Webhefte 5


cancel

Den norske døveskoles historie

Forfatter: Thorbjørn Johan Sander


Klikk på de ulike emnene du ønsker å lese. Du kan velge om du ønsker å lese teksten eller se på videoen. Det er laget kontrollspørsmål til hvert emne, og på slutten er det også langbesvarende oppgaver som dere kan jobbe med enten individuelt eller i grupper.

Starten på norsk døveskoles historie

Egen døveskole i Norge

Hvordan var undervisningen på skolen?

Talemetoden brukt i utlandet

Talemetoden kom til Norge

Talemetoden - hvordan fungerte den?

Eksternat- eller internatskoler?

Døve studenter

Skoleplikt for døve

Skoler nedlegges

Tegnspråk i undervisningen?

Nye skoler

Stor utvikling videre

Oppgaver

Tilleggsstoff, ulike artikler fra Tegn og Tale og Døves Tidsskrift



Starten på norsk døveskoles historie

Vi kan si at den norske døveskoles historie begynte i Danmark, i 1807, den gangen Norge lå under Danmark. Kongen bestemte at døveskolen i København skulle være felles for de to landene, men det var bare to norske døve som begynte på døveskolen i København. Den første av dem ble utvist på grunn av dårlig oppførsel. Den andre var Andreas Christian Møller fra Trondheim. Han gikk der fram til han ble konfirmert i 1815. Møller jobbet senere som hjelpelærer på døveskolen i København. Han ble altså den første norske døve som gikk på skolen, og den første døve i Norden som jobbet som lærer for døve.


Egen døveskole i Norge

Etter hvert skulle vi få en egen døveskole i Norge. Arbeidet med å få døveskole her i landet begynte mens Møller var på døveskolen i København. Arbeidet ble forsinket i 1814 da Norge ikke lenger var under Danmark, men kom under Sverige. Dermed ble det Sverige som skulle bestemme beliggenheten av døveskolen i Norge. Her i landet var det bare en person som kunne undervise døve og det var A.C.Møller. Det ble derfor bestemt at døveskolen skulle ligge i Trondheim.

De første lokalene til døveskolen, som lå i Waisenhuset, ble innviet 1.april 1825. Huset står der den dag i dag. I starten hadde skolen 7 elever, men i løpet av ett år økte antallet til 20. Andreas Christian ble ansatt som førstelærer på skolen, mens hans bror, som var hørende, ble andrelærer. Faren til Andreas Christian Møller fikk ansvar for økonomien og ble husfar på døveskolen.


Andreas Christian Møller


Waisenhuset i Trondheim var den første døveskolen i Norge.


Resymé

Kontrollspørsmål

1. Når kom døveskolen i København?

2. Hva skjedde i 1814 som forsinket arbeidet med å få egen døveskole i Norge?

3. Når ble den første døveskolen i Norge stiftet og hvor var det?

4. Hvem jobbet på døveskolen?



Til toppen





Hvordan var undervisningen på skolen?


Skolen brukte tegnmetoden som Andreas Christian Møller hadde lært i København og som han ønsket å videreføre i Norge. Tegnmetoden gikk ut på å undervise elevene på tegnspråk, med håndalfabet og skrift på tavlen. Det var ingen tale- eller munnavlesningstrening på skolen. Skoletiden varte bare i 5 år. Undervisning etter denne metoden førte til at elevene ble døvstumme, for de lærte ikke å tale. Det de lærte var å lese, skrive, litt regning og tegning. I tillegg var det mye kristendomsundervisning for å forberede elevene til konfirmasjonen, for da ville de få spørsmål av presten og måtte svare riktig.

Det ble brukt mye bilder i undervisningen. Læreren pekte på bildene for å forklare hva det var og på denne måten fikk barna undervisning i norsk. På dagtid var elevene i klasserommet, mens de på kvelden jobbet nede på verkstedet. Jentene arbeidet med håndarbeid, som blant annet sying, strikking og hekling.

Døveskolen i Trondheim var for barn fra hele Norge. Skolen var ikke stor og hadde ikke kapasitet til å ta i mot alle, mange barn kom aldri på skolen og lærte derfor ingen ting. Noen
foreldrene syntes kanskje det var best at barna hjalp til hjemme istede eller at det ble for mye ekstra utgifter til skolen. Det var mange fattige folk på den tiden som ikke hadde råd til å sende barna sine på døveskolen. Staten betalte ikke alle utgifter og det førte til at flere barn aldri fikk skolegang.

Resymé

Kontrollpørsmål

1. Hvilken metode brukte Andreas Christian Møller i undervisningen på døveskolen i Trondheim og hvor hadde han lært den?

2. Hvor lenge gikk elevene på skolen den gangen?

3. Hvorfor var det mye kristendomsundervisning på skolen?

4. Hvem kunne gå på døveskolen i Trondheim og kom alle døve barn dit? Hva var årsaken?



Til toppen





Talemetoden brukt i utlandet

Folk begynte å diskutere talemetoden. Noen hadde hørt at døve barn i andre land lærte å snakke. Hvorfor var det ikke slik i Norge? Døveskolen i Trondheim fikk dermed en skolekommisjon, en slags tilsynskomité. I 1840 kom de med sterk kritikk til undervisningen på skolen fordi barna ikke lærte å skrive godt nok norsk og de lærte heller ikke å tale slik som barna i utlandet. Komiteen mente det var for dårlig undervisning på døveskolen i Trondheim.

Det førte til at staten ga stipend til en mann som skulle reise til utlandet for å studere hvordan de underviste døve. Mannen som fikk stipendet var Lars Smith. Han reiste i 1842 til Tyskland hvor han studerte bruken av talemetoden. Da han kom tilbake til Norge var han overbevist om at undervisningen her i Norge måtte endres til talemetoden slik som i Tyskland.

Problemet var at døveskolen i Trondheim hadde en døv døvelærer og det var dermed ikke mulig å gjennomføre undervisning etter ren talemetode. De fortsatte å bruke tegnmetoden som var noe forbedret i tillegg til at det ble brukt litt tale og munnavlesning.


Lars Smith reiste til Tyskland for å studere talemetoden.


Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hvorfor fikk døveskolen i Trondheim kritikk av skolens tilsynskomitéen?

2. Hvem var Lars Smith?



Til toppen





Talemetoden kom til Norge

Folk presset på for å få talemetode i Norge, til slutt utlyste Stortinget et nytt stipend til en som ville reise ut for å studere døveundervisningen i Tyskland og andre land.

Fredrik Balchen var den som fikk dette stipendet og reiste til Tyskland. Da han kom tilbake igjen visste han ikke hvor han skulle starte å undervise. Han ville etablere en døveskole i Oslo, men hadde ingen penger og fikk ingen hjelp fra staten. Staten sa han måtte starte selv og finansiere skolen på egenhånd. Balchen måtte dermed jobbe og spare penger for å kunne etablere en skole. I januar 1848 begynte han å undervise to døve barn privat hjemme på hybelen sin og senere i april økte det til 3 døve barn. I undervisningen sin brukte han talemetoden som han hadde lært i Tyskland .Han underviste både i tale og munnavlesning. (Red.anm. Døveskolen i Oslo ble opprettet i 1848, undervisningen foregikk i gamle Fuhrs gård. Her ligger nå Grand Hotell, i Karl Johansgate 31)

To år senere ble det også etablert døveskole i Bergen og Kristiansand. I løpet av to år fikk vi altså døveskoler i Oslo, Bergen og Kristiansand som alle brukte talemetoden.

I 1858 ble skolen til Balchen flyttet til Schafteløkken på Frogner. Slik så Balchens Døvstumme- institut på Schafteløkken ut, sett fra inngangssiden, på den tiden.

Trondheim ble også presset til å bruke talemetoden i sin undervisning. Det førte til at skolen ble delt i to, en taleskole og en tegnskole. Etterhvert ble skolene slått sammen igjen og undervisningsformen ble talemetoden. Dette ble da undervisningmetoden for alle døveskolene i Norge.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva het den nye mannen som dro ut for å studere døveundervisningen i Tyskland?

2. Når kom døveskolene i Oslo, Bergen og Kristiansand?

3. Hvilken virkning hadde det på undervisningen på døveskolen i Trondheim at de startet med undervisning av døve i Oslo, Bergen og Kristiansand?


Til toppen





Talemetoden - hvordan fungerte den?

Fra 1850-årene ble nesten alle døve barn i Norge undervist etter talemetoden. Dere har sikkert hørt om Milanokongressen. Det var mange som mente at det der ble bestemt at det skulle bli forbudt med tegn i undervisningen, men det stemmer ikke helt. Norge begynte med talemetoden i 1850 og kongressen var ikke før i 1880.

Når barna kom til skolen var de vanligvis 9 år, mens noen ventet til de ble 10 -11 år fordi de mente at det ikke var bra for små barn å begynne på skole. Skolen brukte stort sett talemetoden, men var likevel litt fleksibel. Lærerne så de nye barna som kom til skolen og som ikke kunne noe ting fra før, da var det umulig med taleundervisning. Læreren brukte noen naturlige tegn i begynnelsen og barna lærte etter hvert flere ord. Når de hadde lært mange nok ord, sluttet lærerne å bruke tegn og begynte med tale.

På skolen var det et prinsipp at all kommunikasjon mellom døve og hørende skulle være muntlig med både stemme og tale. Tegnspråk var ikke tillatt og elevne måtte bruke stemme til lærerne og andre ansatte og for å oppfatte de hørende måtte de munnavlese. Dette gjaldt både i klasserommet og i fritiden, men barna seg i mellom brukte selvfølgelig tegn når de skulle prate med hverandre.

Det var ikke total forbud med tegnspråk i skolen, men i klasserommet måtte de bruke talemetoden med både tale og munnavlesning. På fritiden kunne elevene kommunisere med tegn seg i mellom. Skolen hadde altså to ulike språk på den tiden med tegn i fritiden og tale i skolen. Tavlen ble brukt mye, blant annet når læreren måtte skrive ned det som elevene ikke oppfattet.

Hørende barn lærer sitt eget språk på en naturlig måte ved å lytte og være sammen med familien. På samme naturlig måte lærer døve barn tegnspråk ved sosialt samvær med hverandre. Det var stor stas når voksne døve kom på besøk på skolen, da lærte barna nye tegn og dermed ble barnas språk påvirket av de voksnes.

Læreren brukte mye artikulasjon trening, noe som var kjedelig for elevene. Læreren stod og pekte på dem med stokken og alle elevene måtte gjenta i kor det læreren sa. Det var viktig å trene opp stemmen. Det ble brukt mange timer på norskfaget. Med tanke på at elevene skulle ut i samfunnet sammen med hørende, var det nødvendig å lære seg hvordan de skulle forholde seg til det. Situasjonen var annerledes den gangen fordi de hadde ingen tegnspråktolker og heller ingen tegnspråkkurs. Alle barna på skolen skulle ut i arbeid med hørende og det ikke var mulig å kommunisere med dem ved hjelp av tegnspråk.

Resymé

Artikulasjonsspade som ble brukt under taletreningen. Originalstørrelsen var 14 cm lang.

Fredrik G.Balchen
Balchen ble omtalt som en meget dyktig lærer. Likevel virker det litt overdrevet når vi leser i hovedmeldinger hans fra for eksempel 1851, der han forteller om elevene i 2.klasse: "2.klasse, 6 elever. Alle disse taler godt og med letthet." Det virker litt merkelig at elevene etter bare to år på skolen kunne tale med letthet. I dag kan vi lure på om dette er mulig? Men dette står i årsmeldingen fra 1851.

Samme år hadde Balchen også en tegnklasse. Dette forklarte han slik: "Disse elevene begynte på skolen så sent. De var så gamle da de begynte at det var for sent for dem å lære å snakke, derfor var det nødvendig å brukte tegn til dem". Det var altså viktig å begynne å lære tale når man var liten.

 

Kontrollspørsmål

1. Når var Milano kongressen og hva ble drøftet der?

2. Hvor gamle var barna da de begynte på døveskolen?

3. Hvordan foregikk kommunikasjonen mellom døve og hørende på døveskolen?

4. Hvordan lærte barna seg tegnspråk?



Til toppen






Eksternat- eller internatskoler?

Hvordan bodde barna på døveskolen på den tiden? Den første skolen hadde et prinsipp om at barna ikke skulle bo på skolen. Skolen var en eksternatskole som bare skulle fungere som skole, mens elevene måtte bo hos privatpersoner rundt i byen. Skolen jobbet mye for å finne det rette pleiehjemmet for elevene sine og det var viktig at det var en bra og ansvarsfull familie. Skolen gjorde avtale om å betale litt penger til husfaren i familiene mot at elevene fikk bo hos dem etter skoletid. Det fungerte som et slags pleiehjem for elevene hvor elevene spiste middag og jobbet på verkstedet på kveldstid. Guttene fulgte husfaren sin, som ofte var skomakermester, skredder eller snekker for å lære yrket. Pikene bodde også privat, men de fulgte husmoren. De lærte hvordan de skulle stelle huset og lage mat.

Skolen mente dette prinsippet med at elevene skulle bo i det private hjemmet var viktig for elevene. Hvis elevene skulle være på skolen hele tiden både i undervisningstiden og på fritiden ville det medføre at de bare brukte tegnspråk. Skolen mente det var viktig at barna bodde hos hørende familier, slik at de også på fritiden kunne trene på å talen. I begynnelsen var det slik på alle døveskolene, men det fungerte ikke så bra fordi noen av barna ble misbrukt. Balchen i Oslo følte et stort ansvar for elevene. Da han hørte dette ble han skremt og var redd for at alle barna skulle bli misbrukt. Derfor ble skolen forandret til internatskole der alle elevene ble samlet for å bo sammen, dermed ble det lettere å ha kontroll og oversikt over elevene. Dette førte til at de ble nødt til å starte eget skomaker-, skredder- og snekkerverksted. På dagtid fikk elevene undervisning på skolen og etter at de hadde spist middag var de nede på verkstedet. På denne måten vokste tegnspråkmiljøet i og med at barna var mere sammen på fritiden og kunne bruke tegnspråk, i motsetning til i undervisningen der det fortsatt ble brukt tale.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hvordan bodde barna i begynnelsen da døveskolen ble opprettet?

2. Hva oppdaget skolen og hvorfor ble det opprettet eget elevhjem på døveskolen?

3. Hvilken betydning hadde det for tegnspråk?

Til toppen







Døve studenter

Så kom de første døve studentene. Balchen i Oslo var en meget dyktig lærer, men han var ikke helt fornøyd med at døve gutter bare kunne bli skomakere, skreddere eller snekkere. Mange av dem hadde gode evner og kunne utdanne seg innen andre yrker. Han gav derfor noen av elevene ekstra undervisning i andre språk, geografi og historie. I Oslo var det flere døve som begynte å jobbe som boktrykkere, typografer, bokbindere, gullsmeder og karttegnere. Han klarte å bevise at hvis døve fikk tilbud kunne de klare å utdanne seg innen andre yrker også.

Balchen ønsket å gi døve enda flere muligheter og startet derfor en egen "artiumklasse" for å gi døve høyere utdanning i teoretiske fag. Resultatet av dette ble at to døve gjennomførte artiumeksamen på universitetet i Oslo i 1871 med utmerkede karakterer. Mange, også folk i andre land, ble imponert over at de to døve oppnådde så gode resultater på eksamen. 1871 var et viktig år fordi Balchen klarte å bevise at døve kan utdanne seg til hva som helst bare de får riktig undervisningstilbud.

Noen mente at de to første døve studentene fra Norge var døvblitte, men dette stemmer ikke. Den ene var født døv, og den andre ble døv da han var 5 år gammel.

Lars Havstad Halvard Aschehoug


Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva betyr s-yrker og hvilke yrker hører under denne gruppen?

2. Hvorfor opprettet Balchen egen artium- klasse?

3. Når kom de første døve studenter og hva het de?



Til toppen








Skoleplikt for døve

Til å begynne med hadde døve ingen skoleplikt. I mange år var det helt frivillig om foreldrene ville sende barna til en døveskole eller holde dem hjemme. Denne ordningen var man ikke fornøyd med og det ble derfor jobbet med et krav om skoleplikt for døve. I 1881 ble skoleplikten for døve vedtatt. Det betydde at alle foreldre måtte sende sine døve barn i skolepliktalder til en døveskole. Foreldrene slapp å betale, det var staten som dekket utgiftene. Selv om denne loven ble vedtatt i 1881 hadde man den gangen ikke nok skoleplasser til alle døve barn. Det ble dermed satt i gang et stort arbeid for å etablere flere døveskoler. Loven trådte ikke i kraft før i 1883, da ble alle døve barna i skolepliktalder sendt på døveskolene rundt omkring i landet.

Vi fikk flere døveskoler, to i Trondheim og to i Oslo. Den ene var taleskole med streng talemetodikk, mens den andre hadde en blandet metodikk med både tegn og tale. Det ble også opprettet døveskoler i Bergen, Kristiansand og Hamar. Skoletiden for døve ble forandret fra 5 til 8 år.

Bilde av elever og personalet ved 100- årsjubileet i Trondheim 1.april 1925.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Når ble det vedtatt skoleplikt for døve?

2. Hvilken konsekvense fikk det for døveskolene da skoleplikten kom?

3. Hvor lang var skoletiden etter at skoleplikten ble innført?


Til toppen




Skoler legges ned

Det var mange barn på døveskolene på denne tiden. Noen steder ble klassene så store at de måtte deles i 2, 3 eller helt opp til 4 grupper, a-, b-,c- og av og til d-klasser. Skolene hadde mellom 60 og 100 elever.

Etterhvert ble det færre døve barn, og skolene i Bergen og i Kristiansand ble derfor nedlagt. Den ene skolen i Oslo ble flyttet til Holmestrand og i Trondheim ble de to skolene slått sammen. Senere måtte skolen på Hamar også nedlegges, og tilslutt var det bare 3 barneskoler for døve igjen.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hvor mange elever var det på døveskolene på den tiden?

2. Hva skjedde da elevtallet minket?


Til toppen





Tegnspråk i undervisningen?

Noen begynte å fundere på om man skulle ta i bruk tegnspråk i undervisningen. Dette ble en veldig viktig sak som skapte store diskusjoner i mange år. Den første døveskolen i Trondheim startet med tegnmetoden, men gikk senere over til talemetoden. Det ble forbudt å bruke tegn i undervisningen og barna fikk kun bruke tegn på fritiden. Talemetoden var i bruk til lenge etter andre verdenskrig. Norges Døveforbundet ble stiftet i 1918, og i 1920 hadde de et landsmøte der det ble lagt inn forslag om å få tegnspråk inn i skolene igjen, men forslaget ble forkastet. Flere døve syntes det var for tidlig å gjennomføre noe slikt og ønsket å vente litt. Likevel fortsatte døveorganisasjonen å kjempe for å få tegnspråk inn i skolene. De mente det var vanskelig for døve barn å munnavlese læreren hele dagen, dessuten var det anstrengende og slitsomt for øynene. Derfor mente de at man måtte bruke tegnspråk i undervisningen.

Den første skolen med lærere som fikk lov til å begynne å bruke tegn igjen var yrkeskolen for gutter i Bergen som ble opprettet i 1942. Selv om det ikke var rent tegnspråk lærerne brukte, men tegn som støtte til tale, så hadde de nådd et mål.

Det kom merkelige påstander fra flere døvelærere om at det var greit at de brukte tegn på yrkeskolen fordi det var større barn der, men å bruke tegn til småbarna var ikke tillatt. De måtte vente til de ble større og begynte på yrkeskolen. Norges Døveforbund kjempet videre for tegnspråket og i 1960 begynte skolene gradvis å bruke litt tegn, men bare som støtte til tale i undervisningen. Det har vært en gradvis utvikling helt fram til i dag hvor vi har fått tegnspråk som undervisningsspråk i skolen. Men døve har måttet kjempe en lang kamp mot døvelærere for å nå dette målet.

Resymé


Kontrollspørsmål

1. Hvilket forslag ble lagt fram på landsmøtet i Norges Døveforbund i 1920?

2. Når ble yrkeskolen for gutter i Bergen opprettet og hvordan foregikk undervisningen på skolen?

3. Når begynte de gradvis å bruke tegnspråk i undervisningen på døveskolene?


Til toppen





Nye skoler

Under okkupasjonen i 1940 - 45 var det mange foreldre som holdt barna sine hjemme fordi de var redde for å sende dem til døveskolen. Norge var i krig og de ville ha barna sine trygt hjemme.

Det herjet også en epidemi med "røde hunder" som førte til at det ble født mange døve barn. Etter krigen sto mange døve på venteliste for å komme inn på skolene. Det måtte opprettes en ny døveskole og skolen på Åsgårdstrand ble flyttet til Nærmo, Øyer døveskole. Elevantallet økte igjen, men senere har det bare blitt færre elever og nå hadde vi bare tre barneskoler igjen.

Oslo kommune opprettet en egen skole for tunghørte på Ila og etter hvert kom det også flere døve på denne kommunale skolen. Jevnaker almskole, som skulle være en fortsettelsesskole i teoretiske fag for døve, ble nedlagt. I Stavanger ble det opprettet en yrkeskole for døve jenter, mens gutteskolen lå i Bergen - de to skolene var helt adskilt fra hverandre.

Etterhvert ble også Ål Folkehøgskole for døve startet.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva slags epidemi kom etter krigen og hvilken konsekvense hadde den for døveskolen?



Til toppen


Stor utvikling videre

I dag har vi flere skoletilbud for døve . Vi har førskole, grunnskole og videregående skole. Døve kan også gå på høgskole ved bruk av tolk. Det har skjedd store forandringer og utviklingen i de siste 30- 40 årene har vært enorm. Elevtallet i de statlige skolene er redusert, men døve barn og ungdom har fått et mye bedre tilbud. I dag har døve mange valg muligheter hvis de ønsker å ta videregående og høyere utdanning ved bruk av tolk.

Bak denne utviklingen ligger en lang kamp døveorganisasjonen har stått i spissen for. De har kjempet for at døve skulle få en bedre skolegang og har forsøkt å gi døve et mest mulig likt skoletilbud som hørende.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hvordan er døves skoletilbud i dag sammenlignet med før og hva slags skoler finnes det for døve i dag?

2. Hvordan er døves utdanningsmulighet i dag?



Til toppen






Oppgaver

  1. Se i boken "Andreas Christian Møller. Døvstummeinstitutet i Trondhjem og pionertiden i norsk døveundervisning", skrevet av Trygve Skjølberg (Døves Forlag, 1989) og lag en liten presentasjon på video av A.C.Møller og hans oppvekst fram til han opprettet døveskolen i Trondheim.

  2. Hva het taleskolen som ble opprettet i Trondheim og hvem var bestyrer på denne skolen? (se i boken "Trondheim offentlige skole for døve", Trygve Skjølberg)

  3. Hvilke konsekvenser tror du Milano kongressen hadde for utviklingen av døveundervisning i Norge og resten av Europa? Hvordan tror du tegnspråkets status hadde vært i dag hvis det ikke var for Milano- kongressen?

  4. Hvordan vil dere beskrive kommunikasjon mellom hørende og døve på døveskolene i dag?

  5. Hvordan fungerer taletreningen på skolen i dag sammenlignet med før i tiden?

  6. Undersøk om det er noen av døveskolene som fremdeles fungerer som internatskole i dag.

  7. Døveskolene har alltid vært viktige samlingssteder for døve. Døve kom til døveskolene for å treffe andre døve. Hvordan er det i dag? Har døveskolene en like viktig rolle for utviklingen av tegnspråk og døvemiljøet?

  8. Hvordan er det for døve som ønsker å ta høyere utdanning i dag? Undersøk døves utdannings muligheter og sammenlign det med hvordan det var tidligere.

  9. Hvordan er tilgangen på tolk for døve som ønsker å ta høyere utdanning? Er det bedre nå, i tilfelle hvorfor?

  10. Hvordan var fagplanen/undervisningsplanen på døveskolene før? Se i ulike historiebøker og finn informasjon om undervisningen på døveskolen i gamle dager.

  11. Finn ut hva som står under §2-4 Rett og plikt til opplæring for hørselshemma i Forskrift for grunnskole, når trådte denne forskriften i kraft?

  12. Hvor mange døveskoler har vi i Norge i dag, og hvor mange av dem er statlige og hvor mange er kommunale?

  13. Stadig flere foreldre velger å integrere barna sine på hørende skoler i bostedskommunen, drøft hvilke konsekvenser dette har for døve med tanke på §2-4 i Opplæringsloven, og deres rett til opplæring etter de fire læreplanene (Tegnspråk som førstespråk, Norsk for døve, Drama og rytmikk og Engelsk for døve).

  14. Lag en tidslinje med oversikt over utviklingen fra den første døveskolen ble opprettet i Norge og frem til idag. Lag en video der du presenterer den på tegnspråk.

  15. Velg en av grunnleggerne av døveskolene i Norge som dere ønsker å vite mer om og lag en presentasjon av personen for resten av klassen.

  16. Hvis du skulle startet en drømmeskole for hørselshemmede, hvordan skulle den ha vært? Fortell på video.



Til toppen

 


Ulike artikler fra Tegn og Tale og Døves Tidsskrift:

Om A.C.Møller og Trondheim offentlige Døvstumme institutt (Døves Tidsskrift nr. 7 1975)

Om døvstumme instituttet i Kristiania (Døves Tidsskrift nr 2. 1975)

Fra døvestummeundervisningens historisk utvikling (Tegn og Tale nr.8 (år..) )

En artikkel fra Finland om hvor viktig det er for døve å lære å tale (Tegn og Tale nr.10 1943)

Om Fredrik G.Balchen og hans undervisnings metode (Tegn og Tale nr. 7 1944)

Om Fredrik G.Balchen (Tegn og Tale nr. 8 1944)

En annen døv student, Henning Irgens. (Tegn og Tale nr.7 1951)

Til minne om Lars Havstad, artikkel fra Tegn og Tale


Til toppen

 




Litteratur henvisning:

Skjølberg, Trygve: "Andreas Christian Møller. Døvstummeinstitutet i Trondhjem og pionertiden i norsk døveundervisning". Døves Forlag, 1989.

Skjølberg, Trygve: "Trondheim off. skole for døve 1825-1986". Døves Forlag, 1992.

Anderson, Per: "Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling". Hammerstads Boktrykkeri, Oslo, 1960.

Bjørndal, Per Sigmund: "Fra Lille Bloksbjerg til Nedre Gausen skole, 1881-1981", Vikhovtrykk 1981.

Sander, Thorbjørn Johan: "Døv i dagens norske samfunn - 1991." Døves Forlag, 1991.

Sander, Thorbjørn Johan: "Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år. Norges Døveforbund 1918-1993." Døves Forlag, 1993.

Sander, Thorbjørn Johan: "Fra Christiania Døvstumme-Institut til Skådalen kompetansesenter". Skådalen kompetansesenter, 1998.