907, der kom det mange døve fra hele norden. De diskuterte om man på sikt skulle tilstrebe å få et nordisk tegnspråk og et nordisk håndalfabet. De drømte om å samle døve i norden. Det har riktignok vært samarbeid hele tiden, men et totalt fellesskap har det ikke vært. De ulike døvemiljøene har sin egen kultur og historie.

Behovet for tegnspråk og ivaretaking av tegnspråk har alltid vært tilstede. I Kristiania i 1912-14 var det en egen gruppe som jobbet for å fjerne stygge eller dårlige tegn, men hvilke tegn det er snakk om her er litt uklart.

Jeg tror det kan ha vært tegn som barna på døveskolen brukte. De brukte samme tegn for "melk", "kaffe" og "te". Istedet var det ønskelig at de brukte egne tegn for hvert begrep. De brukte også et eget tegn for "doktor" på skolen som gruppen ville bytte ut. Men det hele er egentlig litt uklart. Det finnes ikke noe skriftlig om hva det egentlig dreide seg om.

Rundt omkring i Norge dukket det opp flere og flere døveforeninger, så i 1918 kom flere av døveforeningene sammen og stiftet "Norske Døves Landsforbund". Det ble arrangert landsmøte i 1920, 1924, 1930 og hver gang ble det tatt opp at døve ville ha undervisning på tegnspråk på døveskolen, men det fikk de ikke gjennomført. Døveprest Conrad Bonnevie Svendsen sa i 1930 at døvelærerne måtte omgås voksne døve for å lære hvordan de skulle kommunisere med barna. Heller ikke hans argumenter hjalp.

Et annet problem var at ikke alle de som representerte ulike døveforeninger på landsmøter var døve selv. Det irriterte forman for Landsforbundet, Johannes Berge. Han mente at mange tiltak ble hindret av de hørende som stilte på landsmøtene. Det som er morsomt er at Johannes Berge selv var hørende, men han støttet de døve.

Kampen for tegnspråk i undervisningen gikk tapt. Arbeidet med tegnordbok ble utsatt gang på gang. Først i 1943 kom det ut en liste med tegn. De hadde samlet 1629 tegn. Det var ikke en liste med bilder, det var en liste med håndbevegelser som var vanskelig å lese, men det var et helt klart system. Når vi ser på listen, ser vi at den inneholder mange av de tegnene vi også bruker idag. Men det er et tegn jeg er usikker på og det er "laks" - det er beskrevet som rød fisk. Men jeg er usikker på om det er sant. Jeg spurte en gammel døv om han hadde sett det tegnet, men det hadde han ikke - så akkurat det er litt diffust.

Det ble dannet en komitè som skulle samle tegn. Den besto av Axel Fleischer, C. R. Helgesen og Egmont Nørregård i tillegg til døveprest Bonnevie Svendsen. Denne gruppen samlet mange tegn og man ser tydelig at mange av tegnene er i slektskap med dansk og tysk tegnspråk. De har ikke fellestrekk med svensk tegnspråk.

Vi ser at det fra 1900 og frem til 1960 var to ulike typer språkbruk i miljøet. Man hadde ordinært tegnspråk, samt et ordentlig, pent og elegant tegnspråk. Hva betyr dette skillet? Jo, "vanlig, ordinært tegnspråk" ble brukt i daglig kommunikasjon, men når det ble holdt taler var språkbruken helt annerledes, det var ganske stivt og ofte la de på stemme. Dette skillet så vi lenge og vi ser det fremdeles idag.

Denne siste språkformen hadde bestemte regler og man fikk kjeft hvis man gjorde noe galt. Man så ofte døve som i vanlig samtale hadde et godt og flytende språk, men når de gikk opp på talerstolen var de en helt annen, språket ble stivt og norskpreget. Det var ofte vanskelig å oppfatte hva som ble sagt for dem som så på. Det var viktig å ta hensyn til hørende som var tilstede og da ble språkformen deretter.


Kopioriginaler

Tegnspråkkomiteens tegnsamling trykt i Tegn og Tale nr. 5 til nr. 9 1944

Oversikt over felles nordisk tegnspråk. Trykket i Tegn og Tale nr. 12 1950 og nr. 5, 6 og nr. 11-12 1951

 

Spørsmål

  1. Når ble den første nordiske døvekongress arrangert og hva diskuterte de der?

  2. Når kom den første tegnoversikten. Hvilken metode brukte de for å beskrive tegnene?
  1. Det var to former for tegnspråk, et dagligspråk og et penere og mer "ordentlig språk". Hva betydde det?

 

 

Krav om tegnspråk som eget fag i skolen

Det var ikke lov å bruke tegnspråk i undervisningen, men på yrkesskolen i Bergen begynte lærerne å bruke tegn i undervisningen.

Det var starten på en endring. I 1948 sendte døveprestene et brev til Kirke- og undervisningsdepartementet der de ba om at tegnspråk kunne bli eget fag i døveskolen. Elevene brukte tegnspråk seg i mellom, da ble kommunikasjonen bedre og forståelsen økte.

Bestyrer på Skådalen, Per Anderson var sterkt imot dette. Det gikk ikke an med tegnspråk i døveskolen. I døveskolen skulle man lære norsk! Tegnspråkopplæringen var det døveforeningen som skulle ta seg av. Han angrep døveprestene og anklaget dem for at de ikke kunne tegnspråk, men at de brukte en blanding av norsk og tegnspråk - det var ikke bra. I ekte tegnspråk brukte man ikke stemme. Per Anderson var selv med i Oslo døveforening, han forsto ikke hva de døve sa og ba dem bruke stemmen. De døve svarte at det var helt umulig å bruke stemmen når man snakket tegnspråk. Dette viser at man også før hadde mye kunnskap om tegnspråk.

Landsmøtet i Bergen i 1950 vedtok det offisielle tegnet for "Norge". Før det brukte man ulike tegn for Norge. F.eks. så sa de Norge (PEKher), når de da møtte døve fra Danmark, brukte de samme tegnet for "Danmark". Det kom ikke helt klart frem hvilket land man egentlig snakket om. Oslo døveforening sendte inn forslag på fem forskjellige tegn, Bergen døveforening hadde et annet forslag. Deres forslag var N for Norge og dette forslaget vant. Oslo kom med forslag om å illustrere Norgeskartet osv. Det tegnet man mente var klart best var N.

Jeg sa tidligere at døveprestene ville ha tegnspråk som eget fag. Men den tanken går så langt tilbake som til 1893, da døve skrev at tegnspråket forfaller. Døve var ikke bevisste nok på språket sitt. De ønsket egen tegnspråkskole, det var en drøm om at døve og elevene selv skulle dra igang skolen. Det var en drøm om eget fag, en skole der man kunne få et bedre tegnspråk. Dette var som nevnt i 1893, så kom det igjen i 1948 og sånn har det fortsatt helt frem til i dag.

 

 

Spørsmål

  1. I 1948 skrev Svendsen et brev til departementet der det ble stilt krav om at tegnspråk skulle bli et eget fag i skolen. Noen var imot dette, hvorfor?

  2. På landsmøtet i Bergen i 1950 vedtok de et nytt tegn for "Norge", hvorfor ble dette vedtatt og hvilke andre forslag forelå?

  3. Når kom det for første gang krav om at tegnspråk skulle være eget fag i skolen?

 

 


 

De første tegnspråkkursene

Etterhvert ønsket døve mer kommunikasjon med hørende, men hvordan skulle de få det til? I Oslo ble det satt igang tegnspråkkurs i 1962, det ble avertert i avisen der man oppfordret folk til å bli bedre til å kommunisere. Holdningen den gangen var at tegnspråk ødela stemmen. Norske Døves landsforbund hadde derfor en politikk der de ville møtes på halvveien ved å si at tegn var støtte for talen. Da hørende fikk forståelsen at ved å bruke tegn, så ble det lettere å munnavlese og lettere å oppfatte, var det greit. Vi kan ikke i dag si at det var dumt å bruke tegn og tale. Det var et språkpolitisk grep for å forklare hørende at det er greit med tegnspråk.

Tegnspråkutvalget var et viktig redskap i døveforbundets politikk. I utvalget satt en aktiv person som heter Thorbjørn Sander. Han fremla en rapport for landsmøtet. Folk syntes det han sa var bra og ville at han skulle fortsette. Thorbjørn Sander fortsatte derfor å jobbe masse med å lage kursmateriell til trinn 1, 2, 3, 4 og 5 som ble distribuert. Det var veldig mange som kom på kurs, på et år var det ca. 8500 hørende som kom på kurs for å lære seg tegnspråk fordi de ville kommunisere med døve. Det var til og med døve som ville gå på kurs for å lære tegnspråk riktig.

Det var en fin idè og masse penger ble bevilget, men likevel fungerte det ikke. Grunnen til det var at døve ikke brukte tegnspråk på samme måte som ble undervist på kurset. Hørende gikk på kurs og kom så inn i døveforeningen og snakket med døve, men språkkoden var så ulik at kommunikasjonen havarerte. Etterpå kom det kritikk fra Universitetet i Bergen. De kritiserte at materialet, som ble fremstilt som riktig tegnspråk, tok utgangspunkt i skriftlig norsk. Det ble altså slik at hørende lærte tegnspråk som tok utgangspunkt i skriftlig norsk, men hørende tenker ikke skriftlig, de tenker i tale, så når hørende da skulle bruke tegnspråk som tok utgangspunkt i skriftlig norsk, ble språket stivt og unaturlig. Materiellet fungerte derfor ikke.

 

Spørsmål

  1. Hva var tegnspråkutvalgets oppgave?

 

 


 

Tegnspråkutvalgets arbeid

I 1974 vedtok Norges Døveforbund å støtte total kommunikasjon. Det betyr at man bruker tegn, ord, stemme, skrift og bilder når man kommuniserer. Det skulle fremme bedre kommunikasjon. Men hvor blir det av språkene da? Det var hverken norsk eller tegnspråk.

Arbeidet for å normere tegnspråket tok til på et møte på Ål i 1979. Thorbjørn Sander la frem en rapport om hvordan man skulle plukke ut tegn. Det var 3 prinsipper. Det skulle være et tegn for hvert ord. Hvis vi for eksempel ser på tegnet for "vann" - det hadde flere varianter, men den som ble brukt på Sørlandet ble ansett som best og satt på listen. Alle brukte det samme tegnet for "hus", så det var greit. Noen tegn som ble sett på som stygge eller dårlige ble forkastet, for eksempel tegnet for "mor" på nesen, så ut som man skulle snyte seg. Og tegnet for "mor" på brystet var heller ikke pent. Det andre prinsippet var at dersom ingen av de norske tegnene var gode nok, da så man til svensk, dansk og amerikansk tegnspråk. I Danmark fant de et pent tegn for "mor" - derfor bestemte de seg for å låne det danske tegnet. Alle de norske tegnene for "tre" ble forkastet, istedet valgte man å sette det amerikanske tegnet for "tre" på listen, det syntes de var et flott tegn. Det tredje prinsippet gikk ut på at dersom de hverken fant norsk eller utenlandske tegn som passet, så måtte de sette sammen et eget tegn.

Tegnet for "9" på nesen syntes de ikke var pent, istedet mente de at det var mer logisk med et annet tegn.

Andre tegn. Tegnet for "kirke" som illusterer kirkeklokker var ikke bra, det var bedre med et annet tegn, men det kunne forveksles med tegnet for "streik", derfor endret man tegnet for "streik".

Tegnet for "appelsin" kunne ligne tegnet for "bønn", derfor ble tegnet for "bønn" endret.

De tre prinsippene var grunnlaget for arbeidet for standardiseringen som sa at man skulle ha et tegn for hvert ord.

Etterhvert fikk man mer kunnskap, blant annet fra USA. Tegnspråkforskere oppdaget at tegnspråk ikke bare var geberder, men et virkelig språk som har struktur. Døve var ikke dumme, døve skapte et tegnspråk ut fra sin døve bevissthet. Dette førte til konflikt med tegnspråkutvalget.

Thorbjørn Sander var med i tegnspråkutvalget som også hadde tre medlemmer. De var Nora Mosand, Halvor Greftegreff og meg selv, Odd-Inge Schröder. Vi var uenige. Thorbjørn Sander mente vi skulle følge landsmøtevedtaket som ble gjort for mange år siden. Vi andre var imot dette og mente det ikke gikk og vi hadde mange diskusjoner.

Når det gjaldt tegnordboken var vi tre imot fordi vi det ikke var slik døve brukte tegnspråk. Thorbjørn Sander på den annen side mente at tegnspråket i tegnordboken var et pent og riktig tegnspråk.

Innad i gruppen hadde vi altså forskjellig oppfatning av hva språk er. Resultatet av uenighetene var at døveforbundet la ned tegnspråkutvalget i 1984.

 

Kopioriginaler

Artikkel om "Total kommunikasjon" fra Døves Tidsskrift nr. 11, 1974

Handlingsplan for Norske Døves Landsforbund fra Døves Tidsskrift nr. 12, 1974
(se punktene om undervisningsmetodikk)

Leserinnlegg om tegnspråkets utvikling i Døves Tidskkrift nr. 10, 1975

Leserinnlegg om valg av tegn i Døves Tidsskrift nr. 18, 1975

Innlegg om tegnspråkforskernes arbeid i Døves Tidsskrift nr. 11, 1975

Svar fra tegnspråkforskerne i Døves Tidsskrift nr. 13, 1975

Referat fra forbundsstyremøtet der tegnspråkutvalget ble vedtatt nedlagt, Døves Tidsskrift nr. 13, 1984

 

Spørsmål

  1. Hva betyr total kommunikasjon?

  2. I 1979 startet arbeidet med å utarbeide en norsk tegnspråkstandard. Arbeidet foregikk etter tre prinsipper, hvilke?

  1. Hvorfor ble tegnspråkutvalgets arbeid nedlagt i 1984?

 

 


 

Tegnspråk blir eget fag i skolen

Det har vært mye diskusjon i forbundet og i 1985 ble det vedtatt at døve skal være tospråklige. Døve bruker norsk skriftlig eller muntlig og tegnspråk, dette ble vedtatt som offisiell politikk.

Døveforbundet opprettet etterhvert institutt for tegnspråk, som skulle drive med forskning og informere om tegnspråk. De ansatte en forskningsassistent som het Irene Greftegreff. Hun forsket på håndformer og resultatet av det ble en hovedoppgave i tegnspråk. Institutt for tegnspråk ble etterhvert nedlagt på grunn av pengemangel.

Etterhvert begynte man å gjøre noe annet enn å snakke om tegnspråk og norsk. Istedet snakket man om at "Tegn er språk". I 1984/85 gikk det et program på tv om dette. Programmet var ikke perfekt, men det var viktig å vise hørende at tegnspråk kan variere fra å være tett opptil norsk, nærmest tegn til tale, og at kunne være mer flytende. Det viktigste var å spre denne informasjonen. Det ble også laget nytt tegnspråkmateriell på Ål i 1986, det het "Tegnspråk 1 og 2".

I 1989 bestemte døveforbundet seg for å følge tegnspråklinjen. De kjempet derfor for at myndighetene skulle forstå at tegnspåk var et eget språk. Døveforbundet sendte brev til departementet med forslag til en språklov. Den inneholdt mye av det samme som samenes språklov, som gir gruppene rettigheter. I tegnspråkloven sto det også at døve har rett til opplæring i tegnspråk og rett til å få tolk i rettsaker automatisk. Det tok tid, men i den tiden var det mye politisk arbeid bak kulissene. Konklusjonen på arbeidet kom i 1997 i forbindelse med den vedtattte læreplanen for den 10-årige grunnskolen, som ble sendt ut til alle landets lærere. Det som var fint med den var at det i innholdsfortegnelsen sto norsk, matematikk og som nummer 3 sto det "Tegnspråk for døve". Dette var altså en viktig bok som ble sendt ut til mange, som da så at tegnspråk ikke er et språk for tullinger, men et virkelig språk.

Året etter kom det ny opplæringslov. Der sto det i §2.6: Døve har rett til å få opplæring på tegnspråk. I år 2000 var det først gang døve elever kom opp til eksamen i tegnspråk, på lik linje med hørende som kom opp i norsk.

Det har vært stor utvikling fra 1815, da Møller underviste 4 døve på tegnspråk og ga dem et eget opplegg - til døves egen kamp i samarbeid med hørende - hvor de har vært i dialog med myndighetene frem til tegnspråk ble et eget fag i grunnskolen.

 

Kopioriginal

Artikkel fra Døves Tidsskrift nr. 38 1984 om TV-programmet "Tegn er språk"

 

Spørsmål

  1. Tv-programmet "Tegn er Språk" var veldig viktig informasjon, hvorfor?

  2. Når var læreplanen i Tegnspråk for døve ferdig?

 

 


 

Tegnendring

Jeg vil si noe om tegnendringer og vise eksempler på tegnspråk før og idag. Det er vanskelig å vise det fordi jeg ikke har video av tegnspråket som ble brukt den gangen. Hvordan Møllers tegnspråk var i 1815 vet jeg ikke. Jeg har spurt eldre døve om Møller, de vet bare at han var flink til å undervise. Informasjon om tegnspråket skulle ha vært overlevert til senere generasjoner, det vi har blir for tynt.

Jeg har selv mange døve i familien. Jeg er tredje generasjon døv. Med onkler, tanter,søskenbarn og barn er vi tilsammen 35 døve. Fra dem har jeg fått noe informasjon slik at jeg kan vise noen eksempler på tegnendringer.

Det er lett å vise eksempler på enkelttegn, men det er vanskelig å vise eksempler i språklig sammenheng eller å vise hvordan tegnspråket var.

Vi kan se i gamle trykte skrifter, blant annet et hefte som er skrevet av Skavlan, som var prest og bestyrer på døveskolen i Trondheim. Han skrev mye om tegnspråk og i hans nedtegnelser kan vi få en pekepinn på hvordan noen tegn så ut. Et eksempel som er beskrevt er "ukedag". Det står at tegnet "tirsdag" har sammenheng med at elevene på døveskolen fikk torsk til middag hver tirsdag. Så idag vet vi at det tegnet kommer fra å spise torsk.

Tegnet for "torsdag" kom av en lærer som hadde bart som hang ned på siden av munnen, det har blitt modifisert frem til våre dager. Tegnet for fredag kom av beskrivelsen av en tegnelærer som hadde stor bart, tegnet har blitt modifisert fra å bli utført på overleppen til å bli utført på haken.

Tegnet for "lørdag" kom av at det var vaskedagen. Tegnet for "søndag" kom av at man den dagen var pen i tøyet når man skulle til kirken. Det kan vi lese i et dokument fra 1875, det er et viktig dokument.

I "Journal for døve" fra 1893 står de at døve må unngå forkortelser. Med det mener de tegn for "rett rundt hjørnet", "jeg drar til", "jeg gidder ikke". Det var viktig med riktig norsk ordbilde på munnen. I over hundre år har disse to formene for tegnspråk vært parallelle, et vanlig, hverdagslig tegnspråk og et pent og ordentlig tegnspråk. Sistnevnte ble ofte brukt av døve som var flinke i norsk og ved høytidelige anledninger, mens det andre ble brukt blant alminnelige døve som var arbeidsfolk. De to språkformene har blitt brukt parallellt.

Jeg snakket litt om min familie. Nå skal jeg vise eksempler fra to av mine onkler. Den ene het Wilhelm Schröder og var leder i Norges Døveforbund fra 1945-1950. Hans holdning var at det å være døv var det verste handicap, han likte ikke å måtte bruke tegnspråk. En annen onkel, han var gift med min mors søster. Han het Mevik og hadde gått på Trondheim døveskole. Han hadde et helt annet syn. Han sa at vi døve er heldig som har tegnspråket som er så levende, han syntes synd på hørende som hadde et så stivt språk. I oppveksten opplevde jeg altså to svært ulike holdninger, en som ga uttrykk for at det var synd på døve og en annen som mente at døve var heldige.

Hvis vi ser på tegn fra Trondheimsområdet før, for eksempel tegnene "hvit", "barn", og "elleve". Her kan vi nok se en sammenheng med dansk tegnspråk. Dette er noe jeg tror, men man må undersøke dette mer. Tegnene har sikkert sammenheng med Danmark på grunn av Møller, eleven som fikk sin utdanning i Danmark for så å komme tilbake å undervise.

Andre tegn som ble brukt i Trondheim er "dårlig" og "Per". Disse likner på svenske tegn. Det var en døv lærer som kom fra Sverige for å undervise i Trondheim. Han het Per Persson, tegnet for "Per" ligner på tegnet for "Sverige" - sammentreff kanskje? Dette bør vi undersøke nærmere.

Det er sikkert at det er mye påvirkning på tegn. På norsk tegnspråk har vi ulike tegn for "selv", akkurat som det er på svensk tegnspråk. Disse tegnene er ikke nye lånetegn. Jeg har undersøkt tilbake til min bestemor som ble født i 1890. Hun sa "selv" slik. Tegnet er altså over 100 år gammelt. Er det et lån fra svensk tegnspråk? Vi famler i blinde i denne historien. Vi kan ikke se hvor tegnene kommer fra. 

Vi skal se litt på tegn som i dag er forsvunnet. Tegn har også sammenheng med kultur. Før hadde vi et  tegn for et håndverk som besto i å lage noe som het xylograf. Det man gjorde var at man tok et stykke ved og skar inn tegninger i treet, dette brukte man så til å presse inn mønster. Tegnet for dette var slik: "xylograf". Ordet er i dag forsvunnet, tegnet er forsvunnet og håndverket er forsvunnet.

For å ta det med kulturelle endringer, så kan vi ta for oss tegnet "ski", eldre døve gjør det slik. I dag beskriver vi skigåing som noe enkelt, mens man før måtte lage sporene selv og nærmest måke med skiene.

Vi har sett på noen gamle tegn. Hva betyr "gammelt tegn"? En bestemt gruppe bruker et tegn, en annen gruppe bruker det ikke. Etterhvert som tiden går og den eldre gruppen dør ut, så forsvinner også tegnet. Et eksempel på dette er det vikige tegnet "tid".

Tegnet "tid" på haken er grunnlag for andre tegn, som "i morgen", "i går", "god tid", "alltid".

For en stund siden besøkte jeg et eldre ektepar. De er 88 år gamle. Da de åpnet døren, sa de "så hyggelig at du har tid til å besøke oss". De sa "har tid" på haken, og brukte "besøke" med retning fremover. Yngre døve vil si "tid" i nøytralt rom og vil retningsbøye "besøke" mot seg selv. Tegnene "tid" og "besøk" har endret seg over tid. Det er ikke så voldsomt store endringer, men vi ser endring i selve tegnet og i tempoet. Det første fotoet av et tegn er fra 1930, det er på et kort fra Ålesund. Flere døve står på rekke, de har på seg bunad. Første person på venstre hånd sier JA, deretter sier de VI - ELSKER - DETTE - LANDET. Tegnene ser like ut som de vi har idag.

Jeg skal fortelle noe om jeg har opplevd med min gamle mor, hun har gått på Skådalen. Mine to døtre har også gått på Skådalen. Noen ganger har jeg måttet være tolk mellom mine døtre og min mor. De har brukt tegn som ikke min mor har skjønt. Det første betyr "kvalmt", det andre betyr "sinnsyk". Mor har så spurt hvorfor de endrer slik på tegnene og fått til svar at det er fordi lærerene ikke skal oppfatte hva de sier. All ungdom utvikler sine egne tegn. Noen blir og noen forsvinner. Ungdomstegnet "fø", har spredd seg og blitt et vanlig tegn. Jeg gikk selv på Ila skole og vi hadde våre egne tegn, men de er forsvunnet. Hvis noe var virkelig farlig, omtalte vi det på en måte som henspiller på "gulp". Hvis noe var dumt, så gjorde vi det på en måte for å få frem "jeg kiler meg selv for å prøve å le". Det dukker alltid opp mange tegn som forsvinner etterhvert.

Nå skal vi se på flere gamle tegn.

Jeg bruker selv tegn som jeg ser har forsvunnet. I oppveksten har jeg lært tegn for "salt", "vind", "kjøtt". Jeg bruker også et tegn for "salt", som om jeg smaker på saltet, og så sier jeg vind slik. Dette tegnet bruker jeg for kjøtt og dette for flesk. Dette tegnet har jeg med meg fra langt tilbake.

I dag bruker vi et tegn for flott, men før brukte man et annet. Hvis man så en søt baby, for eksempel, så sa man "næmen, for en søt baby". Det betyr også "hyggelig".

Man ser ofte på det "offisielle" tegnspråket, men det hverdagslige blir sett bort fra. Dette er ikke riktig, for det hverdagslige tegnspråket er veldig rikt på uttrykk. Vi må skynde oss å samle tegn og tekst.


Tegnvariasjoner

Jeg skal snakke om vanlige holdninger til tegnspråk. I Oslo, eller Kristiania, brukte man et pent tegnspråk med små tegn der munnbevgelsene var viktige. Jeg har samlet noen tegn i forhold til bydeler i Oslo. Et eksempel: "Vet du, døveskolen var på Frogner før, men i toogsytti flyttet den til Ullevål. Der var den ganske lenge, men så flyttet den til Skådalen som ligger nedenfor Holmenkollen. Om sommeren er ofte elevene og bader i Sognsvann eller så er de på båttur til Bygdøy, eller på spasertur til Ekeberg".  Se på tegnene her, det viktigste var at man så på munnen, selve tegnet var ikke så viktig. Det var uenigheter om dette.

Jeg har to eksempler til fra Oslo. Det ene er fra min onkel Mevik. Han gikk på døveskolen i Trondheim og flyttet til Kristiania i 1923. Han fortalte levende om villaksen som ble fanget ved hjelp av lys, laksen sprellet og ble spiddet til den døde. Husfar i døveforeningen innkalte min onkel, som ikke skjønte hva han hadde gjort galt. Han fikk beskjed om at han brukte et voldsomt tegnspråk. I Kristiania døveforening brukte man et pent og ordentlig tegnspråk, og man mente at hans "ville språk" ditt passet best i Trondheim. Dette forteller oss litt om hvilke holdninger man hadde.

Du kan gjerne si "jammen det var da i 1923". Men mange år senere da jeg skrev historien til døveforeningen i Oslo, bladde jeg i gamle protokoller som var taushetsbelagt. Der så jeg til min forskrekkelse at det var et styrevedtak at formannen, navnet nevner jeg ikke, ikke fikk lov å snakke med offentlige personer utenom døveforeningen. Det skulle en som hadde et penere tegnspråk gjøre. Tegnspråket som ble ansett som stygt var lært på Trondheim døveskole. Dette viser hvilke holdninger man hadde på 60-tallet - ganske utrolig.

I dag er reaksjonen en annen. Nå er det tøft å bruke Trondheimstegn og jeg ser til min forskrekkelse at mine Oslo-tegn forsvinner. For eksempel vokste jeg opp med et tegn for "gul", nå brukes et annet tegn. Tegnet "merkelig" er har også forandret seg. Reaksjonen på det som ble ansett som stygt før, er nå at det er populært. Pendelen svinger i forhold til hvilken gruppes språkform som er mest populær og det er den språkformen som blir kopiert av andre.

Spørsmål

  1. Finn eksempler på tegn som er forsvunnet, tegn som er endret og nye tegn som er dukket opp.

  2. Forklar hvorfor tegn endres.

 

 


Refleksjonsspørsmål

  1. Dansk tegnspråk har påvirket norsk tegnspråk både gjennom A.C Møller og gjennom tegnspråkutvalgets arbeid. Hvordan mener du at norsk tegnspråk påvirkes idag, når du tenker på hvordan folk flest reiser mer både i Norge og utlandet?

  2. Tror du store arrangement som Verdenskongress, Deaf Way, Deaflympics har noe å si for utvikling av tegnspråk og døvekultur?

  3. Hvorfor tror du talemetoden vant fram i Milano?

  4. Hvorfor tror du utviklingen av tegnspråknorsk var så sterk i Norge?

  5. Odd-Inge forteller om hvordan døve som brukte et "livlig" tegnspråk i døveforeningen i Kristiania fikk advarsel. Kjenner du til at folks tegnspråkbruk kommenteres i dag? Hva er det som er akseptert/ikke akseptert i ditt miljø?

  6. Opptakene i dette heftet ble gjennomført i 2002, har det skjedd noen endringer i forhold til tegnspråkets utvikling frem til nå?

 


Medvirkende:

Idè: Mette Løvås

Opptak: Torill Ringsø

Redigering: Kjetil Rønning

Bearbeiding og oversetting: Torill Ringsø