U

Webhefte 8


cancel

Kirkelig arbeid bland døve

Kirkelig arbeid blant døve

Forfatter: Thorbjørn Johan Sander



Klikk på de ulike emnene du ønsker å lese. Du kan velge om du ønsker å lese teksten eller se på videoen. Det er laget kontrollspørsmål til hvert emne, og på slutten er det også langbesvarende oppgaver som dere kan jobbe med enten individuell eller i grupper.


Kirken og døve

Endelig blir døve konfirmert

Den første døvepresten

Døveforeningen som arbeidsgiver

Fire forskjellige metoder

Et hjem for eldre døve

Hjelpe- prester

Døveforbundet kom med krav

Døveprestdistrikter

Samarbeid mellom døvekirkene

Eget blad

Hva er spesielt med gudstjenesten i døvekirken?

Oppgaver

Tileggsstoff







Kirken og døve

I gamle dager var det veldig viktig å gå i kirken, og nesten alle gikk dit hver søndag. På skolen var kristendomsfaget det viktigste faget som barna måtte pugge for å bli konfirmert. Konfirmasjonen var nemlig som en eksamen der barna måtte vise hva de kunne. Hvis de gjorde det dårlig og svarte feil ble de ikke konfirmert. Konsekvensene av det kunne bli at man møtte store hindringer og problemer senere i livet.

Men hvordan var det for de døve? Det fantes jo ingen døveskole på den tiden. Døve ble døpt på samme måte som hørende, men ettersom de ikke gikk på skole så folk på dem som hedninger, og trodde at døve ikke kunne komme til himmelen. De fikk ikke lov å gå til alters i kirken for å få nattverd, og de kunne heller ikke gifte seg. Dette var situasjonen for døve før i tiden.

Resymé

Endelig blir døve konfirmert


Andreas Christian Møller var den første norske døve som ble konfirmert.

Den første norske døve som ble konfirmert, var Andreas Christian Møller fra Trondheim. Han gikk på døveskolen i Danmark og ble konfirmert der i 1815. Han ble derfor også den første norske døve som både gikk på skole og som ble konfirmert.

Det ble opprettet døveskole I Trondheim i 1825, hvor det i første omgangen var 7 døve elever som begynte på skolen. Disse elevene ble de første døve som ble konfirmert i Trondheim i 1830. Det var en stor dag- endelig kunne døve i Norge konfirmeres på lik linje med hørende. Men disse første konfirmantene kunne ikke snakke eller munnavlese, de fikk derfor skriftlige spørsmål fra presten og svarene måtte de skrive på tavlen. Når svarene ble godkjent ble de erklært for voksne.

Etter hvert ble flere og flere døve konfirmert, men vi hadde fremdeles ingen døveprester, døvekirker eller tolker. Etter konfirmasjonen hadde døve heller ikke mulighet til å delta på nattverd eller i det kristne livet.

Dette så døvelærerne, som mente at man etter konfirmasjon hadde behov for å fortsette med å delta på gudstjenester. De begynte derfor å holde andakter for voksne døve på døveskolen.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva het den første døve som ble konfirmert og hvor ble han konfirmert?

2. Når kom den første døveskolen i Norge og hvor lå den?

3. Hvordan ble konfirmasjonen for døve gjennomført den gangen?

 

Tilbake til toppen






Den første døvepresten

I 1850 begynte undervisning av døve i Oslo for alvor. De hadde egentlig begynt å undervise noen døve i 1848, men det var først i 1850 at det ble opprettet en skole for døve, som brukte talemetoden. Døve barn lærte å snakke og munnavlese, samt at de fikk mye kristendomsundervisning. Det fantes fremdeles ingen døveprester, så barna måtte pugge mye til konfirmasjonen for å kunne munnavlese presten og svare på spørsmålene deres muntlig. Det var vanskelig, men slik var det den gangen.

Samme system var det også i Bergen og Kristiansand i 1850. De fikk også døveskole der med den samme undervisningsmetoden som ble brukt i Oslo - ren talemetode. Døve elever øvde veldig mye på å munnavlese og pugge på skolen. Når konfirmasjonen kom måtte de jo kunne det å munnavlese og svare muntlig.

I Oslo begynte noen døve å samle andre døve til andakter i private hjem på søndagene, noe som var meget populært. I 1878 da døveforeningen i Oslo ble stiftet ble andaktene flyttet fra private hjem til døveforeningens lokale, og døve gikk til døveforeningen hver søndag for å delta på andaktene som ble holdt av døve selv. Etter hvert overtok døvelærerne ansvaret for andakten. De ønsket å holde antakter for døve, der de brukte noen tegn og håndbevegelser. Dette fungerte ikke så bra, men det fortsatte likevel slik en stund til.

På døveskolen i Oslo hadde de en døvelærer, Conrad Svendsen, som hadde tenkt å bli misjonær i Afrika. Døve så at han var flink til å holde andakt og at han kunne litt tegn. I undervisningen på skolen brukte han ikke tegn, men blant voksne døve brukte han litt tegn. Døve ønsket at han skulle bli døveprest, etter mye mas og press gikk han med på det. Conrad Svendsen hadde ingen presteutdanning, men ble likevel godkjent som prest kun for døve av kirkedepartementet han som prest (1893). Kravet for å bli døveprest var altså ikke det samme som for vanlige prester, som måtte ha presteutdanning.


Conrad Svendsen som forkynner om gud for de døve.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Når kom døveskolen i Oslo?

2. Hvorfor var det viktig at barna måtte pugge kristendom?

3. Når ble døveforeningen i Oslo stiftet og hvilken betydning fikk det for døves kristen liv?

4. Hvem var Conrad Svendsen?

 

Tilbake til toppen







Døveforeningen som arbeidsgiver


Det var Oslo døveforeningen som stod bak kravet om å få egen prest for døve, og da Conrad Svendsen ble ansatt som døveprest fikk han lønnen fra døveforeningen. Senere søkte og fikk døveforeningen pengestøtte fra staten for å avlønne presten. Når presten skulle reise og besøke døve rundt omkring i landet var det døveforeningen som måtte godkjenne reisene først, presten var derfor ikke helt fornøyd med å være underlagt døveforeningen.

Døvekirken i Oslo ble innviet av biskop Bugge 4.november 1894 og lå på hjørnet av Sofiesgate og Dalsbergstien.

Denne ordningen ble senere endret ved at departementet opprettet (red.anm.1895) en egen rådgivende komité for "den geistlige betjening av døve" som overtok ansvaret for presten. Døveforeningen hadde dermed ikke lenger noe ansvar for presten, men de hadde allerede rukket å kjøpe et hus i Oslo som de innredet som en egen kirke for døve - den første døvekirken i Norge. Bygningen er i midlertidig ikke der i dag.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hvem var det som kjempet for at døve skulle få egen døveprest?

2. Hva slags komitè ble opprettet av departementet og hva slags arbeidsoppgaver fikk komiteen?

3. Hvor lå den første døvekirken i Norge?

 

Tilbake til toppen






Fire forskjellige metoder

Den første døvepresten, Conrad Svendsen, var egentlig imot tegnspråk. I undervisningen på skolen og i forbindelse med konfirmasjoner for døve brukte han bare tale. Han stod fast på at talemetoden var det beste for døve inntil han begynte å reise rundt som prest, da fikk han store problemer og opplevde at det var umulig å bare bruke talemetoden. Han fikk store problemer. Svendsen møtte fire ulike grupper blant døve. Den første gruppen var vanskeligst; det var mange gamle døve som aldri hadde gått på skole og som aldri hadde lært å lese og skrive norsk. De kunne heller ikke tegnspråk. Presten var nødt til å bruke mimikk og skuespill når han skulle snakke om Gud. Det ble derfor en veldig spesiell gudstjeneste for "de ikkeskolerte døve" som ikke kunne noe norsk. Den andre gruppen var døve som hadde gått på døveskolen i Trondheim der de brukte ren tegnmetode,og hvor ingen kunne snakke eller munnavlese. Presten måtte prøve å bruke det tegnspråket de hadde lært på døveskolen og benyttet seg mye av håndalfabet. Den tredje gruppen var døve som hadde gått på skole i Oslo, Bergen eller Kristiansand som brukte talemetoden. Presten så at selv om de kunne snakke så måtte han bruke tegn som støtte for at de skulle oppfatte ham. Den fjerde gruppen var de som hadde en bra hørselsrest og oppfattet tale godt. Det ble dermed fire forskjellige måter å holde gudstjenesten på, så det var ikke lett å være døveprest den gangen som der er i dag.

De fire metodene som presten måtte bruke:

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hvilken undervisningsmetode brukte Conrad Svendsen når han underviste døve på døveskolen?

2. Hva slags metoder brukte han mens han var ute og reiste som prest for døve?

 

Tilbake til toppen







Et hjem for eldre døve

Døvepresten, Conrad Svendsen, reiste mye noe som var vanskelig på den tiden når det verken fantes tog eller fly. På sine reiser rundt omkring i landet fant han mange ensomme døve, som aldri hadde fått noe opplæring. De bare arbeidet, spiste og sov. Presten forstod at de ikke visste noe om Gud, noe han tok veldig alvorlig og fant ut at han måtte gjøre noe med. Han kom på at han kunne opprette et eget hjem for døve i Oslo, og begynte å samle inn penger. Han brukte mye propaganda for å fortelle om hvor forferdelig mange døve hadde det rundt omkring i landet. Han fortalte blant annet at mange døve levde som hedninger, og at de aldri hadde hørt om gud og når de døde ville de sikkert komme ned til helvete. Mange folk ble skremt og syntes synd på de døve, de gav dermed mye penger til presten slik at han kunne kjøpe et hus på Nordstrand i Oslo.

Dette ble det første hjemmet for døve, og ble kalt for "hjemmet for de forsømte, uopplyste døvstumme". Senere ble navnet forandret til "Hjemmet for døve".

Døve ble samlet i hjemmet for å få opplæring om Gud og Jesus. Presten prøvde å forklare dem hvor mektig og viktig Gud var, etterhvert som døve begynte å forstå hvem Gud var og fikk god nok kunnskap ble de konfirmert. På denne måten ble de "reddet" og fikk sjansen til å komme til himmelen. Svendsen gjorde et godt arbeid og "reddet" mange døve.
Enkelte døve, spesielt de som hadde tilleggs handikap eller som hadde det veldig vondt på hjemstedet sitt fikk også bo fast på dette hjemmet. Dette ble en del av døveprestens mange arbeidoppgaver.

I 1898 ble Hjemmet for Døve åpnet på Nordstrand i Oslo. På
dette hjemmet samlet døvepresten gamle døve fra hele landet
til kurs om kristendom.

(Red. anm.: "Hjemmet for døve" heter i dag "SIGNO")

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva opplevde Conrad Svendsen når han var ute på reisene sine?

2. Hvorfor ønsket han å samle inn penger?

3. Hva het hjemmet som ble opprettet for døve i Oslo, og hva heter det idag?


Tilbake til toppen

 







Hjelpe- prester

Conrad Svendsen var den eneste presten for døve i hele Norge, noe som var forferdelig vanskelig. Han måtte reise veldig mye. Han reiste med båt fra Oslo, ned langs kysten og helt opp til Finnmark. Det var mange døve han måtte besøke på veien, og det var veldig tungvint. Han reiste enten med båt eller med hest, men ofte måtte han også gå veldig lang for å besøke ensomme døve.

Det kunne ikke fortsette på den måten, behovet for flere prester var stort. Etter hvert ble det ansatt en hjelpe- prest i Oslo, men det hjalp ikke så mye det ble likevel mange lange reiser fra Oslo som tok mange timer.

Noen ganger kunne prestene få brev fra for eksempel Finnmark om at et døvt kjærestepar ønsket å gifte seg og ønsket at presten skulle komme opp for å vie dem. Da kunne det hende at presten måtte svare at de måtte vente fordi han ikke kunne komme før året etter. Det var særlig krise dersom jenta var gravid, og de måtte gifte seg før barnet kom. Det var vondt fordi det var stor skam å føde barn før man var gift på den tiden. Men presten kunne dessverre ikke reise, så de måtte vente til etter fødselen, ofte ble det da både bryllup og barnedåp samtidig. Dette var en stor skam, det måtte skaffes flere prester.

Døve i Trondheim var heldige fordi døveskolens tidligere bestyrer, Skavlan, fremdeles bodde i Trondheim. Han jobbet som prest i en menighet i byen og kunne tegnspråk. Han så at døve hadde det vondt og at de hadde behov for hjelp. Han tilbød seg derfor å hjelpe døve i forbindelse med for eksempel begravelser. Denne særordningen i Trondheim hjalp mye.

Vielse og barnedåp kunne man ofte utsette, men begravelse derimot var det ikke mulig å vente med.

Konfirmantene i Trondheim i 1908 sammen med bestyrer Løcke, lærer Grønning og frk. Løcke.

I Oslo kom sønnen til Conrad Svendsen, Conrad Bonnevie Svendsen som hjelpeprest, og overtok senere som hovedprest

Man måtte ha tak i presten på kort varsel, men det var ofte ikke mulig for presten å komme når de skulle reise helt fra Oslo. Det ble derfor viktig å ha en egen døveprest eller et annet tilbud for døve på stedet.

Bergen hadde det samme problemet, det var ofte hørende en prest som måtte holde seremonier med bare norsk tale. Døve forstod ingen ting av det som ble sagt, noe som var vondt for dem, særlig når det var begravelse.

I Stavanger ordnet døve selv med en egen hjelpeprest. Det var en prest som var ansatt i en vanlig kirke i Stavanger, som fikk en spesiell oppgave av menigheten. Han skulle bruke en del av tiden sin til å være prest for døve, samtidig som han fikk opplæring i tegnspråk. Det fungerte fint i Stavanger og Trondheim, men i Bergen hadde de store problemer. Ellers var tilbudet til døve på den tiden veldig variert. Døve fortsatte derfor å kjempe for å få flere døveprester.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Var det lett for presten å reise til alle døve i landet? Hvordan var det for døve i Finnmark hvis det hastet med å få tak i døveprest?

2. Hvorfor var døve i Trondheim heldige?



Tilbake til toppen

 







Døveforbundet kom med krav

I 1918 ble Norske Døves Landsforbund (Norges Døveforbund) stiftet. Forbundet vedtok en lov, der den første paragrafen var kristelig. Deres viktigste sak ble dermed å arbeide for kirkelige tilbud og prester til døve. Da forbundet ble stiftet ble det lagt mer press på departementet for å få døveprest i Trondheim og Bergen så raskt som mulig.

Noe som er litt morsomt er at Conrad Svendsen egentlig var i mot at døve skulle ta kontakt med departementet, han mente at det var han som skulle gjøre det. Forbundet klarte likevel selv å presse på slik at de to år senere i 1920 fikk ansatt en egen døveprest, Olav Rustad i Trondheim. Like etter begynte han å arbeide intens for å få egen døvekirke i Trondheim, arbeidet ga raskt restultat og de fikk en egen døvekirke som står der den dag i dag.

Døvekirken i Klæbuveien ble innviet i 1927. Kirken er fremdeles i bruk idag.

Grunnen til at Trondheim var den første byen som fikk en egen døveprest var fordi det var så tungvint å reise fra Oslo til Trondheim på den tiden. Presten måtte ta båt fra Oslo og langs kysten opp til Trondheim, noe som tok lang tid. i Bergen fikk de ikke en egen døveprest før i 1933, denne presten hadde da ansvaret for hele vestlandet.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Når ble Norske Døves landsforbund stiftet og hvilken betydning hadde det for det kirkelige tilbudet til døve?

2. Hvem ble ansatt som døveprest i Trondheim og når var det?

3. Hva var grunnen til at Trondheim fikk døveprest før Bergen?

 

Tilbake til toppen

 








Døveprest distrikter

Fra 1933 ble Norge delt i tre døveprest distrikter: Østenfjeldske, Vestenfjeldske og Nordenfjeldske. Det var en egen døveprest i hvert distrikt, men det var døvepresten i Oslo som hadde hovedansvaret for alle døveprestene i hele Norge. I dag er denne stillingen endret til døveprost. Etter hvert ble det ansatt flere døveprester i landet, som alle lå står under døveprost, mens døvekapellaner igjen lå under døveprestene. Nå har vi også fått opprettet nye stillinger som for eksempel døvediakon og døvekateket. Antall arbeidsstillinger i døvekirken har dermed økt helt fram til nå.
Døvekirken i Stavanger. Da den første døvekirken i Bergen kom lå den i Wonneseter kapell. Senere ble det bygget en ny døvekirke i Kalfarveien, rett ved siden av Bergen Døveforeningen.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva het de tre døveprestdistrikter som Norge ble delt opp i 1933?

2. Hvilke stillinger finnes i døvekirken og hvordan er de organisert?

 

Tilbake til toppen

 





Samarbeid mellom døvekirkene

Det som tidligere het rådgivende komité, som arbeidet for døve i over 100 år, ble oppløst og vi fikk istedet Døvekirkens Fellesråd som ble en ny hovedkomiteen for døvekirkens arbeid i hele landet, med en egen daglig leder. Under Døvekirkens Fellesråd fikk vi menighetsråd som ble knyttet til hver døveprest rundt omkring i landet. Døvepresten i Oslo dekker Østlandet, sør Vestlandet og Sørlandet er underlagt presten i Stavanger, Vestlandet og Nord- Vestlandet blir dekket av presten i Bergen og en kappellan i Ålesund, og vi har en egen døveprest i Trondheim, som også har en kappelan under seg som jobber i Tromsø.
I de byene hvor det er døvekirker har vi menighetsråd, mens det på andre steder finnes menighetsutvalg.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva het den nye hovedkomiteen innenfor døvekirkens arbeid?

2. Hvordan er arbeidsoppgavene fordelt på døveprestene, hvilke områder av landet har de ansvar for?

1. De byer som ikke har døvekirke, hva har de i stedet?

 

Tilbake til toppen

 





 


Eget blad

Døvepresten (Conrad Svendsen) startet med eget blad for døve ganske tidlig. Egentlig var det døve selv som satte i gang arbeidet med bladet. Det var tre døve menn fra Oslo som ga ut det første døvebladet i Norge i 1890. Navnet på bladet var i utgangspunktet Journal for Døve, men etter hvert overtok presten bladet (1982) og forandret navnet til De Døves Blad. Bladet trykkes fremdeles idag og er fortsatt knyttet til døvepresten den dag idag, men heter nå bare Døves Blad.

De Døves Blad som ble utgitt av døvepresten i 1896. Senere fikk bladet navnet Døves Blad. Dette bladet finnes fremdeles idag og er informasjonsblad fra døvekirken.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hva het bladet som ble utgitt i Oslo i 1890 og hvem sto bak arbeidet?

2. Hvem overtok bladet etterhvert og hva ble navnet på bladet?

 

Tilbake til toppen









Hva er spesielt med gudstjenesten i døvekirken?

Hvis jeg som døv går i en vanlig kirke, så kan jeg ikke følge med på hva som blir sagt i kirken. Det går an å bestille tolk, og det kan kanskje fungere, men døve må da konsentrere seg om tolken og får ikke mulighet til å se på presten. Døve vil oppleve å føle seg utenfor og at de ikke er på lik linje med de andre. Døve vil derfor ha en egen kirke slik at alle døve får en følelse av å være likeverdige. Vi trenger en annerledes gudstjeneste slik at vi slipper å bruke tolk og heller får direkte kontakt med presten på samme måte som hørende. Det er viktig at gudstjenesten er tilpasset døve, i døvekirken er det blant annet gode lysforhold for at døve skal kunne følge med på gudstjenesten. I en hørende kirke er lyset ikke like viktig, det kan gjerne være mørkt i kirken, de hørende kan likevel høre presten.

I døvekirken er kirkeklokken plassert inne ved alteret slik at døve kan se når det ringes inn til gudstjeneste, noe de ikke har mulighet til å gjøre i en vanlig kirke. Det samme gjelder også orgelet, det er plassert foran slik at alle døve kan se når det spilles på det. I vanlig kirke er orgelet som regel plassert bak, døve vil derfor ikke merke det like godt.

   

Det har vært flere diskusjoner om vi skal ha et orgel og synge salmer i døvekirken. Flere mente at døve ikke kunne høre orgelet eller salmene, og at de derfor ikke ville ha glede av det. I dag er det slik at vi har både orgel og salmer i kirken fordi de fleste døve bruker høreapparat, og dermed kan oppfatte litt lyd.

Vi har også hatt andre diskusjoner som for eksempel hvilket tegnspråk man skal bruke i døvekirken. Noen mener at presten skal bruke rent tegnspråk, mens andre ønsker tegn og tale. Nå er det vanlig å bruke overhead med sangtekster i kirken. På denne måten får døve mulighet til å lese salmen uten å måtte sitte med nesen ned i salmeboken, noe som fungerer veldig bra. Det er viktig å tenke på hvordan gudstjenesten kan tilrettelegges for døve slik at de også kan ha glede av å gå i døvekirken.

Det har vært mange diskusjoner og det har resultert i små forandringer hele veien. Nå arbeides det med å utarbeide liturgi på tegnspråk med mer kroppsbevegelser og mimikk. Man har også kommet i gang med å oversette bibelen til tegnspråk.

   

Dette er min gamle bok i bibelhistorie som jeg brukte i min tid på døveskolen. Den gangen måtte vi pugge den utenat til konfirmasjonen. Vi var svært nervøse og urolige før konfirmasjonen. I dag er det nok enklere å være konfirmant.

Det er veldig viktig med egen prestetjeneste for døve for eksempel med tanke på vielse. Det ville vært dumt hvis vi måtte gå til en vanlig hørende prest uten å kunne oppfatte hva som ble sagt. Presten bør bruke tegnspråk slik at døve oppfatter det som blir sagt og føler at de gjennomfører vielsen på lik linje med hørende. Det samme gjelder også for barnedåper og begravelser. Mange døve har hatt vonde opplevelser når de har måttet gå i begravelse til for eksempel til ektefellen eller egne barn uten å kunne oppfatte noe av det som ble sagt av presten.

Det er viktig at vi har døveprester i hele landet, slik at døve kan føle seg trygge og vite at de kan få tak i en prest når de trenger det.

Resymé

Kontrollspørsmål

1. Hvorfor er det viktig for døve med egen døvekirke?

2. Hvordan er gudstjenesten i døvekirken tilpasset for døve?

 

Tilbake til toppen

 





 

 

Oppgaver

  1. Kirken hadde stor makt og sterk innflytelse på samfunnet før. Hvordan er det i dag? Er det like viktig for alle i dag å ha et kristentliv slik som det var før, hvorfor/ hvorfor ikke?

  2. Har konfirmasjonen i dag den samme betydning som den hadde før, diskuter forskjellen.

  3. Conrad Svendsen ble ansatt som døveprest uten presteutdanning. Hva sier dette om holdningen til departementet, når det ble lagt andre krav til døveprester enn til vanlige prester?

  4. Undersøk hvem som har ansvar for døvekirken i dag.

  5. Hvor mange døvekirker har vi i landet i dag, og hvor ligger de?

  6. Undersøk hva slags språk døveprester bruker i døvekirkene i dag? Er det full enighet i døvekirken om hvilket språk man skal bruke?

  7. Undersøk hvor hjemmet for døve i Oslo ligger nå, og hvem som har ansvar for hjemmet? Undersøk samtidig også hvilke formålsparagraf de har i dag og om kristendommen fremdeles har like stor betydning.

  8. Undersøk hvor mange døveprester vi har i Norge, og hvordan døvekirken dekker døves behov i dag.

  9. Hvis døve ikke får tak i døveprest, hva gjør de da?

  10. Finn ut om Døveforbundet fremdeles har en kristelig formålsparagraf i dag.

  11. Er det fremdeles døvepresten i Oslo som har hovedansvaret for kirkelige arbeid blant døve?

  12. Er det noen døve som er ansatt i døvekirken? Finn ut hva slags arbeidsoppgaver de har.

  13. Undersøk på nettet om du finner informasjon om døvekirkens arbeid i dag.

  14. Trykkes Døves Blad fremdeles i dag og hvor ofte blir det gitt ut? Hvem er det som har ansvar for bladet?

  15. Drøft i klassen hvordan dere synes en gudstjeneste for døve kan gjennomføres på best mulig måte.



Tilbake til toppen

 

 

Tilleggsstoff til dette tema:

"Et særhjem for døve" (Tegn og tale nr.2, 1933)

Til minne om Conrad Svendsen, skrevet av en av hans elev (Tegn og Tale nr.8, 1943)

Hovedprest Conrad Bonnevie- Svendsen fyller 70år 11.april (Tegn og Tale nr.7, 1968)







KILDE HENVISNING:

Thorbjørn Johan Sander: "Døves kirke 100 år, 1894-1994", utgitt 1994.
Conrad Svendsen: "Husandagtsbok", utgitt 1920.
Henning Dahl: "Hvordan det gikk til at de døve i Norge fikk sin første egne prest og kirke", utgitt 1964.
Harald Størkersen: "De døves kirke, Trondheim, 50 år, 1927-1977", utgitt 1977.
Asgeir Straume: "Bergen døvekirke", utgitt 1989.
Martin Dehli/Hans-Christian Vadseth: "Tro, håp og kjærlighet. Hjemmet for Døve 100 år, 1898-1998", utgitt 1998.
Thorbjørn Johan Sander: "Døveforeningen i Stavanger gjennom hundre år", utgitt 2000.