Webhefte 6


cancel

Idrett blant døve

Forfatter: Thorbjørn Johan Sander

Idrett og døve

Vi døve er heldige. Fysisk er det ikke forskjell på døve og hørende. Vi kan konkurrere med hørende. Døve kan også bli bedre enn hørende. Vi er heldige som kan drive med alle idretter.

Vi har mange eksempler på at døve er blitt like gode eller bedre enn hørende i idrett. Men noen synes det er vanskelig å trene sammen med hørende og det kan være vanskelig for døve å oppfatte det en hørende trener sier. Derfor har døve i våre store byer opprettet egne idrettslag for døve.

Vi har egne døveidrettslag, vi har døveidrettsforbund, vi har nordisk døveidrettsforbund, europeisk og internasjonalt (verdens-) døveidrettsforbund. Det siste har et langt navn på fransk, forkortet til CISS og det er de som arrangerer OL for døve.

Resyme


Første døveidrettslag

Det første norske idrettslag for døve ble stiftet i 1892, det er lenge siden. Navnet var De Døves Skiklub. Det var altså en skiklubb. Mange skiklubber ble stiftet på den tiden, altså på slutten av 1800-tallet. Det var en spesiell grunn til dette, Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland. Han ble en helt i Norge og mange ungdommer så opp til ham og ønsket å gjøre som han. Dermed ble det stor interesse for ski - alle ville gå på ski. Av den årsak ble det stiftet flere skiklubber i Norge, døve fulgte også med og de stiftet "De Døves Skiklub" i Oslo.

Formålet med klubben var å oppmuntre døve til å gå på ski. Tenk på hvordan det var den gangen, spesielt om vinteren, folk fyrte med ved eller kull og koks og det var mange fabrikker som spydde ut røyk. Det var veldig dårlig luft i byene. De Døves Skiklub hadde et viktig formål i det å få døve ut i frisk luft. De Døves Skiklub hadde også et annet viktig formål, Å bygge hytte. Dette var etter samme mønster som hørende skiklubber, ski og hytte. I helgene når de hadde fri fra jobben, kunne de ha som mål å gå på ski til hytta, spise og kose seg før de dro hjem igjen. En flott dagstur med frisk luft!

Resyme


Verdensberømt døv skøyteløper fra Norge

Skiklubben ble altså stiftet i 1892, men også før den tid hadde vi gode døve idrettsfolk. Spesielt en som het Carl Werner fra Oslo som var en kjent skøyteløper. Ikke bare blant døve, han var en av verdens beste skøyteløpere (også blant hørende) både i hurtigløp og i kunstløp. Han var meget populær og medlem i Oslo Skøyteklubb som hadde mange gode skøyteløpere den gangen. Carl fulgte med de hørende, fikk god hjelp og instruksjon. Han trente hardt for å bli like god som hørende.

Carl Werner hadde gått på døveskolen i Oslo, ja, han var faktisk døv. Han trente mye og konkurrerte med hørende. Han ville slå dem. Resultatene kom etterhvert og han ble kjent, ikke bare i Norge, men også i Europa. Han ble invitert til oppvisninger forskjellige steder i Europa. En av dem som beundret han var den tyske keiser Friedrich som inviterte Carl omigjen og omigjen i kongelige sammenkomster. Han var døv og selvsagt var døve i Norge stolt av Carl Werner. Da Werner sluttet som aktiv, var han med å stifte De Døves Skiklub hvor han også var med i styret. Carl Werner fikk en stor premiesamling, som siden ble gitt til Oslo Døves Sportsklubb, som oppbevarer dem. De som ønsker å se premiesamlingen kan se den i Oslo - premiene til den kjente skøyteløperen Carl Werner.

Fra Tegn og Tale, nr 5 1944: "Carl Werners minne"

Resyme


De døve var fattige…

Selv om døve i Oslo stiftet en skiklubb og oppmuntret døve til å gå på ski, hadde de problemer. Nesten alle døve var fattige og hadde dårlig arbeid, de slet med økonomien. Derfor hadde døve ofte ikke råd til å kjøpe ski.

Carl Werner, skøyteløperen, hadde en forretning i Oslo. Han hadde penger og kjøpte inn flere skipar som unge døve fikk på avbetaling over lang tid. Slik fikk flere døve anledning til å gå på ski. Det var også noen damer som gikk på ski om søndagen med kjole.

Det andre formålet var å skaffe ei hytte. Døve hadde ikke god råd, men jobbet likevel med å skaffe penger slik at de klarte å bygge ei hytte. Ved klubbens 10 års jubileum (1902) var hytta i Solliåsen i Lommedalen i Oslo ferdig. Det ble ei flott hytte med norskt flagg som driftige døve selv bygde.



Resyme


Gode skiløpere

Noen døve i Oslo var kjente skiløpere før skiklubben ble stiftet, en av dem var Fredrik Arbeck. Han konkurrerte med hørende både i langrenn, hopp og kombinert og tok mange premier. Fredrik Arbeck begynte å konkurrere tidlig på ski og var en av de beste blant hørende. 32 år gammel tok han 1. premien i seniorklassen i et hopprenn i Holmenkollen.

Resyme


Flere døve-idrettslag

Fra 1892 og utover var det idrettslag bare i Oslo, ikke andre steder i landet. Men når Døves skiklubb i Oslo hadde skikonkurranser, ble likevel døve fra steder som Trondheim og Bergen invitert til Oslo for å være med.

I 1905 ble "Døves Idrettsklubb" stiftet i Bergen og i 1908 kom Trondheim med "De Døves Idrettslag". Nå hadde vi tre døve idrettslag i de tre største byer i Norge. De arrangerte forskjellige konkurranser. Bergen begynte først med bare gymnastikk, Døvstummeforeningens gymnastikparti. De hadde en hørende instruktør fra militæret som instruerte i linjegymnastikk. De hadde oppvisninger for hørende som ble imponert over hvor dyktige de var, selv med hørende instruktør som ropte kommandoer.

Stavanger ventet helt til 1934 før "Stavanger Døves Idrettsforening" ble stiftet og nå var det fire idrettslag i Norge. Senere fikk vi små idrettslag eller -avdelinger flere andre steder. Noen av disse ble nedlagt men de fire største og sterkeste idrettslagene fortsatte.

Resyme


Turn og friidrett

Først var det altså bare ski i Oslo, og gymnastikk i Bergen.

I 1907 ble første nordiske døvekongress holdt i Danmark (København). Flere nordmenn dro dit. Samtidig ble det også arrangert nordisk konkurranse i friidrett i København. Mange fra Danmark, Sverige og Finland kom dit. De ble overrasket og syntes det var merkelig at ingen i Norge hadde begynt med friidrett enda, bare med ski og gymnastikk. Norge ble mobbet for det. De norske representantene fra kongressen kom hjem skuffet, men begynte arbeidet med å få folk til å begynne med friidrett. Det kom ett nytt lag i Oslo som ble kalt De Døves Turn- og Idrætsforening. Nå hadde Oslo to idrettslag for døve; ski og turn og idrett.

Det nye laget begynte med både turn og friidrett, og bare 3 år etter, var det et nytt nordisk mesterskap og døve fra Oslo, Bergen og Trondheim reiste dit. Tre år etter at de norske hadde blitt mobbet, tok de 14 premier! De andre landene ble overrasket over den store fremgangen i norsk friidrett.

Mange døve i Oslo var dyktige turnere. De hadde hørende instruktør og var med i konkurranser. Det var militærdisiplin og de kjøpte inn apparater.

Resyme


Kjente døve idrettsnavn i Trondheim, Oslo, Bergen og Stavanger:

Trondheim
Det var noen kjente idrettsnavn og etterhvert idrettstopper blant de døve i Trondheim. Det var spesielt Josef Ankile. Han var langdistanseløper som utviklet seg til å bli en av de beste blant hørende i Norge. Han var med i mange konkurranser for hørende i mange år og vant mye, også i terrengløp og oppnådde en stor premiesamling. Han ble blant annet Norgesmester på 10.000 m. (1921 red.anm).

Fra Tegn og Tale, 1950: "Josef Ankile"

 

Trondheim hadde en annen som var spesielt god. Han het Arvid Røstad og var god i hopp, lengde, høyde og stav. Han var med i verdensmesterskap for døve i friidrett der han tok flere premier (1930-årene red.anm.).

Olaf Garberg var også fra Trondheim. Han vant OL for døve i sleggekast flere ganger og var god i kule og diskos (OL-gull i 1965, -69, -73 og -77 red.anm.). Han deltok også i norgesmesterskap for hørende og oppnådde gode plasseringer. Han trente sammen med en norgesmester og en som hadde verdensrekord i sleggekast.

I nyere tid har John Solem tatt OL gull for døve i spyd (OL-gull i 1985, -89, -93 og -97). Det har altså vært flere trøndere som har gjort en god innsats i friidrett, både i Norge og i utlandet.

Oslo

Oslo fikk en ny stor skiløper i Ola Moon. Han var spesielt god i hopp, men også i langrenn. Han tok mange premier i kombinert, dvs. hopp og langrenn. Et år tok han "Damenes pokal" i Holmenkollen. Damenes pokal var en spesiell premie som skulle gå til den beste kombinerthopper. Døve Ola Moon tok den en gang (1950-årene red. anm.).


I de senere år hadde Oslo store skinavn som Torkel Hoff som tok OL-gull i alpin for døve flere ganger (OL-gull i 1983 og -97 red.anm.). Det var mange gode døve alpinister i verden, men Torkel tok likevel mange gull. I en periode var det umulig å slå ham.

Så var det en dame, Anne Marit Nøstvik (Karlsen) som egentlig var fra Finnmark, men bodde i Oslo som vant mye i langrenn (tok 2 OL-gull i 1971 red.anm.).

I senere tid har Tone Tangen Myrvoll vunnet mye og ingen har kunnet å slå henne i langrenn (tok tilsammen 7 OL-gull, 2 i 1995, 3 i 1999 og 2 i 2003 red.anm.). Hun var også en av toppene blant hørende i langrenn.

 

Døve konkurrerte også i kappgang og Oslo hadde i flere år to døve som var blant toppene i Norge sammen med hørende (1960-årene red.anm.). De ble også tatt ut i landskamp for hørende. Det var Odd Landehagen og Harald Angeltvedt. De konkurrerte og tok mange premier blant hørende.

Andre døve fra Oslo var vektløfteren Tor Hammerborg som også konkurrerte blant hørende og vant mye.

Badmintonspilleren Bente Andersen var også blant de beste blant hørende. Hun vant også OL-gull for døve i badminton (i 1985 og 1989 red.anm.).

I de siste årene har vi hatt stavhopperen Ole Theodor Sponberg som også konkurrerte med de hørende (OL-gull for døve i 1993 red.anm.).


Bergen

Bergens første, store idrettsmann var Waldemar Dale som var skomaker. Han var sterk i bryting og konkurrerte med hørende. Han var med i nordisk mesterskap for hørende og har en stor premiesamling.

Senere kom skiløperen Per Sikko som ble kretsmester for Bergen i hopp for junior. Han ble senere også kretsmester for senior i konkurranse med hørende i Hordaland fylke i kombinert, langrenn og hopp.

Hans Lie, alpinisten, konkurrerte med hørende og vant en masse. Bergen arrangerte et nytt utforrenn: "Ulriken Utfor" som gikk fra toppen av Bergens høyeste fjell. Hans Lie vant og fikk tittelen "Ulrikens konge". Ja, døve Hans Lie vant og alle døve jublet. Sist vant han veteran-NM for hørende i alpint.

Friidrettsmannen i Bergen, Endre Grytnes, konkurrerte jevnt med de beste hørende. Mest som høyde- og stavhopper. Han vant i sin tid kretsmesterskap i 10-kamp (1950-årene red.anm.).

Reidar Brenden, en god løper som vant flere konkurranser blant hørende i Bergen, både i baneløp og i terrengløp. Han vant mye i mange år. Han tok mange rekorder blant døve, også verdensrekord i lange løp for døve.

I de siste årene var Ingrid Eide Storedale den mest kjente. Hun drev med kappgang, langrenn og langdistanseløp. Hun vant mye og var på nivå med de beste hørende.

Stavanger
I Stavanger var det spesielt Bergit Rafoss Gundersen som konkurrerte med hørende og vant mye med hørende (1940 og -50 årene red. anm.).

Også Arnulf Pedersen konkurrerte mye og var på nivå med hørende i sprint og hekkeløp (1950-årene red. anm.).

Døve kan!

Disse mange eksemplene viser at også døve kan bli like god som hørende i idrett. Det er viktig at døve ungdommer ikke bare tenker på å være på nivå med de beste døve. De kan også trene og ha høyere mål som å slå de beste hørende. Vi har mange eksempler på at døve kan vinne hvis de trener godt og har sterk vilje i idretten.

Medaljer

Jeg har på meg to medaljer her. Disse medaljene er fra 1910 i nordisk mesterskap for døve i København. Det er en gull og en sølv. De tok en døv mann fra Bergen, Ansgar Breiteig. Han ble nr 1 i spyd og nr 2 i diskos i nordisk mesterskap for døve i København, altså i 1910.

 

Kontrollspørsmål:

  1. Hva heter det internasjonale idrettsforbundet for døve?
  2. Når og hvorfor ble det første døve idrettslaget stiftet?
  3. Hvorfor inviterte den tyske keiseren Friedrich Carl Werner flere ganger?
  4. Når og hvordan ble De Døves Skiklub's hytte bygget?
  5. Når og hvor ble andre døves idrettslag i Norge stiftet?
  6. Hvilken idrett var mest populær blant døve da idrettslagene ble opprettet?
  7. Hva skjedde med de døve under nordisk konkurranse i friidrett i København?
  8. Hvorfor tror du dette skjedde? Hva gjorde Norge med dette etterpå?
  9. Nevn noen navn i Trondheim, Bergen, Oslo og Stavanger og fortell hvorfor de ble kjent.

Oppgaver:

  1. Hva er CISS en forkortelse for?
  2. Står døvehytta på Solliåsen i Lommedalen fortsatt?
  3. Hvilken andre idrettslag har vi i Norge i dag i tillegg til Oslo, Trondheim, Bergen og Stavanger?
  4. Hvilken av døves idrettslag i Norge har idag egen døvehytte?
  5. Kjenner du navn på døve i Norge som idag konkurrerer på samme nivå som hørende? I hvilken idrett?
  6. Mange døve konkurrerte på samme nivå som hørende. Hva betydde dette for døves selvtillit, tror du?
  7. Er det lettere for døve å hevde seg i individuell idrett enn lagidrett? Hvorfor/hvorfor ikke?
  8. Hvordan er det i andre land? Er det noen døve i andre land som konkurrerer på samme nivå som hørende i sin idrett?

 

Nyttige nettsider:
http://doveidrett.no/

Litteratur:

Thorbjørn Johan Sander: ”Døveidretten i Oslo gjennom tidene”, utgitt 2001.
Knut Bjarne Kjøde: ”Norsk døveidrett gjennom 75 år”, Jubileumsskrift utgitt 2000.
Thorbjørn Johan Sander: ”Døves Idrettsklubb, Bergen, gjennom 50 år”, utgitt 1955.
Gunnar Hansen/Rune Anda: ”Døveidretten i Bergen, historikk 1905-1980”, utgitt 1981.
Årbøker for Norges Døve-Idrettsforbund.