Webhefte 7


cancel

Døve i arbeidslivet

Forfatter Thorbjørn Johan Sander

Døve i arbeidsliv

Da døveskolen i Trondheim ble opprettet i 1825 hadde skolen to viktige formål for undervisningen, den første var å forberede elevene til konfirmasjonen. I forbindelse med dette formålet måtte elevene lære å lese og skrive, slik at de til konfirmasjonen kunne klare å lese spørsmålene og skrive svarene. Dette var et meget viktig formål i døveskolen. Det andre formålet var å forberede elevene til arbeidslivet. Når elevene var ferdig med sin skolegang, måtte de være klare til å delta i arbeidslivet.

I forbindelse med det siste formålet var det også viktig å kunne regne. For i arbeidet krevdes det at man kunne beregne inntekter og skrive regnskap.

Andreas Christian Møller ledet undervisningen på denne skolen. Han hadde en del erfaring fra sin tid på døveskolen i Danmark og han visste hvordan han skulle undervise elevene. Møller var kjent for å være flink i håndverk, han var spesielt flink som dreier. Det var en del av snekkerhåndverket.


Før vi fikk døveskole

Før vi fikk døveskole i 1825 bodde de fleste døve på landet. Noen av dem fikk arbeide hjemme. Foreldrene deres lærte dem hvordan de skulle arbeide, de ble f.eks vist hvordan de skulle fiske, rake og melke kuene. Foreldrene praktiserte de ulike oppgavene og viste det for barnet sitt. Både døve piker og gutter jobbet på landet, og det språket de brukte hjemme med familien var hjemmelaget og ofte enkelt. De fikk både kost og losji, men det var ikke ofte de fikk lønn. Når foreldrene deres døde kunne det hende at de måtte arbeide hos broren eller søsteren sin. Det var også flere døve som gikk på legd, det var omtrent som uføretrygd. Det var et system de hadde på den tiden og fungerte på den måten at gårdene måtte ta ansvar for de som ikke kunne arbeide. Det var flere døvstumme som gikk fra gård til gård, og fikk kost og losji på de ulike gårdene. De kunne bli på en gård i et par uker før de flyttet på en ny gård. De måtte flytte mye og mange av dem hadde det vondt. Men vi vet om noen få døve som hadde fast jobb, for eksempel i Bergen var det to døve menn som arbeidet med å trekke fiskekasser fra båtene til Fisketorget. De hadde ingen skolegang, men fikk likevel fast jobb. Det var også en annen mann i Bergen som jobbet som vognsmanngutt, som en slags hjelpegutt for en mann som kjørte varer med hest og vogn. Han måtte hjelpe til med å laste varene på vognen. Dette er eksempler på døve i byen som kunne ha fast jobb uten å ha gått på skole.

Kontrollspørsmål

1. Hvilke to viktige formål hadde undervisningen på døveskolen da den ble opprettet i 1825?

2. Hvordan var situasjonen for døve før døveskolen kom?

3. Hva betyr det at det var flere døve som gikk på legd?

 



Så kom døveskolen

Da døveskolen kom skjedde det forandringer, døveskolen fikk ansvar for å gi døve opplæring i de ulike yrkene. Først kom det døveskole i Trondheim og senere i Oslo, Bergen og Kristiansand. På skolene hadde de verksted. Det var spesielt guttene som jobbet i verkstedet. De lærte snekring, sying og skomakerfaget. Noen av døveskolene hadde ikke eget verksted, elevene fikk derfor opplæring hos ulike håndverksmestere i byen. Elevene byttet på hvor de skulle være og etter konfirmasjonen var de fleste guttene klare for arbeidslivet hos ulike håndverkere. De fleste av guttene ønsket å bli skomakere og det ble etterhvert mange døve skomakere. Noen steder var det så mange skomakere at det ble lite arbeid på hver enkelt og de tjente dårlig og ble fattige. Dette ble et problem for disse guttene. Men det var også flere av dem som var kjent for å være meget dyktige og hadde gode arbeidsrutiner. Det var for eksempel en døv skredder i Oslo som fikk sy uniform til kongen, mens i Bergen var det en døv som jobbet fast som skredder for statsministeren Christian Michelsen. Døve var altså dyktige fagarbeidere allerede på den tiden.

Vanskeligere for jentene

For jentene var det vanskeligere. Skolen gav dem undervisning i håndarbeid og de lærte å strikke og sy. De måtte også delta i oppgaver som å vaske gulv og klær og de måtte lage mat på døveskolen. Da de forlot skolen kunne de jobbe som hushjelp eller tjenestepiker i byen. På landet kunne de hjelpe til med å melke kyr, lage mat, slå og henge opp gress. For jentene var det egentlig best å bli gift fort, fordi det ofte ikke var gode fremtidsutsikter for dem i arbeidslivet.

Målet til skolen med å gi pikene opplæring i husarbeid var å gjøre dem "gifteferdige" når de var ferdig på skolen. Mens for guttene var det viktig å bli klare for arbeidslivet. Døveskolen hadde ansatt ordentlige håndverkmestere, som for eksempel skomakere. Guttene lærte hvordan de skulle reparere gamle og ødelagte sko, senere lærte de også hvordan de skulle sy sko. Når de var ferdig på skolen var de nesten svenn, da var det lettere for dem å få arbeid.

Noen kom lenger

Noen døve kom lengere enn å bli bare skomakere, snekkere og skreddere. Særlig på døveskolen i Oslo. Balchen var interessert i at elevene hans skulle få flere muligheter i arbeidslivet. De flinkeste elevene fikk derfor tilbud om tilleggsundervisning slik at de senere kunne jobbe som f.eks typografer, boktrykkere og noen fikk også jobb i Norges Geografiske Oppmåling som karttegnere. Balchen klarte å bevise at døve gutter kunne bli noe mer enn bare skreddere, skomakere og snekkere, det var flere andre yrker for guttene.



Kontrollspørsmål

1. Hva slags opplæring fikk døve da døveskolen kom?

2. Thorbjørn Sander nevner at det var en døv fagarbeider i Oslo og en i Bergen som fikk veldig spesielle arbeidsoppgaver. Hva slags arbeidsoppgaver var det de fikk?

3. Hvorfor hadde døve jenter det vanskeligere enn døve gutter på den tiden?

4. Noen elever fikk tilleggsundervisning hos Balchen. Hva slags yrker kunne de få etterpå?

 

Hvilke yrker passet for døve?

Grunnen til at døve fikk opplæring i S-yrker på den tiden var fordi det var lett for dem å lære. De kunne se og forstå hvordan det skulle praktiseres. Når de senere skulle ut i arbeidet var det heller ikke nødvendig med mye kommunikasjon. Kunden kunne for eksempel bare komme med en ødelagt sko og den døve kunne se hva som var problemet og fikse det - det var ikke så nødvendig med mye forklaring.

Forholdene i Norge i gamle dager var litt spesielle. Mange menn jobbet enten som fiskere eller sjømenn og en stor del av norske menn hadde levebrødet sitt på sjøen. Mange av dem omkom på sjøen og resultatet ble at det ble underskudd på menn i befolkningen. Det var ingen døve menn som arbeidet på sjøen fordi arbeidet ute på sjøen ikke egnet seg for døve, de tok seg arbeid på land. Blant døve var situasjonen derfor annerledes, antall døve menn og kvinner var mer jevnt i forhold til antall hørende menn og kvinner.


Utvandringen

På denne tiden var det vanskelig å få arbeid i Norge. Det ble født mange barn og industrien hadde ikke kommet til Norge. Bondegårdene måtte deles opp i små deler når barna skulle arve gårdene. Situasjonen ble vanskelig og mange familier utvandret derfor til Amerika, Canada og New Zealand.


Frimerke med bilde av av Skandinavien Amerika Line

Situasjonen blant døve var litt spesiell. Det var flere familier som utvandret og tok med barna sine. Noen av familiene hadde døve barn og det var ofte slik at døve jenter måtte bli med familien mens de døve guttene ble igjen i Norge. De var elever på døveskolen og ble igjen for å lære å bli flinke snekkere eller skomakere.

Det var også en del døve gutter som arbeidet som bøkkere, det vil si at de arbeidet med å lage tønner. Det var store
behov for tønner på den tiden til å frakte fisk til utlandet. Det var også noen døve som jobbet som repslagere, altså laget de tau. Dette var godt håndverksarbeid for noen døve.

Døve bønder var det ikke mange av på den tiden , men likevel har vi noen historier om dem. Noen døve gutter arvet hjemgården og vi vet om en i Oslo. Bestyrer på døveskolen i Oslo skrev om en elev som hadde arvet en stor bondegård. Han ble lettet da han hørte det og tenkte at eleven hans ville få en god fremtid på gården med en hørende kone. Senere fikk han høre at gutten giftet seg med en eldre dame som ikke kunne få barn. Man begynte å spekulere på om denne damen hadde lurt gutten til å gifte seg med henne for å sikre fremtiden sammen med en ung mann med mye penger. Slik kunne skje den gangen.

Det var også noen tilfeller der døve kombinerte driften som småbrukere med andre yrker som skredder, fisker eller skomaker. De kunne f.eks. ta med robåten sin til en elv i nærheten og fiske fisk til middag, samtidig som de også fikk ekstra inntekter fra arbeidet i skomakerverkstedet sitt. Ved å kombinere flere jobber ved siden av småbruket var det flere døve som levde godt på den tiden.

Men for døve jenter var det vanskeligere. Det var ingen som ønsket å gifte seg med en døvstum jente. Døve jenter bodde ofte alene på landet sammen med familien sin og hadde ikke kontakt med andre. De ble dermed isolert sammen med familien. Flere av dem fikk også barn uten å være gift. Det var få døve jenter som ble gift på denne tiden. Når de først ble gift ble de ofte sittende alene hjemme med barna sine, de hadde ingen kontakt med andre. Dette var et problem for døve jenter i mange år.

 

Kontrollspørsmål

1. Hvorfor ble S- yrker sett på som ideelle yrker for døve?

2. Hvilke fordeler gav det døve menn at flere menn måtte dra ut på sjøen for å arbeide?

3. Hvordan var livssituasjonen for døve under utvandringen?

 

Så kom fabrikkene

I mellomkrigs årene, fra 1918 til ca 1940 skjedde det stor utvikling i Norge da fabrikkene kom. Dette medførte at det ble nye arbeidsmuligheter for døve. De fikk god nytte av fabrikkene, for eksempel kom det skofabrikker og døve skomakere kunne jobbe på fabrikkene isteden for å drive eget verksted. Det samme gjaldt for døve skreddere, de kunne arbeide på konfeksjonsfabrikker. Døve damer kunne få arbeid på sjokolade-, hermetikk- og gardinfabrikker. Det var mange døve som gikk over fra å arbeide som håndverkere til å bli fabrikkarbeidere. Dette fungerte bra og gav dem et godt levebrød.

I Oslo var det også mange døve som arbeidet på tobakkfabrikken. Likevel var det fremdeles flere døve som var selvstendige næringsdrivende, de drev eget verksted. Det var flere døve skomakere i landet som drev eget verksted og var skomakermester. Noen steder gjorde døve det veldig bra og hadde flere ansatte under seg, blant dem var det også hørende ansatte. Det fantes døve skreddere og i Oslo var det noen døve handelsmenn. Vi kjenner også til to døve i Oslo som tok eksamen artium. Den ene av de to startet sin egen bokhandel, mens den andre ble ansatt som revisor i staten. Døve som fikk utdanning fikk mulighet til å finne nye spennende yrker.

Yrkesskoler for døve

Det fantes ingen yrkesskoler for døve. Når barna var ferdig på døveskolen fantes det ingen andre skoletilbud til dem. Norges døveforbund krevde bedre yrkesskole for døve, som kunne gi døve flere muligheter i arbeidslivet. I 1942 fikk vi endelig egen yrkeskole for døve i Bergen, men denne skolen var kun for døve gutter. Folk jublet over at vi endelig hadde fått egen yrkesskole for døve, men det ble en stor skuffelse da det viste seg at skolen bare kunne tilby opplæring i de tre S-yrkene.

Døve ønsket andre yrkesmuligheter. De kjempet for at yrkesskolen skulle ha flere linjer, og etter en tid fikk skolen en ny linje; jern og metall. Dette tilbudet ble svært godt mottatt av døve og nesten alle ønsket å starte på denne linjen.

Senere var det flere døve som fikk arbeid på skipsbyggeri og mekaniske verksteder.

Det var fint arbeid med gode inntekter. Noen fikk også arbeid som platearbeidere eller sveisere.

Senere kom det også yrkesskole for piker i Stavanger. På denne skolen lærte de å sy, strikke og annet håndarbeid. Det var mye av de samme fagene som de hadde på døveskolen men i tillegg fikk de mer undervisning i teoretiske fag. Når jentene var ferdig på yrkesskolen fikk de arbeid på konfeksjonsfabrikker og andre fabrikker.

Jenter på kontor

Nå gikk utviklingen fort, det kom nye muligheter for døve jenter. De skulle begynne å jobbe på kontorer. I Oslo startet de med et nytt yrke for døve jenter, hullkortarbeid. Dette yrke var meget populært og mange døve jenter ønsket å bli punche- damer og arbeide med hullkort. Jeg er ikke helt sikker på hvordan dette kort systemet fungerte, men det var et fint arbeid som mange døve jenter hadde lyst til å arbeide med. Kontorarbeidet var meget populær blant døve jentene.

Senere var det også en del jenter som fikk arbeid som faktura-skriversker. Det skjedde store fremskritter i jobbmulighetene for døve jenter. Tidligere var det ingen som trodde døve kunne arbeide på kontor på samme måte som hørende.

 

Kontrollspørsmål

1. Hvilke nye arbeidsmuligheter fikk døve da fabrikkene utviklet seg i mellomkrigsårene?

2. Når fikk vi egen yrkeskoler for døve gutter og jenter, og hva slags opplæringstilbud fikk de på skolene?

3. Hva slags yrker ble populær blant døve jenter?

 

Døves Trykkeri AS

Likevel opplevde døve en del motstand i enkelte yrke, som f.eks typografyrket. Etter krigen i 1945 var dette et yrke med meget god lønn. Mange døve ønsket å prøve seg som typograf, men fikk ikke jobb fordi trykkeriene krevde at man hadde realskolekompetanse og man måtte også være god i norsk. Døve hadde ingen sjanse i dette yrket. Norges Døveforbund satte i gang eget tiltak, de opprettet eget trykkeri i Bergen. Døves trykkeri var forbundets egen bedrift hvor døve kunne utdanne seg for å bli typografer og senere jobbe på trykkeri. Døves Trykkeri utviklet seg og mange døve fikk arbeide der. Senere kunne de også søke arbeid på andre trykkerier rundt omkring i landet.

Steinhoggere

I Trondheim hadde de en spesiell arbeidsplass for døve, det var i domkirken. Fire døve steinhoggere ble kjent for å ha jobbet i domkirken. Tre av dem arbeidet der hele livet med å hogge i stein og lage skulpturer og ornamenter. De var meget dyktige kunsthåndverkere. Fremdeles idag kan vi betrakte ornamenter og skulpturer i domkirken som er laget av disse døve. Dette er veldig spesielt og mange døve er stolte over at døve har arbeidet i domkirken i Trondheim.

Døve som lærere?

Det dukket opp spørsmål om døve ikke kunne bli lærere. Den første tiden med døveskole i Norge, fra 1825, hadde vi en døv døvelærer i Trondheim, Andreas Christian Møller. Det var litt spesielt at en døv som ikke kunne snakke hadde ansvar for undervisningen på den tiden. Senere fikk vi to nye døve døvelærere, Dircks og Pehrson. Dette fungerte fint i Trondheim som brukte tegnmetoden i undervisningen. Mens i Oslo var det vanskeligere for døve å få jobb som lærere, for de brukte talemetoden på døveskolen. Alle lærerne skulle hjelpe elevene til å bli så flinke som mulig i tale og munnavlesning. Likevel kan vi lese om at det var to døvelærere som jobbet på døveskolen i Oslo. Den ene var en døv mann som jobbet som repetisjonslærer. Det vil si at når barna var ferdige på skolen måtte de lese på leksene, repetisjonslæreren skulle kontrollere at barna kunne leksene sine før de kunne gå ut og leke. En døv dame ble ansatt som tegnelærer. Selv om hun var døv så var hun i mot bruk av tegnspråk i undervisningen, hun brukte tale og fulgte talemetoden. Etterhvert forsvant disse døve døvelærerne fra døveskolene.
Så kom døve døvelærere tilbake til døveskolen, men bare som yrkeslærere og ikke som teorilærere. Flere døve skomakere, snekre og skreddere ble ansatt på verkstedene på døveskolene. Dette fungerte bra, for disse døve voksne fungerte som voksenmodeller i håndverk for barna. De hadde viktige roller og de døve barna lærte mye om hvordan voksne døve fungerte ute i arbeidet.

Da talemetoden kom inn på alle døveskolene ble det vanskeligere for døve døvelærere. Det kom krav om at alle lærere skulle lære barna å tale og munnavlese. Dette var svært viktig, for barna måtte bli flinke til å snakke og munnavlese før de skulle ut i samfunnet. Det ble derfor problemer for døve å få jobb som lærere på døveskolen. Ikke før i 1960-70 begynte døveskolene å bli mer positive til å få tegnspråk i skolene. Endringen skjedde gradvis og etterhvert kunne døve begynne å jobbe på døveskolene igjen. Men hvordan skulle døve utdanne seg til å bli lærere? Det kom tolkehjelp og døve kunne endelig utdanne seg. Dette åpnet muligheter for døve til å utdanne seg som lærer på høgskolen ved hjelp av tolk. Etterhvert ble det slutt på kravet om at alle lærere på døveskolene skulle være hørende og flere døve fikk jobb på skolene.

Gjennombrudd

Det var utbygging av tolketjenesten som åpnet døves muligheter for høyere utdanning. Dette var et veldig viktig gjennombrudd for døve. Samtidig ble yrkeskolene for døve endret til videregåendeskoler. og døveskolene startet å bruke tegnspråk i undervisningene. Barna hadde brukt tegnspråk i fritiden tidligere, men i skolen hadde det ikke vært tillatt med tegnspråk i undervisningen. Tegnspråk i undervisningen ble derfor også et viktig gjennombrudd for døve og de kunne begynne å jobbe som lærere på døveskolen.

Vi kan se at det er skjedd en voldsom utvikling fra den tiden døve gikk rundt og var hjelpeløse og ikke hadde noe arbeidsliv, til døveskolen kom og de fikk undervisning i de tre S-yrkene (skredder, snekker og skomaker). Så kom yrkesskolene og senere, da tolketjenesten kom ble skoletilbudet til døve utvidet

Kontrollspørsmål

1. Hvilke tiltak satte Norges Døveforbund i gang i Bergen og hvilke betydning hadde det for døve?

2. I Trondheim var det noen døve som hadde et spesielt arbeid. Hva slags arbeid var det de hadde?

3. Hvorfor ble det vanskelig for døve å jobbe som lærere?

4. Hva var det som gav gjennombrudd i døves mulighet for høyere utdanning?