U

Webhefte 4


cancel

Døveundervisningens historie

Innledning

Visste du at døveundervisningen i Europa har sin opprinnelse i spørsmål om arverett?

Aristoteles (384-322 f. Kr.), gresk filosof, sa at undervisning kun var mulig gjennom tale. Han mente at døve var hinsides all moral og fornuft og derfor ikke tilgjengelig for undervisning.

Kirkefaderen Augustin (354-430 e. Kr.), også gresk filosof, hevdet blant annet at døvstumme ikke kunne komme til troen på Gud. Fordi troen kom av å høre Guds ord, og det kunne ikke de døvstumme.

Helbredelse
Hvordan kan døve høre igjen? Noen mente at hørselen kunne vekkes gjennom støypåvirkning. Døvstumme kunne derfor bli ført ned i fjellkløfter, der lydene av rop og skrik ble forsterket på grunn av ekko fra rop og skrik. Resultatet av behandlingen kunne bli at den døvstumme spyttet blod.

Når det gjelder stumheten, trodde andre at det skyldtes feil i tungen eller et annet sted i taleorganet. Dette førte til at ulike smertelige inngrep ble prøvd ut for at den døve skulle kunne prate. I det hele tatt var metodene barbariske, men hensikten var å hjelpe.

Døveundervisningens historie begynner

Døveundervisning

Fra midten av 1500-tallet ble det gjort flere forsøk på å undervise døve og man kan fra denne tiden begynne å snakke om døveundervisningens historie. Døveundervisningen fra 1500-tallet frem til våre dager kan deles inn i tre perioder. Her tar vi for oss de to første periodene, fra 1500-tallet og frem til 1880.

Første periode, tiden før 1760

Hieronymus Cardanus (1501-1576), Italia
I den første perioden av døveundervisningens historie som er fra 1500-tallet til 1760, ble isolerte døve fra velstående familier undervist.

Før 1500-tallet ble stumheten og døvheten betraktet som en anatomisk skade, som burde kunne bøtes på en medisinsk måte. På begynnelsen av 1500-tallet innså man at døvhet og stumhet ikke var til hinder for intellektuell påvirkning.

Den første som så sammenhengen mellom døvhet og stumhet var den berømte legen og filosofen Hieronymus Cardanus fra Italia og han bidro til å kartlegge de døves problem. Cardanus' interesse for døves problemer kom av hans eldste sønns døvhet på det ene øret og sin egen stamming. Han så at;
- mangel på en sans ikke trengte å bety lavere intelligens
- at døve faktisk kunne utdanne seg
- at en intellektuell utvikling var mulig ved hjelp av skrift.

Revolusjonerende grunntanke
Cardanus' grunntanke var: "Skrift er forbundet med tale og med tanke, men skrevne bokstaver og ideer kunne sammenføres uten innblanding av virkelige lyd."

Disse tankene var revolusjonerende på 1500-tallet og undervisningen av døve ble teoretisk mulig. Dessverre har Cardanus ikke omsatt sine tanker i praksis. Det finnes ingen notering om at han har undervist døve. Han presenterte kun sine ideer i "Paralipomenon".



Pedro Ponce de Leon (1520?-1584), Spania
Pedro Ponce de Leon ble munk 30 år gammel i et kloster.

Ponces interesse for døve ble vekket gjennom møtet med døve Gaspard Burgos. Gaspard ønsket å bli munk i klosteret som Ponce levde i, men det var umulig, fordi man den gang trodde at han som døv ikke hadde mulighet til å skrifte, siden han ikke kunne snakke. Ponce ble interessert i Gaspards skjebne og lyktes å lære han å skrive og snakke. Historien om Gaspard er ikke godt dokumentert. Og det er mulig den i stedet handler om døve etterkommere til den spanske adelen.

Den romerske loven
På denne tiden hadde Spania gjennom erobringer vunnet enorme rikdommer som havnet i hendene på noen forholdsvis få adelsfamilier. Klasseskillene ble store i det spanske samfunnet. Inngifte forekom ofte og det fødes innimellom døve barn som arvinger til rikdommene. I følge den romerske loven hadde døvstumme ingen arverett. De kunne ikke eie eiendom og ikke opprette testamente. Men, de døve som kunne snakke fikk rettigheter etter loven som andre og kunne eie eiendom og opprette testamente. De øverste spanske klassene ivret derfor døveundervisning uten respekt for de katolske lovene, slik at døve skulle få lære å snakke.

Undervisning
Ponces motiv for å undervise døve var religiøst. Og Omkring 1570 underviste Ponce fire døve barn der målet var at de skulle lære å snakke. Han mente at hørselen kunne erstattes med skrift. Først tale og så skrive var den naturligste fremgangsmåten, men det kunne også være hensiktsmessig å gå ut fra det skrevne ord. Undervisningen var slik at i taletrening ble det også drevet en del artikulasjonstrening og når de jobbet med språk i skriftlig form, benyttet han seg av et håndalfabet som han kjente til fra før. Øvinger i munnavlesning inngikk ikke i programmet. Formålet med undervisningen var kunnskap i kristendom.

Rapporter og skrifter
En håndskrevet rapport finnes om Francisco de Velascos lovlige rettigheter og status etter at han lærte seg å snakke. Denne rapporten, fra klosteret i Ona, er det eldste dokumentet om undervisningen av døve i Spania.

Ponce kommuniserte med sine elever gjennom skrift og ved bruk av håndalfabet. Hans egne notater om sin undervisning ble ødelagt under en brann i klosterbiblioteket i San Salvador. Informasjonen som idag finnes om Ponces metoder har vi fått gjennom notater gjort av hans elever. Informasjon om Ponce har vi også gjennom to som levde samtidig som han. Ponce var en av de første som så at stumhet som regel skyldes (store) hørselstap og at det derfor ikke var mulig å helbrede stumheten ved operative inngrep. Pedro Ponce døde i 1584 og kalles av mange døveundervisningens far. På gravsteinen hans står det følgende: "Pedro Ponce har undervist døvstumme selv om Aristoteles forklarte dette var umulig."



Juan Pablo Bonet (1579-1629), Spania
Juan Pablo Bonet og en vi ikke kjenner navnet til tok over døveundervisningen etter Ponce de Leons død.

I 1620 ga Bonet ut en bok i Madrid, "Bokstavenes forenkling og kunsten å lære stumme å tale". Dette er den eldste bevarte læreboken om døveundervisning.

Bonets bok består av to deler. Den første delen, Bokstavenes forenkling ("Reduction de las letras") handler om en lydlesemetodikk og er den første kjente lydlæren. Her forsøker Bonet å påvise likheten mellom artikulering og bokstavenes form. Den andre delen er en detaljert redegjørelse av en metode for å lære døve språk og tale.

Undervisning
I undervisningen brukte Bonet skrift og håndalfabet og han fastholdt at alle personer rundt det døve barnet skulle bruke håndalfabet eller skrive når de snakket med barnet, og ikke bruke tegn. Det døve barnet skulle svare muntlig. Også når det ble øvd på avlesning ble håndalfabetet brukt.

Ved taletrening brukte Bonet en tunge av lær for å vise den døve tungens posisjon. Den døve skulle først lære seg bokstavene, så håndalfabetet og deretter språklyden. Senere skulle han/hun lære seg å lese. I ettertid har Bonets metode blitt kalt den spanske metoden.

 

Dette er forsiden på boka Bonet gav ut.



 

Johan Konrad Amman (1669-1724), Sveits - Nederland
Johan Konrad Amman flyttet som ung til Nederland der han praktiserte som lege. En dag fikk han besøk av en rik borger som søkte hjelp til sin døvstumme datter og Amman ga henne taleundervisning landsgodset sitt. Fordi Amman visste at stumhet hos døve ikke kunne avhjelpes på medisinsk vis verken gjennom medisin eller operasjon, ga Amman sine døvstumme pasienter taleundervisning istedet. Han lærte dem toner og toneløs lyder og taleorganenes posisjoner og de trente på munnavlesning.

Grunnsteinen legges
Amman samlet sine erfaringer i to avhandlinger som senere fikk stor betydning for døveundervisningen i det øvrige Europa. Den første boken "En talende døv" kom ut i år 1692 og den andre boken "Avhandling om språket" kom ut år 1700. Amman la i de to bøkene la vekt på talens betydning og ble grunnsteinen i det som senere ble kalt; "den tyske metoden", den muntlige metoden og talemetoden i døveundervisningen. Amman betraktes som grunnleggeren av talemetoden - den Ammanske metoden. Han forklarte at døve har normale taleorgan, men at de ikke kan snakke fordi de ikke hører. Likevel, understreket han, døve kan lære å snakke. Bøkene hans ble skrevet på latin, oversatt til flere språk, utgitt i flere opplag og ble dermed spredt til store deler av Europa. Ammans hovedoppgave var likevel å lære døve å snakke, noe han gjorde frem til sin død i 1724.



John Bulwer (1614-1684), England
England var døveundervisningens vugge. "Den første døvelæreren", engelskmannen John de Beverly, levde omkring år 700 e. Kr. Den første som deretter interesserte seg for døveundervisning i England var John Bulwer, lege og antropolog. Han utgav tre skrifter:
- I 1644: "Det naturlige håndspråket" ("Chirologia or the Naturall Language of the Hand")
-
I 1648: En samling av håndbevegelser på tavler. ("Chironomia")
-
I 1648: "Den døvstummes venn" ("Philocophus or the Deaf and Dumb Man's Friend")

Undervisning
Bulwer mente døve først skulle lære seg å skrive og deretter lære å snakke. Med dette som grunnlag kunne de lett lære å munnavlese. Han mente døve gjerne kunne bruke gester ved kommunikasjon, men de burde kunne avlese tale og gjøre seg forstått for andre (gjennom tale og skrift).

Bulwers bøker vakte andres interesse for døveundervisning.

Det finnes ingen direkte bevis for at Bulwer omsatte sine ideer i praksis.


I John Bulwers "Chirologia" (1644) finnes det et bilde av tegn for følelser og tanker:

A. Jeg bønnfaller
B. Jeg ber
C. Jeg klager
D. Jeg beundrer

E. Jeg applauderer
F. Jeg liker ikke
G. Jeg forkaster
H. Jeg gir opp håpet

I. Jeg tar det rolig
K. Jeg er lei meg
L. Jeg er uskyldig
M. Jeg foretrekker?

N. Jeg lar være
O. Jeg beskytter
P. Jeg triumferer
Q. Jeg ber om stillhet

R. Jeg banner
S. Jeg forsikrer?
T. Jeg stemmer for
V. Jeg avviser

W. Jeg inviterer
X. Jeg avskjediger
Y. Jeg truer
Z. Jeg tigger



John Wallis (1616-1703), England
John Wallis var interessert i språk og ga i 1653 ut en engelsk grammatikk, ("Tractatus physicus de loquela"), som inneholdt et avsnitt om fonetikk.

Undervisning
I 1661 begynte Wallis å undervise to døve adelsmenn. En av dem var Daniel Whaley som ble døv i 5 årsalderen. Etter et års undervisning hadde de gjennomgått en stor del av bibelen og de døve kunne forstå skrevet tekst og selv uttrykke seg skriftlig på en forståelig måte. De kunne til og med lese latin. Daniel Whaley ble i mai 1662 vist frem for et vitenskapelig selskap og for hoffet i London. Han fikk en skrevet tekst som han leste opp med stemme. Det gikk greit å forstå talen hans som var tydelig, men monoton.

Wallis metode
Wallis underviste hovedsaklig via skrift og han regnes som skrivemetodens grunnlegger. For at undervisningen skulle gå fortere, ble to-håndsalfabetet av og til brukt. Wallis underviste også i tale- og avlesning og han mente at kroppsspråk bestående av gester, var like viktig som tale.

Døveundervisningen i Frankrike

Frankrike
I Frankrike drøyde det lengre enn i andre land i Europa før noen begynte med døveundervisning. På slutten av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet snakkes det om døve som hadde fått undervisning i Frankrike. Men ingen er kjent med fremgangsmåte, resultat eller hvem som underviste døve.

Ikke før omkring midten av 1700-tallet kom det første offentlige kjente eksempelet på døveundervisning.

Jacob Rodriguez Pereira (1715-1780), Frankrike
Den første kjente døvelæreren i Frankrike var den spanske-portugiske jøden, Jacob Rodríguez Péreira.

Han hadde en døv søster som han i 1735 begynte å undervise med Bonets skrivemetode. Etter å ha lest om Ponces undervisning, begynte Péireira å undervise andre døve. Han ville forsørge seg selv som døvelærer.

I 1744 begynte han å undervise en 13-årig gutt, Aron Beaumarin. Péreira lyktes så bra at det franske vitenskapsakademiet informerte kong Ludvig XV om Péreiras undervisningsresultat.


Pereira presenteres for kongen

Hertug de Chaulmes presenterte så Péreira for Ludvig XV. Saboureaux de Fontenay var Péreiras mest berømte elev og han lærte å snakke klart og tydelig i tillegg til at han også lærte å skrive. I 1751 ble de Fontenay presentert for vitenskapsakademiet og kong Ludvig XV. Kongen ble så imponert over de Fontenays ferdigheter i å snakke, at han besluttet å gi Péreira fikk en årlig statspensjon på 800 livres.

Metoden holdes hemmelig
Péreiras undervisningsresultat fikk stor oppmerksomhet. Det var nesten som et mirakel og hans gode navn og rykte spredte seg raskt over Europa. Oppmuntret fra flere hold, fortsatte han med undervisningen og fikk fine resultater. Péreira ville helst hemmeligholde sin metode. Den var hans yrkeskapital.

Informasjon om metoden
Informasjon om hans metode har vi fått gjennom uttalelser fra vitenskapsakademiet, og gjennom et tidsskrift Péreira skrev i 1747.

Gjennom hans tidligere elev, de Fontenay, har vi også fått vite litt om Péreiras metode. Vi vet blant annet at Péreira brukte gester og en endret versjon av Bonets håndsalfabet som han kalte daktylologi. I undervisningen konsentrerte han seg om tale og samtaleøvinger og i takt med økte taleferdigheter ble bruken av håndalfabet og kroppsspråket gradvis redusert.

"Stumhetsbotaren" Jacob Rodriguez Pereira i arbeid med en av sine elever, Marie Marois.


Pereiras fortjenestemedalje



I ytterkanten av medaljen står det følgende:

"Det skal ikke mer finnes døvstumme, det skal finnes døve talende."

 

Klassifisering av døvstumme
Péreira mente å kunne fastslå at bare halvparten av de døvstumme var helt døve. Når det gjelder denne observasjonen, hevdes det at ingen før ham i Frankrike hadde forsøkt å klassifisere de døvstumme i grupper etter hørselen. Det påstås imidlertid at tusener av elever med brukbare hørselsrester ble dømt til et liv i taushet fordi deres naturlige betingelser for tale ble oversett når de kom til de I' Épées skole.

Péreira hadde stor pedagogisk kapasitet. Han underviste tilsammen 12 døve elever og oppnådde mange gode resultater. Han døde i 1780 berømt og æret.

 

Claude Francois Deschamps (1770-tallet), Frankrike
Foruten Péreira og Ernaud fantes det samtidig en tredje døvelærer i Frankrike, abbé Claude Francois Deschamps. På 1770-tallet opprettet Deschamps en døveskole i Orleans og han viet sine krefter og sin formue på å undervise døve barn fra folkets lavere klasser.

Undervisning
I sine skrifter forklarte han hvordan synet kan erstatte hørselen hos døve og i undervisningen brukte han både skrift og tegn. Han lærte elevene først tale og avlesning og deretter ordenes betydning. Hans metode var en blanding av talemetode, tegnmetode og den spanske (skrive)metoden og i undervisningen forekom metodiske tegn, skrift, tale, avlesning og håndalfabet.



Deschamps (1779), Cours Élémentaire d´Éducation des Sourds et Muets.

 

Sammendrag av første periode av døveundervisningens historie:

  1. Denne perioden omfatter omkring 200 år, fra begynnelsen av 1500-tallet til slutten av 1700-tallet.
  2. Døveundervisningen var generelt et rent familieanliggende der man underviste søsken eller andre slektninger.
  3. Målet var å lære døve å kommunisere med den hørende ved hjelp av skrift eller tale.
  4. I blant ble det også trent på munnavlesning.
  5. I undervisningen ble det brukt tale, skrift, håndalfabet og tegn.
  6. I undervisningen tok man utgangspunkt i hverdagslige situasjoner og bilder. Kroppsspråk ble brukt sporadisk.
  7. Metodene stemte i store grad overens med hverandre, men forskjellene førte til strid om hvilken metode som var best.
  8. Flere døvelærere hemmeligholdt sin metode.
  9. Døvelærere var som regel ikke informert om hverandres arbeid. Flere betraktet derfor seg selv som oppfinneren av en undervisningsmetode.
  10. Døvelærere var ofte prest eller lege.
  11. Blandt de skriftene som ble utgitt har først og fremst Ammans skrifter hatt betydning som veiledning for andre lærere.
  12. De fleste skrifter inneholdt enten bare teorier eller bare resultat uten informasjon om undervisningsmetode.


Andre periode, 1760-1880
Døveundervisningen i allmenn skole

Andre periode
Andre periode av historien om undervisning av døve begynte i slutten av 1700-tallet, da tre menn uten å ha kjennskap til hverandre, opprettet døveskoler i hvert sitt land. Flere døve fikk nå allmenn oppdragelse og undervisning, som foregikk i en fastere form der man tok utgangspunkt i bestemte prinsipper. De tre døvelærere var abbé Charles-Michel de I'Épée i Frankrike, Samuel Heinicke i Tyskland og Thomas Braidwood i Storbritannia. Abbé de I'Épée og Heinicke er å betrakte som toneangivende personer.

Thomas Braidwood (1715-1806), Storbritannia
Braidwood ble ved en tilfeldighet døvelærer. I 1760 ble han bedt om å ta seg av en døv gutt, Charles Sherriff, som mistet hørselen ved 3 årsalderen.

Egen døveskole
Braidwood hadde ingen erfaring med å undervise døve men trodde likevel at han kunne lykkes. Han studerte Bulwer, Wallis og en som heter William Holder og lærte seg håndalfabetet. Etter å ha hatt fremgang med Sherriff tok han imot ytterligere to døve elever. I 1766 begynte han å annonsere for å få rekruttert flere. Det tok ikke lang tid før han hadde opprettet en døveskole, som han kunne livnære seg av. Elevene kom fra velstående familier og skolen hadde derfor en god økonomi.

Undervisningsmetode
Braidwood fulgte hovedsaklig Wallis' metode og brukte skrift og håndalfabet akkurat som i den spanske metoden. Elevene trente for eksempel på:

Etter en stund ville Braidwood flytte sørover, og i 1783 flyttet Braidwood Akademi til Hackney i London, han tok med seg sine nevøer John Braidwood og Joseph Watson.

Metoden offentliggjøres
Thomas Braidwood lærte opp John og Joseph i sin undervisningsmetode, men ba de om å holde den hemmelig. Da Braidwood døde i 1806, følte Joseph at han ikke lenger måtte holde metoden hemmelig. I 1809 ga han derfor ut en bok ("Instruction of the Deaf and Dumb".) Av boken framgår det at Braidwood tok utgangspunkt i Wallis' metode men at han ut i fra erfaringer fra egen undervisning gjorde endring slik at denne metoden ble forbedret.

Abbé Charles-Michel de l' Épée (1712-1789), Frankrike

Charles Michel de l' Épée var grunnlegger av den første døvstummeskolen, opprettet i Paris i 1770. Der brukte han sin egen undervisningsmetode.

Tilfeldig møte
Det var et helt tilfeldig møte som skulle komme til å inspirere abbeden til hans store livsverk. Han var egentlig kommet for å snakke med en person, men da det viste seg at denne personen ikke var tilstede, ble han bedt om å vente i et rom der to unge piker satt og sydde. Abbeden prøvde å snakke med de to pikene, men fikk ikke noe svar. Forundret gikk han nærmere, hevet stemmen og gjentok hilsenen, og da gikk det opp for han at de stakkars pikene ikke kunne høre hva han sa, de var jo døve.

Pikenes mor dukket snart opp, og hun begynte å fortelle de l' Épée om alle sine problemer med de døve døtrene. Bekymringene var blitt enda større etter at presten Vanin var gått bort, for han hadde ved hjelp av bilder forsøkt å gi pikene en viss opplæring i den kristne tro. - Familiens sørgelige skjebne rørte abbeden dypt, og øyeblikkelig tilbød han seg å overta Vanins oppgave.

Oppretter en døveskole
Etterhvert underviste de l' Épée flere og flere døve, samt døvelærere, og i 1770 ble en døveskole opprettet i Paris. Skolens elevinntak var uavhengig av sosial status, og de l' Épée betalte selv alle utgifter for elevene sine.

 

de l' Épées møte med to døve jenter

(Kopperstikk på statuen foran døveskolen i Paris.)


Grafikktegning fra 1910 som viser hvordan man tenkte seg at skolen i 14. rue de Moulins så ut, med en klasse elever og lærer på vei inn til en skoletime. Bygget ble revet i 1876. Herfra flyttet skolen til Célestiner-klosteret, i Arsenal-kvartalet i 1791. 4 år senere flyttet så skolen igjen, nå til Saint Magloire-klosteret på rue du Fauborg Saint Jacques, hvor den fremdeles holder til, men gatenavnet er endret.

(Nå er adressen (1989): 254, rue Saint Jacques)

Tegnspråk som et naturlig uttrykksmiddel
Han tok det som en selvfølge at døvstumme meddelte seg gjennom tegnspråk og ved hjelp av fakter og gester, og at tegnspråket var de døvstummes naturlige uttrykksmiddel. Han interesserte seg spesielt for de naturlige tegnene, som han la mye arbeid i å systematisere. Utgangspunktet for undervisningen ved denne skolen var derfor naturlige tegn for konkrete begreper.

Nye tegn
Men de l' Épée forsto snart at disse tegnene ikke strakk til for å stimulere språkutvikling hos døvstumme dersom det var et mål å tilegne seg hørendes språk. Det måtte derfor lages og vedtas tegn, - konvensjonelle tegn for abstrakte begreper og metodiske, grammatiske tegn som kunne brukes i undervisningen. Hensikten med undervisningen til abbé de l' Épée var ikke bare å lære de døvstumme å kommunisere med hverandre, men også at de skulle kunne forstå og gjøre seg forstått blant hørende.

Ingen taleundervisning
de l' Épée bygde altså sin metode på det som elevene allerede behersket, nemlig de naturlige tegnene. Han fant ut at taleøvinger var lite hensiktsmessige for døvstumme. Ordenes språk skulle elevene istedet lære gjennom skrift. Som støtte til denne undervisningen brukte de l' Épée håndalfabetet, som bygde både på den talte og den skrevne språkformen. Det var verken artikulasjon- eller taleundervisning ved skolen i Paris.

Undervisningsmetode
Etterhvert innså de l' Épée at det var umulig å lære døvstumme barn et korrekt skriftspråk. Han satte seg derfor ikke høyere mål enn at elevene skulle lære å forstå det, altså en passiv språkbeherskelse. Et av målene var at elevene skulle se tegnspråk-fortellinger og deretter kunne gjengi dem skriftlig. De l' Épée ville utvikle tegnspråket og innførte det som et fag i sin skole.

Grunnleggende utgangspunkt
De l' Épées grunnleggende utgangspunkt var
- at forholdet mellom begrepene og ordene i språket vårt er noe frivillig, allmennt akseptert og lært
- at begrepene derfor kan knyttes til tegn, ikke bare ord
- at de døvstummes tegnbruk er et språk
- at den døvstumme derfor kan tenke og tilegne seg kunnskaper
- at tegnspråket er det naturlige utgangspunktet
- at tegnspråket er det mest naturlige midlet å ta i bruk i undervisningen
- at den døvstumme ved hjelp av tegnspråk til og med kan lære å kommunisere med hørende

Metoden videreutvikles
Undervisningsmetoden som er forsøkt beskrevet ovenfor, og som senere ble videreutviklet av abbé Sicard til et innviklet system av metodiske tegn, kalles gjerne den franske metoden eller tegnmetoden.

Skrift
De l' Épée forklarer metoden sin i to skrifter:
"Undervisning av døvstumme ved metodiske tegn", som kom ut i 1776, og "Beste måten å undervise døvstumme på, ut fra lang erfaring", fra 1784.

(Ovenfor) Et minnesmerke som viser at abbé de l' Épée var skolens grunnlegger.

(Til høyre) Den velkjente statuen av abbé de l' Épée, med kopperstikk fra historiske begivenheter i hans liv, er et naturlig samlingssted for elever og gjester på døveskolen i Paris. - Statuen er laget av den døve billedhoggeren Félix Martin, og ble avduket 11. mai 1879.


 
Abbé de l' Épée avviser Josef II's tilbud om å etablere seg i Wien. - Keiser Josef II av Østerrike, bror til Marie Antoinette, henledet Ludvig XVI's oppmerksomhet på de l' Épées virksomhet. Da keiser Josef i 1777 besøkte Frankrike under navnet grev Falkenstein, var han til stede ved en kirkegudstjeneste der de l' Épée forrettet. Keiseren ønsket da å belønne ham. Han svarte at han som belønning ønsket å få undervise en lærer som etterpå kunne påta seg å undervise døve i Østerrike.  

På tross av kulden vinteren 1788, ville de l' Épée ikke bruke penger til oppvarming for seg selv. Han var da allerede syk, men for ham gjaldt det fremdeles at mest mulig av hans penger måtte gå til hans døve elever. Her trygler elevene ham om å ta mer hensyn til sin egen helse.


(Begge er kopperstikk på statuen foran døveskolen i Paris.)
Døveskolen i Paris, slik den tok seg ut i 1894, med stort parkanlegg. Navnet var den gang: Institution Nationale des Sourds-Muets (døvstumme). Som vi ser ligger skolen ikke så langt fra Eiffeltårnet (i bakgrunnen). - Bygningen og hele skoleområdet står nesten uendret slik idag. I forgrunnen er hovedinngangen i Rue St.Jacques, mens sidegaten har fått navn etter abbé de l' Épée.

Tegn og tale (1975): "Abbed de l' Épée og den første døveskolen i verden."

Samuel Heinicke (1729-1790), Tyskland
Samuel Heinicke levde på samme tiden som de l' Épée.

Heinicke mente at døvstumme barn både måtte lære å tale og skrive. Han kom i langvarig og bitter strid med de l' Épée om metode-problematikken. Heinicke påsto at den franske metode førte til uklar tenkning hos de døvstumme, og at metoden ville føre dem inn i en isolert tilværelse. Han leste Amman's bok "Den talende døve", og skrev selv en ABC-bok etter lydlesemetoden.

Samuel Heinicke skrev også flere bøker om metodespørsmålet og hva han så på som det viktigste. Som utgangspunkt for undervisningen brukte han naturlige tegn, men dyktighet i talespråket var målet.

Undervisningsmetode
En kan skille mellom to stadier i metodeutviklingen til Heinicke - i det første stadiet er skrift hovedmetoden, i andre stadiet blir skrift erstattet med tale. Grunntankene bak denne metoden var:
- at begrepsutviklingen må bygge på en anskuelig, opplevd og erfart undervisning
- at klar tenkning bare er mulig gjennom et talespråk
- at taleundervisningen må bygge på smakssansen
- at bruk av tegnspråk fører til uklar tenkning
- at å tenke mens man leser/skriver går langsommere enn å tenke mens man taler/lytter
- at bruk av håndalfabet tjener til å forsterke begrepsinnlæringen
- at den døvstumme har evne til å lære å munnavlese
- at man som voksen skal uttrykke seg gjennom tale - ikke tegn.

Heinickes ABC- og lesebok.





Den første døveskole med talemetoden.
I 1778 åpnet Heinicke skolen sin i Leipzig med 9 elever. Den ble den første døvstummeskolen med et talemetodisk undervisningsopplegg. En kjenner lite til hvordan undervisningen ble lagt opp, ettersom Heinicke prøvde å hemmeligholde framgangsmåten sin. Den så han på som sin private eiendom og ville ikke dele den med andre.

Dyr skole
Heinicke startet en skole hvor foreldrene måtte betale dyrt for sine barn. Likevel kom han i økonomiske vansker. Han ble beskyldt for å være hard mot elevene, fikk et dårlig rykte på seg og elevtallet sank. Heller ikke alle var begeistret for resultatene som ble nådd i Heinickes skole. En mor skrev for eksempel om sønnen sin som hadde vært hos Heinicke i 4,5 år og kostet henne nesten 2.000 riksdaler, at han "var kommen slettere og mere uvitende tilbake enn da han dro derfra".

Litt mer om metoden
Om metoden til Heinicke vet en at når vokalene ble innøvd, måtte smaken erstatte hørselen. Hver vokal hadde sin smakskvalitet med ulike væsker som ble smurt på tungen. Diftongene ble øvd inn med en blanding av de to aktuelle væskene. - Ellers blir det hevdet at Heinicke benyttet seg av en kunstig strupe for at elevene lettere kunne få et naturligere stemmeleie, og en kunstig tunge når de artikulerte.

Bestemte væsker for ulike vokaler:
i .... skarp eddik
e ... vermouth extrakt
ä ... malörextrakt
a ... rent vann
o ... sukkervann
u ... bomolja

Den tyske metoden?
Mange mener at Samuel Heinickes motivasjon lå i hans oppfatning om at døvstumme hadde behov for å komme ut av isolasjonen som de l' Épées metode førte dem inn i.

Samuel Heinicke er grunnleggeren av den tyske døvstummeundervisningen, som også fikk stor betydning for metodespørsmålet i de nordiske landene.

Frem til Heinickes død i april 1790 hadde 100 elever gått på hans institutt. Etter Samuel Heinicke kalles gjerne talemetoden "den tyske metode". Dette er ikke historisk korrekt, for metoden var, som vi allerede har sett, både benyttet og beskrevet tidligere.

Døveskoler opprettes i Europa

Døveskoler i Europa
Tidligere var undervisningen av døve en privat virksomhet i Europa. Det fantes ingen regler for undervisningen. På slutten av 1700-tallet begynte man derimot å opprette døveskoler. Av nedenstående døveskoler regnes den som ble grunnlagt i Paris 1770 av abbé de l' Épée som den første døveskolen i verden. Det var den første døveskolen som var i ordnede former og som var åpen for alle fattige døve barn. Her er noen av døveskolene som ble opprettet i løpet av den første hundreårsperioden fra 1760.

 
1. Skottland, Edinburgh 1760
Thomas Braidwood
12. England, London 1792
John Townsend
23. Sverige, Stockholm 1808
Pär Aron Borg
2. Frankrike, Paris 1770
Abbé de l' Épée
13. Belgia, Tournai 1793 24. Sveits, Zürich 1809
Scherr
3. Tyskland, Leipzig 1778
Samuel Heinicke
14. Tyskland, Munchen 1798
Ernsdorfer
25. Skottland, Edinburgh 1810
de Lys
4. Østerrike, Wien 1779
Storck
15. Tyskland, Kiel 1799
Pfingsten
26. Sveits, Moudon 1811
5. Italia, Roma 1784
Silvestri
16. Spania, Madrid 1800
Josep d'Aléa, offentlig 1814
27. Polen, Warszawa 1817, Falkowsky
6. Frankrike, Bordeaux 1786
Abbé Sicard
17. Italia, Genova 1801
Assarotti
28. Belgia, Lüttich 1817
7. Tsjekkoslovakia, Praha 1786
Berger
18. Polen, Breslau (Wroclav) 1804
Bürgel
29. Irland, Dublin 1819
8. Tyskland, Schleswig 1787 19. Italia, Milano 1805
Eyrand
30. Portugal, Lisboa 1824
Pär Aron Borg
9. Tyskland, Berlin 1788
Esckhe
20. Russland, St. Petersburg 1806
Siegmund
31. Norge, Trondheim 1825
Andreas Christian Møller
10. Italia, Napoli 1789
Gozzolino
21. Danmark, København 1806
Peter Atke Castberg
32. Finland, Borgå 1846
Malm
11. Holland, Groningen 1790
Guyot
22. Tyskland, Gmünd, Württemburg, 1807 33. Island, Reykjavik 1867
Séra Páll Pálsson


Den franske metodens fall

Abbé Sicard, 1742-1822, Frankrike
Abbé Sicard, utdannet til døvelærer av abbé de l' Épée, opprettet en døveskole i Bordeaux i 1786.
I 1789 brøt den franske revolusjonen ut, og abbé de l' Épée døde samme år. Nasjonalforsamlingen utnevnte Sicard til de l' Épées etterfølger ved døveskolen i Paris i 1790. Skolen fikk nye lokaler og rykket opp til statsinstitut i 1791.

Under terroren i 1792 ble Sicard arrestert fordi han var prest. Han unnslapp såvidt bøddelen med knappes margin, og etter å ha holdt seg gjemt en stund vendte han tilbake til insituttet og gjenopptok undervisningen av døve.

Sicard hadde egne tanker om døve og undervisning
I følge Sicard hadde døve ikke noe eget språk og kunne derfor ikke tenke. Dette synet satte preg på det som senere ble kalt oralismen. Sicard ville gi elevene et språk og få dem til å tenke. Han forkastet de l' Épées diktatskriving (diktamentskriving) og innførte mer selvstendig arbeid, slik at elevene skulle oppnå større trygghet i forhold til språket. Men metoden ble ikke så fremgangsrik.

Abbé Sicard flyttet sin undervisning til Saint Magloire-seminaret, nåværende Saint Jacques-institutet i 1794. Han var en av sin tids fremste språkforskere, og prøvde å forandre de l' Épées tegnspråk ut i fra et ønske om å forbedre det, men det ble i stedet mer komplisert.

I 1808 ga Sicard ut sitt store verk, en grammatikk og ordbok i tegnspråket. ("Theorie des signes")

Under de såkalte "september-massakrene" i Paris, ble mange geistlige forfulgt, arrestert og henrettet. Abbeden Sicard ble flere ganger arrestert av de revolusjonære men slapp ut igjen. Han satt arrestert under Napoleon i 1799, og også under Louis XVIII.

Kunstneren L. Loustau har illustrert en situasjon (bildet) der urmakeren Monot tar Sicard i forsvar,og forklarer at "denne mannen må de revolusjonære la være i fred, - han er viktig for de døvstumme".
(Orginalbildet henger på døveskolen i Paris.)

 

Den tyske metodens fall

Dr Eschke (1766-1811), Tyskland
Heinickes svoger dr Eschke hadde studert døveundervisning i Wien og i Leipzig, og grunnla et døveinstitutt i Berlin i 1788. Etter Heinickes død i 1790 ble instituttet i Berlin sentralt for døveundervisningen i nord-Tyskland og et av moderinstituttene for den tyske metoden. På denne tiden begynte tegnspråket å få innpass i Tyskland. Man ble påvirket av den franske metoden som spredte seg til flere land.

Ved døveskolen i Leipzig ble Petsckhe Heinickes etterfølger av Petschke. Han hadde fått opplæring i og var innforstått med Heinickes metode, men på grunn av sykdom orket han ikke å føre metoden videre. Heinickes metode gikk derfor ut.

Datterskoler

a) Datterskoler til den franske metoden, påvirket av elevene til de l' Épée eller Sicard:

  1. Wien, Østerrike-Ungarn.
  2. Genova, Italia
  3. Groningen, Nederland
  4. Sveits
  5. Amerika

b) Skoler som var påvirket av den franske metodens grunnprinsipper:

  1. Den Castbergska skolen i København, som fikk betydning for undervisningen av døve, og dens start og utvikling i Danmark og Norge og til en viss grad i Sverige.
  2. Den første svenske døveskolen i Stockholm som fikk betydning for døveundervisningen i Sverige, Finland og Portugal.

c) Datterskoler til den tyske metoden:

  1. Døveskolen i Schleswig-Holstein.

 

Døveskole i USA


Døveskole i USA
I begynnelsen av 1800-tallet vekkes tanken om en døveskole i USA.

Allerede i 1679 ble det gjort ulike forsøk på å undervise døve, men helt frem til 1800-tallet sendte rike amerikanere sine døve barn til Europa for at de skulle få undervisning. En døv svoger av President Monroe underviste i Paris. Dessuten var det mange amerikanske døve elever som besøkte Braidwood Akademi i Edinburgh eller dro til London.

Cogswell tar initiativet
I USA, nærmere bestemt i Hartford i Connecticut bodde en lege som het Mason Cogswell. Hans datter Alice hadde mistet hørselen i to-års alderen på grunn av skarlagensfeber, og hennes taleevne var i ferd med å avta. Mason Cogswell ville ikke sende sin datter til Europa, og bestemte seg for å opprette en døveskole i USA. Han bad prestene om å finne ut hvor mange døve det var i USA slik at han fikk vite hvor mange døve det var i skolealder. Deres undersøkelse viste at det i 1812 fantes 84 døve i Connecticut og ca 2.000 døve i hele USA.

Cogswell kalte i 1815 inn ti av de mest fremstående medborgere i Hartford til et møte, hvor muligheten for å opprette en døveskole ble diskutert. Man besluttet å samle inn penger for å sende en person for å studere undervisningen av døve i Europa, og litt senere reiste Thomas H. Gallaudet.

Thomas H. Gallaudet (1787-1851), USA
Thomas H. Gallaudet som ble født i Philadelphia, hadde i unge alder flyttet til Hartford. Der hadde han blitt kjent med Cogswell, og begynt å undervise Alice etter en bok av abbé Sicard. Til tross for at det ikke inngikk i Gallaudets fremtidige planer å undervise døve, lot han seg overtale til å reise til Europa.

Gallaudet tenkte at døveskolen i USA skulle ta utgangspunkt i både fordelene ved den franske - og den engelske undervisningsmetoden.

I England oppdaget Gallaudet derimot at Braidwood hadde monopol på undervisningen av døve og at metoden var hemmelig. Gallaudet takket så nei til tilbudet om å lære den engelske metoden ved å jobbe som underlærer i tre år med elleve timers arbeidsdag. Abbé Sicard , de l' Épées etterfølger ved døveskolen i Paris, var i London på en forelesning, og tok med seg Gallaudet tilbake til Paris for å gi han et lynkurs i den franske metoden.

Døveskole i Hartford
Tre måneder senere reiste Gallaudet tilbake til USA sammen med Laurent Clerc, som selv var døv. De kom til USA i 1816 og da hadde Gallaudet vært borte i 15 måneder. Clerc viste seg å være uvurderlig når det gjaldt å vise hva døveundervisning, spesielt den franske metoden, kunne gjøre for døve. Han begynte med privatundervisning av general Grants niese, som ble flink i tegnspråk. Ved hjelp av allmenne midler og private donasjoner ble den første bestående døveskolen, American Asylum, bygget i 1817 i Hartford (med blant andre Alice Cogswell som elev). Dermed hadde den allmenne døveundervisningen og den franske metoden blitt overført til USA.

Gallaudet var skolens sjef frem til 1830, da tok han avskjed og ble sykehusprest i Hartford. Hans sønner fulgte farens fotspor og underviste døve.

Tegn og tale (1950): "Thomas Hopkins Gallaudet. De døves venn og velgjører."


Oppsummering av fire ulike metoder

Fire ulike metoder
I årene 1760-1880 var det fire ulike metoder som ble brukt i undervisningen av døve; skrivemetode (den spanske metoden), tegnmetode (den franske metoden), talemetode (den tyske metoden) og blandet metode (Deschamp's metode).

  1. Skrivemetoden
    Braidwood utviklet Wallis' metode som i sin tur hadde sin opprinnelse hos Bonet og Ponce.
    Håndalfabet og skrift ble brukt, og elevene ble trent opp til å skrive bokstaver for så uttale dem, deretter skrive ord og uttale dem.
  2. Tegnmetoden
    Abbé de l' Épée tok utgangspunkt i Bonets håndalfabet og utviklet så et tegnspråk. Det talte språket var et fremmede språk for døve, og all undervisning skulle derfor skje på tegnspråk.
  3. Talemetoden
    Samuel Heinicke ble talemetodens forgjenger i Tyskland. Artikulert tale var det eneste som var tillatt. Tegn, gester og håndalfabet skulle ikke brukes i undervisningen.
  4. Blandet metode
    Deschamps' metode var en blanding av tale-, tegn- og skrivemetode. Han brukte metodiske tegn, skrift, tale, munnavlesning og håndalfabet.

Dominerende metoder
Frem til den andre døvlærerkongressen i Milano 1880 var både tegnmetoden (den franske metoden) og talemetoden (den tyske metoden) dominerende.

Hvorfor ble taleundervisningen (den tyske metoden) foretrukket ved den andre døvlærerkongressen i Milano 1880?

Revolusjonen bryter ut
Den 14. juli 1789 brøt den franske revolusjonen ut og i 1804 kom Napoleon til makten. Frankrikes arméer rykket fram i Europa, og alt som var moderne i Frankrike ble spredt til andre land, også den franske metoden. Men da Napoleon tapte i 1814, ble det en opposisjon mot alt som kom fra Frankrike.

Nye Tyskland
Wienkongressen 1814-15 vedtok Europas nye grenser. Det tyske forbundet ble etablert i 1815 og bestod av 38 stater, tidligere fantes det mer enn 400 stater. Under Napoleonkrigen begynte en tysk nasjonalitetsfølelse å vokse frem, som førte til en større forening. Tyskerne var kjent for sin orden. I 1871 bestod forbundsstaten Tyskland av 25 stater, styrt av Otto von Bismarck, kalt "jernkansler", som er en regjeringssjef .

Den tyske metoden gjenopprettes
Den første døvelæreren, som gjenopprettet den tyske metoden, var tyskeren Johann Baptist Graeser (1766-1841). Han syntes som Heinicke at den beste måten å integrere døve i samfunnet på, var å lære dem å samtale som en hørende. Det skulle slettes ikke brukes kroppspråk.

Samtidig begynte man også i Frankrike å ta avstand til bruk av kroppsspråk, og den tyske metoden vant frem i døveskolene i Frankrike. Allerede på de l' Épées tid hadde taleundervisningen forekommet ved institutett i Paris, men taleundervisning ble ikke innført i Bordeaux før i 1839.

Den tidens døvelærere var klar over at døve lærte mindre med talemetoden. Hvorfor brukte man da den orale metoden? Ettersom døvhet ikke kunne helbredes ved hjelp av medisin, mente de at døve burde gjøres talende for å bli normale.

Den orale metoden foretrekkes
På den tiden kunne man ikke måle graden av hørselskader, alle som ikke hørte normalt ble definert som døve. Men døve fikk ikke eksistere som en egen gruppe, de ble sett på som hørende og skulle trenes opp til å kunne snakke. Tegnspråk var ikke et middel som kunne brukes for å overføre kunnskap, og man hadde tre argumenter for den orale metoden:

Døve og tuberkulose
Døve barn ble rammet av tuberkulose i større grad enn hørende, og man trodde det skyldes at de ikke brukte lungene på riktig måte. Senere fant man ut at den virkelige årsaken var at døve barn bodde på internat under dårlige hygieniske forhold. Denne årsaken og spredningen av tuberkulosen ble først oppdaget på slutten av 1800-tallet.

Nye døvelærere taler for talemetoden
Den tyske døvelæreren Victor August Jäger publiserte et angrep mot tegnspråk og håndalfabet, og var samtidig imot det systemet som skilte døve fra andre mennesker. En annen tysk døvelærer, Friedrich Moritz Hill (1805-1874), talsmann for talemetoden, fikk stor innflytelse på utdanningen av døve og drev selv med utdanning av døvelærere.

En av etterfølgerne til Hill var David Hirsch (1813-1896) som i 35 år var leder for døveskolen i Rotterdam. Den italienske presten abbé Balestre (1843-1886) besøkte Hirsch i år 1861, og da han kom tilbake til Italia spredte han den muntlige undervisningsmetoden. Det mest betydningsfulle han gjorde var å påvirke abbé Giulo Tarra (1832-1889), bestyrer for døveskolen i Milano, til å ta i bruk talemetoden. Det at den tyske metoden spredte seg skyldes at Tyskland var det dominerende landet i Europa etter den fransk-tyske krigen i 1870-71, da Tyskland beseiret Frankrike.

Den orale metoden slår gjennom
Den første døvelærerkongressen fant sted i Paris i 1878. Enda det var 10 år etter den fransk-tyske krigen, var det meningsløst å snakke om en tysk metode i Frankrike, bare navnet på metoden var avskrekkende nok. På den andre døvelærerkongressen i Milano i 1880 snakket man ikke om "den tyske metoden", de diskuterte istedet "den rene orale metoden". Kongressen hadde 255 deltakere som representerte døveskolene fra hele verden. Deriblant 157 fra Italia (hvorav 98 var fra Milano), 67 fra Frankrike, 12 fra England, 8 fra Tyskland, 6 fra USA og Belgia, Canada, Norge, Russland og Sverige hadde en representant hver.

abbé Guilo Tarra

Ordstyrer for Milanokongressen var abbé Tarra, som flere år tidligere hadde gått over til taleundervisning. Man førte hete diskusjoner for og mot den orale metoden, og rapporter fra talsmenn av ulike metoder ble lest opp. Noen foreslo blanding av tale- og tegnmetoden, men det var den orale metoden som gikk seirende ut.

Resolusjon
Følgende resolusjon ble vedtatt med overveldende majoritet i kongressen:

"Kongressen, som anser at talen uimotsigelig er overordnet tegnspråk, når den døve skal tilbakeføres til samfunnet og få en mer fullstendig kunnskap om språket, bør talemetoden foretrekkes fremfor tegnmetoden i undervisning for døve."

 

Kontrollspørsmål/diskusjonsspørsmål:

  1. Hva slags syn hadde Aristoteles og Augustin på døve?
  2. Hvorfor tror du at Augustin og Aristoteles hadde slike syn på døve?
  3. Hvordan prøvde folk å helbrede døvhet?
  4. Hvorfor tror du at folk trodde at de døvstumme kunne høre og snakke "igjen"?
  5. Hva har Hieronymys Cardanus gjort for døve?
  6. Hva var hans grunntanke?
  7. Hvordan ble Pedro Ponce de Leon interessert i døve?
  8. Hva skjedde i Spania på Ponce's tid og hva betydde det for døve?
  9. Hvordan var Ponce's undervisning?
  10. Hva betyr det som står på Ponce's gravstein?
  11. Skriv litt om innholdet i Juan Pablo Bonet's bok fra 1620.
  12. Hvordan var Bonet's undervisning?
  13. Hvorfor tror du at Ponce og Bonet brukte håndalfabet i undervisningen sin?
  14. Hvorfor blir Bonet's metode kalt for den spanske metoden?
  15. Hva var Johan Konrad Amman's grunnstein i hans undervisning?
  16. Hvordan var John Bulwer's undervisning?
  17. Hvem er Daniel Whaley? Hvem underviste han?
  18. Hvorfor tror du talen til Daniel Whaley var monoton?
  19. Hvem er den første kjente døvelæreren i Frankrike?
  20. Hvorfor ble læreren presentert for kongen?
  21. Hva slags metode brukte han i undervisningen?
  22. Pereira observerte døve, hva så han?
  23. Hvordan underviste Claude Francis Deschamps?
  24. Døveundervisningens første periode - hvilken tid er det?
  25. Skriv litt om døvelærere på denne perioden.
  26. Hvem var de tre mest kjente døvelærere i døveundervisningens andre periode?
  27. Hva var Thomas Braidwood's undervisningsmetode?
  28. Hvorfor hemmeligholdt Braidwood sin metode?
  29. Hvordan begynte abbe Charles-Michel de l' Épée å undervise døve?
  30. Hva slags syn hadde han på tegnspråket?
  31. Hva var hans grunnleggende utgangspunkt i undervisningen?
  32. Hva kalles hans metode?
  33. Hvem var de l' Épée i strid med i spørsmålet om hvilken metode som var best?
  34. Hvordan var Samuel Heinickes undervisning?
  35. Hva slags rykte hadde Heinicke?
  36. Hva kalles hans metode?
  37. Hvorfor tror du at Heinicke oppnådde dårlige resultater på sin døveskole?
  38. Når og hvor ble den første døveskolen i verden opprettet?
  39. Når og hvor ble døveskolen i Norge opprettet?
  40. Hvorfor falt den franske metoden?
  41. Hva gjorde Sicard's med de l' Épées tegnspråk?
  42. Hvorfor falt den tyske metoden?
  43. Hvor ligger skolene som regnes som datterskoler til den franske metoden?
  44. Hvordan ble døve i USA undervist frem til 1800-tallet?
  45. Hvorfor vil Cogswell opprette en døveskole i USA?
  46. Hvem stod bak opprettelsen av den første døveskolen i USA og hvordan?
  47. Hvem er Thomas Gallaudet?
  48. Hvilken metode brukte han på døveskolen i USA?
  49. Hvordan er skrivemetoden og hvem regnes som grunnlegger?
  50. Hvordan er tegnmetoden og hvem regnes som grunnlegger?
  51. Hvordan er talemetoden og hvem regnes som grunnlegger?
  52. Hvordan er blandet metode og hvem regnes som grunnlegger?
  53. Hva skjedde 14. juli i 1789 og hva skjedde med den franske metoden?
  54. Hvorfor spredte den franske metoden seg til Tyskland?
  55. Hvem gjenopprettet den tyske metoden og hvorfor?
  56. Hva slags grunner hadde man for den orale metoden?
  57. Hva ble diskutert på den andre døvelærerkongressen i Milano 1880?
  58. Hva kom de frem til?
  59. Hvorfor tror du at den orale metoden vant til tross for at døvelærere på denne tiden visste at døve lærte mindre med talemetoden?
  60. Kunne det som skjedde på den andre verdenskongressen for døvelærere i Milano 1880 vært unngått? Hvorfor/hvorfor ikke?

 

Kilder:

Eriksson, Per: "Dövas Historia." SIH Läromedel, 1993.
Calixte, Arnaud: "Abbé de l' Épée og hans verk." Biografi. Døves Forlag AS 1989.
Andersson, Bo og Hammar, Åsa: "När hände vad i dövas historia." SIH Läromedel, 1996.
Skjølberg, Trygve: "Trondheim offentlige skole for døve 1825-1986 med hovedlinjene i døveundervisningens historie ute og hjemme." Døves Forlag AS, 1992.